Når verktøykassa bare har ett verktøy

Jeg jobber ved en psykiatrisk institusjon, og har opplevd dette i forhold til kognitiv terapi. Vi i personalet blir så opptatt av metoden at det går på bekostning av det å lytte til pasienten. Når personalet er så fylt med sin egen agenda, blir man lett mer opptatt av å være dyktig og følge kakeoppskriften enn å bruke sin kliniske erfaring til å «tune» seg inn på pasienten.

Krasj med virkeligheten

En kritikk av kognitiv terapi er dette ikke. I mange sammenhenger er det en flott og virksom metode å bruke. Dette er snarere en kritikk av ensidig fokus på én metode, som jeg mener psykisk helsefeltet har en tendens til. En metode innføres, skaper «halleluja»-stemning og fortrenger mye av det man kan fra før. Jeg stiller meg kritisk til at man tenker at evidensbaserte metoder vil passe over alt, nærmest som eneste virkemiddel. Sånn er ikke virkeligheten for meg i hvert fall.

I en komplisert hverdag, som det å jobbe med mennesker som sliter med livene sine er, kan det være fristende å ty til ett verktøy som tilsynelatende forenkler det hele. Men det blir dessverre for enkelt, og det går ut over brukeren som ikke får den hjelpen han eller hun trenger. Resultatet blir fort at man som hjelper blir så hektet på metoden at man ikke klarer å se brukeren. Når man ikke får den gode kontakten med pasienten vil det heller ikke skje en endring, om intensjonene er aldri så gode.

Motløse brukere

Jeg opplever at jeg gjennom mitt yrke bruker meg selv som en balansekunstner. Gjennom årene er jeg stadig i endring, og mine omgivelser endrer seg stadig. Det som ikke endrer seg er at de jeg møter er pasienter i krise. De har blitt innlagt på en psykiatrisk post. Jeg ønsker å komme dem i møte med all min erfaring.

Når en metode rendyrkes mener jeg at det går ut over de pasientene som metoden ikke passer for. For slik er det, at ikke samme tilnærming passer for alle pasienter. Når det som tilbys ikke hjelper brukerne, ser jeg motløsheten vokse hos dem: «Blir jeg ikke bra her en gang, så blir jeg jo aldri bra». Vi forteller nærmest pasientene at de er en dårlig pasient, som ikke passer inn i vår metode. Det frustrerer meg som fagperson.

Mer å spille på

Foruten  kognitiv terapi liker jeg i min verktøykasse å ha blant annet  nettverksmøter, pårørendearbeid,  mindfulness,  øreakupunktur  og fysisk aktivitet. Andre har sine foretrukne tilnærminger. I møtet med pasienten mener jeg at vi hjelperne kan gjøre jobben vår best om vi får bruke vår erfaring og faglighet til å velge de verktøyene som passer best i møtet med det enkelte menneske.