Når noen vil dø

Jeg husker godt den første gangen jeg bestemte meg for å avslutte livet. Etter måneder i bekmørk og håpløs depresjon døde alle mine forventninger om å noen gang kunne ha det godt. Ideen om å avslutte vokste frem. Den startet som en befriende tanke, men ble raskt den eneste mulige utvei. Den ble et lindrende lys i en ellers svart hverdag. Da ideen først vokste frem, var det med et dypt preg av skam og skyld. En visshet om at andre ville ta skade om jeg gjennomførte det, men også en følelse av å gjøre noe galt. Å skade sine nærmeste er nesten umulig å forsone seg med, mens følelsen av synd lar seg gjennomskue gjennom rasjonelle tanker.

Selvmordstanker har mange årsaker og virkninger. De kan være spontane, basert på ustabil psyke, rus eller akutte livskriser. Et rop om hjelp eller oppmerksomhet er den banale forståelsen av dødsønsket. Det er altfor simpelt, noe mange som har opplevd det selv kan signere på. Ofte er det motsatt, et skrik om usynlighet. Eller et akutt ønske om å aldri ha eksistert. En uvilje mot alt liv.

Kunstig omsorg

Man husker dem som bidro mens alt var svart. Selv om man sjelden er i stand til verken å bry seg eller vise takknemlighet der og da, setter det positive spor i livet. De personene som ikke moraliserte, som ikke inntok en eller annen innøvd pedagogisk miljøarbeider-rolle. De som tok deg som den du var. For jeg skal love deg at kunstig omsorg er det mest unyttige du kan utøve. Det er slikt som utøves av omsorgspersoner uten evne eller vilje til å kommunisere på nivå med pasienten. Enten på grunn av manglende innsikt, manglende livserfaring eller lav evne til å forstå omfanget av pasientens situasjon.

Avdelinger må være svært bevisst på hvem de lar kommunisere med suicidale mennesker. Ikke nødvendigvis bare fordi de er sårbare, men fordi de selektive. Du skal lete lenge etter mer kresne folk enn tungt deprimerte eller suicidale. Floskler preller av. Småprating om været kan du bare glemme. Mennesker som sitter i eksistensiell krise fortjener en eksistensiell tilnærming. 

Se den ene

Min selvmordstrang avtok med vellykket behandling. Og pleierne som taklet meg som håpløs pasient, var de samme som taklet meg da jeg ble bedre. Det er dem jeg husker i dag. Alle pleiere bør ha som mål å bli husket. Det skrives mange kronikker om at 500 mennesker tar livet sitt hvert år. Det tallet er mindre viktig. Som pleier betyr enkeltmennesket alt. Og for alt du vet har de 499 andre gode og rasjonelle nok grunner til at du ikke skal blande deg. Men han ene du har foran deg, er av kjøtt og blod. Han må du ta på alvor.

Noen år senere falt jeg ned i det samme mørket. Uker og måneder i dyp depresjon, ulevelig svart og tilsynelatende håpløst. Den samme utveien hjemsøkte tankene. Forskjellen var at jeg hadde vært der før. Jeg hadde sett den samme tankebanen, opplevd den samme logikken. Konklusjonen ble nøyaktig den samme, men jeg gjennomskuet meg selv ganske enkelt. For erfaring hjelper, og erfaringen min fortalte meg at jeg ikke kom til å gjennomføre det. Men den fortalte meg også at det var fullt mulig å bli bedre. Hvilket ødela litt for dødsønsket.

Paradoksalt nok ble selvmordstankene en kjærkommen intellektuell øvelse i et ellers tomt og goldt sinn. En spore til noe som kunne minne om kreativitet og løsningsfokus. Det skulle både planlegges og forberedes. Å diskutere prisen på våpen og ammunisjon med en gjeng banale ungdomsgangstere er et minne for livet.