Poetisk om galskap og fornuft

Sara Stridsberg
Da Sara Stridsberg leste om Beckombergas historie, leste hun også om menneskene som hadde vært innlagt der og som lengtet tilbake.

Sara Stridsberg mener romanens oppgave er å tale på vegne av de syke og svake.

– Intensjonen var å skrive en bok om Beckombergas arkitektur og historie, jeg hadde virkelig ingen anelse om at romanen skulle ta utgangspunkt i mitt eget liv, forteller Sara Stridsberg.

Mentalsykehus

Hennes siste roman Beckomberga, er nylig oversatt til norsk. Den handler om en 14 år gammel jente, Jackie, hvis far, Jimmie, er innlagt på mentalsykehus. 

Beckomberga sykehus utenfor Stockholm sto ferdig i 1932 som et av Sverige og Europas største mentalsykehus, med plass til 2000 pasienter. På midten av nittitallet ble det imidlertid nedlagt som et ledd i omorganisering og desentralisering av psykiatrien.

Sterke bilder

– Mens jeg leste om Beckombergas historie leste jeg også om menneskene som hadde vært innlagt i årevis og som vendte tilbake etter at sykehuset var nedlagt. Dette ga meg noen utrolig sterke bilder i hodet. Jeg så for meg en gammel mann, i romanen heter han Olof, som står og trykker hendene sine mot det nedlagte sykehusets yttervegger.

Da Stridsbergs var barn var hennes egen far innlagt på Beckomberga en periode.

– Det var ikke det at jeg hadde glemt min egen historie, men jeg hadde nok ikke våget å gå i gang med romanen hvis jeg hadde visst at det skulle handle om min far, sier hun.

– Innerst inne var jeg redd. Redd for å klyve over det skillet i historien som grenset mot min egen historie og finne ut at jeg selv og min far befant oss der inne.

Kjærlighet og galskap

Men etter hvert forsto hun at hennes egen historie var en gyllen anledning til å fortelle historien innenfra.

– Jeg ønsket ikke å forråde sykdommen. Jeg ville unngå den autoritære fortellerstemmen som er vanlig å bruke for å skildre psykisk sykdom; den friske som skildrer de syke. Ved å ta utgangspunkt i min egen historie unngikk jeg det problematiske skillet mellom et fornuftig forteller-jeg som skiller galskapen hos «de andre».

Stridsberg ønsket å undersøke det friske i det syke og det syke i det friske gjennom bokas hovedperson, Jackie.

– Jackies galskap er den enorme lengselen etter å besøke faren. Et sted i boka sier hun at alle lengter bort fra Beckomberga, mens hun bare drømmer om å bli.

Selv etter at faren ikke lenger vil treffe henne besøker Jackie ham, og innleder et forhold til en langt eldre mannlig pasient, Paul som har drept sin kone.

– Kjærligheten er den virkelige galskapen, sier Stridsberg.

Poetisk

– I hvor stor grad er beskrivelsen av Jackie, Jimmie og Lone en beskrivelse av din egen familie?

– Det er et vanskelig spørsmål. Til slutt glemmer man hva som egentlig er sant. Og det som er sant blir ofte platt. Mesteparten av det jeg skriver om i romanen har aldri skjedd i virkeligheten. I virkeligheten likte jeg for eksempel ikke å besøke min far på Beckomberga, forteller hun.

– Det var viktig for meg å skildre karakterene med kjærlighet. Det siste jeg ønsket med romanen var å såre noen.

Hvordan jobber du med språket for å få det så poetisk?

– Jeg prøver å sensurere så lite som mulig. Detaljene er veldig viktige; hvert lille ord er viktig. Jeg jobber mye med teksten, jeg har skrevet fire ganger så mye om Beckomberga enn det som til slutt ble boken.

En annen historie

– Hva er romanens hovedtema?

– Hver gang noen spør om det så svarer jeg noe nytt, ler hun.

– Spørsmålet om man kan redde et annet menneske er et viktig tema i boken. Jeg har også villet undersøke det friske i det syke og omvendt. Og så handler Beckomberga om hvor  grensen går mellom mennesker; mellom menneske og menneske.

Stridsberg har også ønsket å fortelle en annen historie om Beckomberga, et sted som for mange svensker er groteskt og monstrøst; en skamflekk i kulturen.

– Jeg ville skrive om kjærligheten som også fantes på Beckomberga. Jeg ønsket å skrive meg bort fra min egen skamflekk, som var blitt en del av meg fordi min egen far var innlagt der.

Stridsberg viser til at historien om mentalsykehusets mørke sider allerede er fortalt.

– Min bok er et lite, lite tillegg til den store historien om Beckomberga, som også var dette: Et hjem for de underlige menneskene. Når vi snakker negativt om mentalsykehusene snakker vi også negativt om dem som er der uten å være bevisste på det, sier hun.

– Jeg tror mye av dette handler om angsten for får vår egen skjørhet og sårbarhet.

Galskapens språk

Olof Palme dro innom Beckomberga hver morgen på vei til sitt kontor i Rosenbad, for å besøke sin mor som var innlagt.

– Et sterkt bilde på at det syke og friske opptrer side om side; den store statsmannen ved sengen til sin syke mor på ett stort mentalsykehus.

– Kan vi forstå hverandre bedre av å lese skjønnlitteratur?

– Ja, absolutt. Jeg har lært utrolig mye av å lese skjønnlitteratur. Hver roman er en leksjon i empati, man kan ikke forsvare seg mot romanen, den kan tale uavbrutt på de syke og svakes vegne. Jeg tenker at dette er romanens oppgave. Man våger å møte mennesker på en annen måte i romaner enn i virkeligheten. Det kan man lære mye av.

Stridsberg mener en forfatter ikke kan ha full kontroll over det hun skriver.

– Det litterære språket er ikke et fornuftig og rasjonelt språk, mener hun.

– Litteraturen er galskapens språk. Når jeg skriver er jeg i en helt spesiell tilstand. Den i meg som skriver er den samme som jeg er når jeg drømmer.

Les også: Litteratur og sykepleie

Les også: