fbpx Praksis gjør meg kvalm Hopp til hovedinnhold

Praksis gjør meg kvalm

STUDENTVIRKELIGHET: Praksis kan, på sett og vis, bli sett på som et skuespill. Vi smiler og ler, men hva vi virkelig føler holder vi skjult for kolleger. Illustrasjon: Colourbox

Det er veiledning. Hendene mine er kalde og svette. Beina skjelver. Jeg er kvalm. Dette skal oppleves som et hyggelig møte. Jeg opplever det ikke særlig hyggelig.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Praksis kan, på sett og vis, bli sett på som et skuespill. Vi smiler og ler, men hva vi virkelig føler holder vi skjult for kolleger. I hvert fall er det det jeg gjør. Ikke engang skolen vår har visst hvordan vi studentene har det. Folk er stresset. Etter utdanningen står noen fram. Andre er glade for at de slipper å gå gjennom det igjen. 

Jeg er kvalm. Forrige praksis brakk jeg meg en del før jeg skulle på dagvakt, og det endte med at jeg ble en del hjemme. Lærer og hovedveileder uttrykte bekymring. Men jeg verken klarte eller ville si grunnen. 

Jeg fikk varsel

«Vi er snart ferdige, vi er snart ferdige» forteller vi oss selv og hverandre på gruppa mi. Det har nettopp vært midtvurdering. En del studenter har sluttet. Noen på grunn av fravær, andre er blitt umotiverte på grunn av varsel for stryk, og noen på grunn av hoved- og veileder. 

Klart jeg elsker det jeg gjør. Men jeg gruer meg til å dra til praksis. Når jeg er der og møter pasientene, går dagen fort og jeg glemmer en del av mine bekymringer. Helt til jeg fikk varsel. 

Jeg ble paff. Sjokkert. På midtvurdering fikk jeg varselet. Det var som et slag i ansiktet. 
Mine kolleger hadde klaget til lærer og hovedveileder. Mente jeg ikke passet inn, samtidig som jeg hadde kunnskap. Dette var vanskelig for dem. 

Jeg hadde fått så mange gode kommentarer. Ikke et snev, ikke et blikk, ikke en muntlig kommentar om at jeg oppførte meg på en måte som ikke var akseptert. Studentene på gruppen min kunne heller ikke forstå dette. 

Hadde de eksempler på hvordan jeg var? Hva jeg gjorde? Nei. Dette måtte jeg finne ut av selv. 

Holder kjeft

Jeg liker kollegene mine. Men en stund, og selv nå, er jeg en smule skuffet. Dette var min 2. praksis. Og begge var dårlige opplevelser. Jeg gruer meg til neste. 

Det er ikke nødvendigvis at noen er stygge mot meg. Det er ikke min opplevelse. Heldigvis. 
Men mange studenter har opplevd det. Og de slutter, eller de holder kjeft og kommer seg gjennom det. 

Vi blir vurdert av det jeg mener ikke nødvendigvis er kvalifiserte veiledere. (Klart, jeg har hatt noen veiledere som er helt topp! Og noen som er på bunn...). De fleste av dem har neppe pedagogisk bakgrunn, de gjør ting på sin måte (og ikke nødvendigvis etter korrekt prosedyre), og enkelte er rett og slett ikke passende til yrket som person. Vi har opplevd å ha fått kommentarer som er misvisende, og en tok opp dette med sin daglige veileder hun/han hadde dagen før. Sykepleieren klusset det ut, og hadde ingen forklaring på hvorfor hun/han fikk en dårlig kommentar. 

Jeg tror det er veldig stressende for sykepleierne også. De har så mye å gjøre fra før, så kommer vi og går i beina på dem. 

Sykepleiere burde vært valgt ut frivillig. Fått støtte til pedagogisk bakgrunn og gått samme løp som studentene. Fulgt dem opp for å se utviklingen. Være påpasselige med hvem som skal være veileder. For selv om de virker som de herligste menneskene, er det mange som er flinke til å lage en fasade. Ikke av det jeg har sett, men det jeg har fått med meg i media. De finnes. De er her. Og det går utover oss. 

Hold kjeft. Ikke si ifra. Vent til vi er ferdige. Da kan vi gjøre et forsøk. Sjelden blir det hørt. 

Må ta debatten

Jeg går til fastlege og blir utredet for kvalmen. Jeg har sagt jeg mistenker at det er psykisk, og ble fortalt at i mitt valg av yrke er ikke det overraskende. Sykepleie er stressende.  Hvordan skal vi studenter eller sykepleiere/veiledere få en god opplevelse av praksis slik som det er nå? 

Jeg er litt redd. Men jeg ønsker på det aller sterkeste å skape en debatt om dette. Jeg håper tidligere sykepleiestudenter kan stå fram. Systemet må endres. Praksis er en stor og utrolig viktig del av vår utdanning. Det er her vi faktisk lærer. Men vi skal da ikke grue oss til start, og glede oss til slutten?

(Innlegget er skrevet av en annonym sykepleierstudent, men redaksjonen har innsenders personalia)

Vi skal da ikke grue oss til start, og glede oss til slutten!

Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.