fbpx – Å være til hjelp for et annet menneske er det største i livet Hopp til hovedinnhold

– Å være til hjelp for et annet menneske er det største i livet

SYKEPLEIER: I 1944 var John Fosse ferdig med diakoniutdanningen ved Diakonhjemmet. Da var han både autorisert sykepleier og innviet som diakon.  Foto: Camilla Klungland Ousdal

Da John Fosse (98) var 19 år gammel, begynte han på diakoniutdanningen ved Diakonhjemmet. Året var 1939, og han var på vei til å bli en av få mannlige sykepleier på den tiden.

– Det var ikke vanlig for menn å utdanne seg som sykepleier. På den tiden var det ingen andre enn Diakonhjemmet som utdannet mannlige sykepleiere, sier John Fosse.

Diakonhjemmet utdannet menn til sykepleiere ved en diakoniutdanning. Diakonutdanningen hadde sykepleierutdanning i bunnen. Dermed ble de som gikk denne utdanningen, utdannet til både diakon og sykepleier.

– Jeg tok diakoniutdanningen fordi det var eneste utdanning for mannlige sykepleiere. Jeg tok utdanningen for å kunne jobbe på misjonshospitalet på misjonsmarken, sier han.

Sykepleierskolene åpnet ikke for mannlige søkere før i 1948.

Separert utdannelse

På Diakonhjemmet var det 16 unge menn i hans kull, og omtrent like mange unge kvinner.

– Vi gikk litt sammen med jentene, men det skulle være separert utdannelse.

– På Diakonhjemmet fikk jentene komplett og separert utdannelse i gynekologi. Det fikk vi menn nesten ingen undervisning i. Det tenker jeg var gammeldags, men det var sånn i den tiden.

Kvinner og menn ble også holdt atskilt på Diakonhjemmet sykehus, hvor elevene jobbet.

– De mannlige pasientene ble lagt for seg, og de kvinnelige for seg. De mannlige pasientene var det bare oss mannlige diakonelevene som jobbet med.

– Når de kvinnelige elevene skulle løfte tunge kvinnelige pasienter, hendte det at de kom ned og spurte om vi kunne hjelpe med å løfte. Da gjorde vi det.

Ingen forskjell ute i praksis

Fosse forteller at det var annerledes ute i praksis. 

– Når vi kom ut på utposter, som Rikshospitalet og Dikemark, var det ikke forskjell på menn og kvinner. 

Fosse var interessert i kirurgi under utdanningen, og han likte seg på hudavdelingen på Rikshospitalet hvor han var i praksis i seks måneder.

– Der fikk jeg være til hjelp for mange. Jeg lærte mye der.

– Om natten så vi de tyske flyene komme inn over oss

Da krigen startet, var Fosse fortsatt under utdanning på Diakonhjemmet, men under selve invasjonen lå han på sykehus med difteri.

– I aprildagene var jeg innlagt på Aker sykehus. Jeg lå på smitteavdelingen. Om natten så vi de tyske flyene komme inn over oss. Da var vi ikke høye i hatten, forteller han.

Han forteller at i dagene som fulgte, flyktet flere Oslo-beboere fra byen.

– Vi kunne se Trondheimsveien fra sykehusvinduene. Vi så bilene som kjørte og folk som gikk oppover med bagasjen. Folk flyktet.

Tyskerne overtok Aker sykehus. Fosse var ikke smittefri og ble overført til smitteavdelingen på Ullevål.

– Tyskerne tok Aker sykehus til sine soldater. Mange tyskere ble såret under invasjonen.

Åtte kroner for en nattevakt

Da Fosse var smittefri, gikk han tilbake til Diakonhjemmet for undervisning og praksis. Han forteller at de ikke merket så mye til krigen under utdanningen.

– I 1944 var jeg ferdigutdannet. Da ble jeg autorisert sykepleier og innviet som diakon.

Lønningene har endret seg en del fra den tiden, forteller han.

– Jeg skal si deg det, at da jeg var ferdig diakon i 1940-årene og hadde nattevakt på psykiatrisk klinikk med urolige og suicidale pasienter, da fikk jeg åtte kroner for en natt.

Veien ut på misjonsmarken

Etter utdanningen ble han ansatt som avdelingsdiakon på hudavdelingen på Rikshospitalet og var der i to år før han reiste til Paris i 1947. I Paris studerte han fransk for å kunne jobbe på misjonshospital i Ngaoundéré i Kamerun.

I Paris møtte han sin kone, Marit, som var fra Norge. De ble forlovet i Paris, og hun ble etter hvert med ham til Kamerun.

– 1. juni 1948 kom jeg til Kamerun. Jeg reiste med en lastebåt fra Antwerpen. Det tok tre uker. Det var et sjokk å komme til havnebyen Douala. Varmen var fuktig og tung, og det var tungt å puste.

– Den gangen reiste vi innover med smalsporet tog med åpne vogner hvor vi satt på pinnestoler. Toget ble drevet med vedfyring. Det er en reise jeg ikke glemmer.

(Saken fortsetter under bildet)

MISJONSMARKEN: Her er John og døtrene Solveig og Grete på besøk i en landsby i Nord-Kamerun. Foto: Privat

Bygget sykehus og hjem

Fosse ble sendt ut av Misjonsselskapet med legen Bernt Bjaanes, som reiste ned til byen Ngaoundéré i Kamerun litt før Fosse.

– Sykehuset var ikke bygget. Vi fikk ned en bygningsmann fra Norge som het Ove Åsen. Sykehuset sto ferdig i slutten av 1950-årene, og det fungerer den dag i dag.

– Vi kom opp i 200 sengeplasser. Vi hadde blant annet kirurgisk avdeling, medisinsk avdeling, tuberkuloseavdeling og fødeavdeling. Det jobbet minst 30–40 lokale helsepersonell med oss der, som jeg var med på å lære opp.

Fosse måtte bygge seg hus å bo i med kona.

– Byggematerialet er det man går og står på. Jord og stein. Vi blandet jorden med vann, formet det som murstein og tørket den i solen. Jeg hadde med meg elever fra skolene og betalte dem for å hjelpe meg. Vi bandt sammen bambus på taket og la gress på toppen.

(Saken fortsetter under bildet)

AV JORD OG STEIN: Fosse måtte bygge hus til seg selv og kona, Marit, i Ngaoundéré i Kamerun. Han fikk hjelp av elever fra skolene som han betalte for å være med å bygge. Foto: Privat

– Vi er til for hverandre. Så enkel livsfilosofi har jeg.

Misjonsturene var på fireårsperioder. Fosse har vært ute i fire slike.

– Kona mi var alltid med, og barna våre er født der. Bjaanes tok imot den første i jordhuset vårt. Barna har vokst opp og gått på folkeskole i Kamerun.

– Jeg ville tilbake på grunn av arbeidet og for å møte igjen menneskene. Å være til hjelp for et annet menneske er det største i livet. Vi er til for hverandre. Så enkel livsfilosofi har jeg.

Effektivt har han vært i Kamerun i omtrent 16 år. Pluss at han har reist ut som pensjonist i ettertid.

– Da traff jeg igjen mennesker jeg hadde møtt i 1948.

(Saken fortsetter under bildet)

OPPVEKST: Barna til Foss og kona vokste opp i Kamerun i de periodene diakonen og sykepleieren jobbet der. Her er barna Grete (t.v.), Karin, Leif John og Solveig sammen med lokale barn. Foto: Privat

Lærte mye i Afrika

Som misjonær var Fosse nesten aldri på en prekestol.

– Jeg har brukt hendene, beina og språket i misjonsarbeidet. I samtaler. Jeg lærte mye av å arbeide i Afrika.

I arbeidet som sykepleier har han hatt behov for å lære seg lokale språk for å kunne undersøke pasienter.

– Jeg har måtte lære flere afrikanske språk, og det er ikke lett, skal jeg si deg. Det er over 200 språk i Kamerun. Det er vanskelig å bruke tolk. Jeg brukte lokalt språk og pekte på kroppen. Jeg spurte dem for eksempel «hoster du?», «nyser du?», «har du feber?».

Variert sykepleierarbeid

Han gjorde forskjellige ting på sykehuset, som blant annet medisininnkjøp og røntgenfotografering, og han tok del i operasjoner som ble utført på sykehuset.

– Vi hadde mange brokkoperasjoner. Både kvinner og menn. Vi hadde veldig mye livmorsvulster. De kunne bli store. Kvinnene trodde de var gravide.

(Saken fortsetter under bildet)

PÅ FRANSK: Sykepleier Else Melkeraaen, som Fosse jobbet med i Kamerun, skriver operasjonsprogram på sykehuset 6. juli 1967. Programmet ble skrevet på fransk som er det offisielle språket i landet. Foto: Privat

I tillegg jobbet han med narkose på sykehuset.

– Jeg ga eternarkose. Til å begynne med hadde vi ikke noe annet disponibelt. Da jeg var hjemme i Norge i 1962, meldte jeg meg opp og fulgte anestesiforelesninger på Rikshospitalet og lærte meg å intubere. Vi fikk kjøpt oss et narkoseapparat til sykehuset.

– De var glad for hjelp

Fødsler er også noe Fosse har jobbet med i Kamerun.

– Tvillingfødsel alene på vakta. Det var det siste jeg opplevde da jeg reiste fra sykehuset. Det gikk bra. Det gjorde stort sett det. Jeg er ingen spesialist på fødsler, men det var en annen misjonær som var jordmor, og hun lærte meg mye.

Å jobbe på sykehuset syns Fosse var en takknemlig jobb.

– De var glad for hjelp. Vi reiste også ut i bushen for å hjelpe med fødsler.

Han husker spesielt en gang han ble kalt ut til en fødsel.

– Jeg hadde ikke stort med meg av sterile saker. Jeg hadde ikke saks, engang. Så spurte jeg de lokale om jeg kunne låne en kniv til å kutte navlestrengen. Jeg hadde Løvsets navleklemme, og det gikk bra. Vi hadde ikke mer infeksjon der enn vi har i Norge. Vi rørte ikke noe innvendig. Det skal man være veldig forsiktig med.

(Saken fortsetter under bildet)

I BUSHEN: I 1988 møter Fosse en sykepleier som han tidligere var med å lære opp ved misjonshospitalet. Bildet er tatt ute på en bushstasjon i Kamerun. Foto: Privat

Opplevde selv sykdom

Fosse forteller at sykdomsbildet i Afrika er annerledes enn i Norge, med mer parasitter og tropesykdommer.

– Jeg har kjent filariasis på kroppen. Det er en liten brun flue som biter og legger egg som plasserer seg i lymfesystemet vårt. Du kan se larvene når de er utviklet. Du kan se dem krype på øyehviten.

Det var da han var i Kamerun at han ble smittet av sykdommen.

– Det var ikke til å unngå. Ved malaria tok vi forebyggende medisin, men det kunne vi ikke med filariasis. Jeg kunne kjenne at det klødde på armen. Da var det en larve som krøp av gårde i lymfesystemet mitt.

Han oppdaget det da han var i Røldal og ble innlagt på Odda sykehus.

– Der fikk jeg god behandling og ble frisk. Jeg er veldig takknemlig for behandlingen jeg fikk der. 

Ser forskjell i sykepleie gjennom tiden

Hans siste misjonstur til Kamerun var fra 1964 til 1967. Etter dette jobbet han som rekonvalesensstyrer på Solborg rekreasjonshjem på Ringerike, og deretter ble han sykehjemsstyrer på Sigdalsheimen.

I 1988 ble han pensjonist.

Han ser forskjell på sykepleie før og nå. Han ser at sykepleierne i dag har et stort tidspress på seg i jobben.

– De får ikke tid til å være mennesker, mener Fosse.