Hopp til hovedinnhold

Poetisk pleier

Bildet viser Arne Hugo Stølan
(Anders Gimse)
Arne Hugo Stølan bærer med seg minner han aldri glemmer.

– Dette er ikke bare et poetisk, men et etisk prosjekt, sier Arne Hugo Stølan rolig.
– Jeg håper å vekke empati hos leserne. 
I Epikrisepoesistiller han ut språklige bilder fra livet på institusjon. 

(frampek)
hun står og holder seg fast
      i en grå håndveske
og en plastpose med klær
     når vi ønsker 
henne velkommen
til vår etasje

hun bærer på tyngden
av et etternavn
     og garderoben
til et menneske som
        har blitt sviktet 
av sine nærmeste

hun smiler stille
      når vi tilbyr henne
noen skiver brød
        og en kopp kaffe

på språket alle forstår
      formidler hun uviljen 
mot å være til bry
      eller vekke oppsikt

hodet hennes vil
      tippe forover
og armene falle
 slapt til siden

når vi kjører henne inn
    på rommet
og løfter henne over

i senga
       som var desinfisert
og klargjort

kommer vi til å innse
    at vi har
ingen verdens ting
    å tilby henne

men enn så lenge
     sitter hun i lenestolen
og nyter en stille
             lunsj

mens en liten
     blodrød
syltetøystripe
renner nedover papiret
   som dekker
kjolebrystet

Sykepleier

I 20 år jobbet han som sykepleier i ulike deler av helsetjenesten. Men skjønnlitteraturen tok mer og mer over. Nå er han forfatter, anmelder og lærer på skrivekurs. 
I Epikrisepoesi går han tilbake til tiden som sykepleier. Ideen kom for fire år siden. Da var han ferdig med sin forrige diktsamling, Dansefeber, og noen få epikrisedikt var på skissestadiet. Det ble mer og mer viktig å ferdigstille dem.
– Noen av erfaringene slapp meg ikke, sier han på telefon fra Lillehammer.
– Samtaler, nære situasjoner, opplevelser og det følelsesmessige ved å jobbe på institusjon ble viktig å bringe inn i et skjønnlitterært språk.
Noen av diktene, som Frampek, er bygget på konkrete hendelser. Andre er satt sammen av flere. Damen som sto og holdt seg fast i håndvesken er en situasjon og et bilde han aldri glemmer. 

Forfatter

– Diktene handler om institusjonens virkelighet, men også om livet. Man kan tenke seg institusjonen som livet i et nøtteskall. Som en intensivert livserfaring.
Han har skrevet siden ungdommen, men tenkte ikke poesi da han jobbet som sykepleier.
– De har gradvis kommet frem. Det tok lang tid å finne ut hvordan jeg skulle forholde meg skjønnlitterært til det jeg hadde opplevd.
– Noen av diktene har tatt 20 år å skrive, for å sette det på spissen.
Han har jobbet med å gjøre diktene så enkle som mulig.
– De skal kunne leses av alle, både helsepersonell, pårørende, de som er syke. Jeg ville formidle noe av virkeligheten. Det virker som disse diktene er mer gjenkjennelige for folk enn andre jeg har skrevet.  

Form

Tittelen våknet han en morgen opp med.
– Epikrisepoesi kopler sammen to uttrykksformer som er veldig ulike, påpeker han.
– Poesien gjør det mulig å fortelle og lese opplysningene i epikrisen på en annen måte.
Der epikrisen er teknisk og kortfattet, åpner poesien for en billedliggjøring som vekker følelser.
– Den sier noe som ikke er sagt akkurat slik tidligere.  

Verdifullt

Han er godt fornøyd med å jobbe med språk på fulltid.
– Men jeg kunne ikke tenkt meg livet uten de erfaringene jeg fikk som sykepleier. De har vært alfa og omega for livet mitt og kanskje også for måten jeg forholder meg til andre mennesker på. I sykepleie skal man ta inn over seg det andre forteller, både verbalt og nonverbalt. Man utvikler en sensitivitet også for det som ikke blir sagt. Det er noe jeg bruker fremdeles.
Han sier han setter sykepleie og andre yrker som forholder seg til menneskers livssituasjon utrolig høyt.
– Jeg tror de aller fleste vil ha utbytte av en sånn jobb for en kortere eller lengre periode.

Maritimt

Diktsamlingen begynner med et dikt om en gammel sjømann som vandrer i demensens korridorer og avslutter med en annen forvirret mann som våkner av uvær og spør «når går båten». Også det bygget på en konkret opplevelse. 
I stedet for et realitetsorienterende svar sier pleieren «når som helst, fint at du er klar».
Om det var god sykepleie, er Stølan litt usikker på. Mens mannen leies tilbake til sengen i institusjonen, der uværet herjer på alle kanter.

Les anmeldelse: Intimt møte med levd liv

Noen av diktene har det tatt 20 år å skrive.

Arne Hugo Stølan
Les også:
Poetisk om galskap og fornuft Forrige artikkel