Film i utdanningen er kommet for å bli

Som lærere mener vi det er en stor mulighet for at sentrale aspekter ved sykepleieferdigheter kan bli tilegnet via film, men at film alene ikke kan dekke hele innholdet. Benyttet som pedagogisk verktøy fremheves tilgjengelighet, visualisering og repetisjon. For å lykkes med bruk av film i ferdighetstrening må en være åpen for å reflektere sammen med studentene over filmens styrke og begrensning.

Hjelp til praktiske sykepleieferdigheter

Kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning (1) er et overordnet rammeverk som presiserer det totale læringsutbyttet en bachelorstudent skal ha oppnådd definert i kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Her beskrives generell kompetanse som evnen til å kunne anvende kunnskaper og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning. De fagspesifikke beskrivelsene av læringsutbytter finnes nedfelt i emnebeskrivelsene.

Ved bachelorutdanningen i sykepleie ved Universitetet i Stavanger (UiS) er film benyttet som et aktuelt verktøy på vei mot å nå de definerte læringsutbyttene. Disse filmene skal hjelpe studentene med å tilegne seg praktiske sykepleieferdigheter. Filmene knyttet til ferdighetstrening er primært laget av lærerne og skal blant annet virke forberedende for studentene når de skal møte pasienter i praksisfeltet.

Ulike aspekter ved en ferdighet

Studenten trenger teoretisk kunnskap for å bygge opp faglig kyndighet og sykepleiekompetanse i tillegg til praktisk kunnskap. Ferdighetstrening som en her snakker om er jo nettopp en arena hvor dette kan skje. Bjørks modell for praktisk ferdighetsutøvelse (2) får på en god måte frem ulike aspekter ved en ferdighet. Praktiske ferdigheter i sykepleie er komplekse handlinger med pasienten i sentrum og rommer teknisk forståelse, kommunikasjon, samhandling og omsorg.

Det har blitt et økt fokus på effektiv læring de senere årene. Lave og Wenger (3) introduserer begrepene situert læring og læring i praksisfellesskap. Situert læring fokuserer på de kontekstuelle og sosiale aspektene ved læring. Det forutsetter en nær sammenheng mellom kunnskap og praksissituasjon. Bruk av film som illustrerer praksis, vil derfor kunne bidra til dette.

Kan lette innlæringsprosessen

Flere av oss er mest kjent med bruk av film som forberedelse til ferdighetstrening. Vi opplever at når studenten har sett filmene før vedkommende kommer til ferdighetstrening, vil ferdighetstreningen fremstå mer kjent og kan dermed lette innlæringsprosessen. Studenten kan ha spørsmål til prosedyren, lure på hvorfor ting blir gjort slik det vises i filmen og har mulighet til å sjekke i pensumlitteraturen i forhold til prosedyren. Slik sett blir ferdighetstreningen en repetisjon av filmen, men ikke helt.

Nå skal de gjøre ferdigheten selv, ikke bare se andre gjøre den. Denne fremgangsmåten vil gjøre læringsutbyttet større i timene, og læreren får mer tid til å gå i dybden på tematikken. Det er sentralt å få frem at ferdigheten er så mye mer enn selve prosedyren, og studenten må forberede seg på å se hele pasienten i konteksten slik det fremkommer i praksis.

Reflektere og utvikle kunnskap

Mange elementer skal perfeksjoneres og samkjøres og danner en helhet som hører med i enhver praktisk situasjon (jamfør nettverket RINS som omhandler ferdighetstrening). Film utgjør et utgangspunkt for å lære praktiske ferdigheter; prosedyren rent teknisk, hva en trenger av utstyr, hvilken rekkefølge og hygieniske prinsipper. Våre sykepleierstudenter blir i et praksishefte, utarbeidet ved UiS, presentert for Moxnes' modell over erfaringslærens fire stadier for å tydeliggjøre hvordan sykepleier reflekterer og utvikler ny kunnskap (4).

For å lære i praksis må man reflektere over de erfaringene en gjør og på den måten utvikle personlig kunnskap. En fordel med film er at studenten kan repetere filmen hvor mange ganger han/hun ønsker, stoppe filmen hvor som helst og se den på nytt. Integrering av læringssituasjoner som blant annet bygger på film med tilhørende refleksjon, representerer en viktig pedagogisk tilnærming for å håndtere komplekse situasjoner i utdanningen. Ifølge Tveiten (5) vil læringsmiljøer som tar sikte på å integrere ulike former for kunnskapstilegnelse, gi læringsutfall som kreves i dagens og fremtidig profesjonell praksis.

Forholdet mellom teori og praksis

Slik vi ser det er bruk av film en god forberedelse til praksis, både med hensyn til selve prosedyren og for å stille spørsmål og reflektere rundt ferdigheten. Forfatterne Hiim og Hippe (6) støtter denne oppfatningen. Studentene kan dermed oppdage teori som er relevant i forhold til ferdigheten, eksempelvis etikk, jus, omsorgstenkning, anatomi og fysiologi. Mange spørsmål krever refleksjon og svar fra blant annet disse fagområdene. Bruk av film kan dermed anskueliggjøre og styrke forholdet mellom teori og praksis.

Bruk av film i ferdighetstrening kan ha mange anvendelsesområder. For eksempel kan vi gjøre opptak når studenten gjennomfører prosedyren, og så spille den av i en gruppe der alle kan komme med innspill. Film kan også være en del av dokumentasjonsgrunnlaget for studenten i stedet for en oppgave. Hummelvoll (7) mener at studentenes egenaktivitet kan styrkes med slike arbeidsformer som skaper praksisnær kompetanseoppbygning.

Film er kommet for å bli

De fleste verktøy til bruk i undervisningen har også sine begrensninger. Film kan virke passiviserende på studentene og dermed redusere læringsutbyttet. En må hele tiden reflektere rundt hvilke ferdigheter som kan egne seg på film, filminnhold og bruk av film. En annen begrensning kan være at bruk av film krever ressurser til oppdateringer. I tillegg må vi være bevisst på at filmer vi lager selv samsvarer med gjeldende kunnskaper som for eksempel det nettbaserte prosedyreverktøyet VAR Healthcare. Både styrker og begrensninger må tas med i den totale vurderingen av filmens egnethet til å utvikle forventet kompetanse hos studenten.

Men bruk av film i utdanningen er kommet for å bli, og dagens studenter er godt kjent med den digitale verden. Film som metode kan være et viktig supplement til økt refleksjon, motivasjon og mestringsfølelse i sykepleierutdanningen, og derigjennom styrke brobygging mellom teori og praksis. Tettere samarbeid og utveksling av slike læringsverktøy og anvendelsesmåter mellom de ulike utdanningsinstitusjonene vil kunne styrke denne satsingen.

Referanser

1. Regjeringen. Kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning [internett]. Oslo: Regjeringen; 2014. [oppdatert 13.10.2014; sitert 08.01.2019]. Tilgjengelig fra:  https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/

2. Bjørk IT. Practical skill development in new nurses. Nurs Inq. 1999 Mar;6(1):34–47.

3. Lave J, Wenger E. Situated Learning: Legitimate Peripheral Participation. Cambridge: Cambridge University Press. USA; Cambridge university press; 1991. 

4. Buberg LI, Hessevaagbakke E. Røde tråder i praktiske studier. Et pedagogisk verktøy for sykepleierstudenter og deres veiledere. Oslo: Høyskoleforlaget; 2004.

5. Tveiten S. Veiledning i høyere utdanning. En vitenskapelig antologi.  Bergen: Fagbokforlaget; 2018.

6. Hiim H, Hippe E. Å utdanne profesjonelle yrkesutøvere. Oslo: Gyldendal akademisk; 2001.

7.    Hummelvoll, J. K. Handlingsorientert forskning – teoretisk begrunnelse og praktiske implikasjoner. Oslo: Gyldendal; 2009.