La pasienten velge selv

ALTERNATIV BEHANDLING: Skal flere tusen års erfaring bare skyfles vekk med at dette ikke har bevist effekt, fordi vi ikke har klart å finne forklaringer?

Målet med behandling er ikke bare å lege sykdom, noen ganger er det nok å gi lindring der og da.

Paul Joakim Sandøys argumenterer i intervjuet «Sykepleier og healer går ikke i hop», i Sykepleien nr. 2/2015, for et tydeligere skille mellom evidensbasert vitenskapelig skolemedisin og mer udokumenterte alternative behandlinger. Han ønsker at helsepersonell som også arbeider som alternative terapeuter skal bli «ryddigere» og vise et tydeligere skille mellom når de arbeider som skolemedisiner og når de utøver alternativ behandling.

Ulike hatter

Jeg har ikke lest Sandøys Civita-rapport, så jeg snakker kun ut ifra forfatterintervjuet med ham. Jeg er enig med Sandøy i at helsepersonell som også arbeider som naturterapeuter må vise hvilke «hatter de har på» overfor pasienter. Jeg er også enig i at pasientene må få vite om behandlingen som tilbys har dokumentert effekt. Men jeg er ikke enig i alle hans synspunkter.

For det første ønsker jeg å kommentere hans synspunkter på «Lov om alternativ behandling». Den nye loven skulle gjøre det lettere for pasienten å bestemme selv hva slags annen behandling de ønsket, selv ved alvorlige og smittsomme sykdommer, hvis behandlingen, og jeg siterer §6, « … utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller bivirkninger av gitt behandling, eller har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse». Sandøy ønsker å stryke denne ordlyden fra paragrafen, noe jeg synes er galt. Etter min mening gir paragrafens ordlyd pasienten god brukermedvirkning, eller empowerment som det også kalles. Pasienten blir trukket med i bestemmelser om sin behandling, og det er viktig i Helse-Norge i dag. Det hadde vært merkelig i dagens samfunn, hvor befolkningen stort sett er godt opplyste og utdannete, om de ikke skulle få muligheten til selv å bestemme om de ønsker å ta alternativ – eller som jeg heller vil kalle det – komplementær medisin, når de opplever bivirkninger eller er redde for bivirkninger, når de får eller blir tilbudt skolemedisinsk behandling. Jeg er enig i at alvorlige sykdommer som kreft først og fremst må bli skolemedisinsk behandlet. Men vi må ikke ta fra pasienter muligheten til å oppsøke komplementær hjelp for å lindre bivirkninger de har fått etter skolemedisinen.

Alternativ behandling

På den andre siden, tror jeg ikke det er noe stort problem at pasienter ikke oppsøker nødvendig medisinsk behandling fordi de heller vil ta «alternativ». Ifølge Andreas Wahl i NRKs fjernsynsprogram «Debatten» fra 27. november 2014, var den største brukergruppen av komplementær medisin kvinner mellom 30–50 år med høy utdannelse. De fleste søkte komplementær hjelp for ufarlige diagnoser som muskel- og skjelettplager og søvnvansker.

En annen stor brukergruppe var kronisk syke mennesker som søkte hjelp utover den vanlige legebehandlingen. Undersøkelser har vist at pasienter med høyere utdannelse tar mer ansvar for sin egen helse enn de med lavere utdannelse (Brekke, Hjortdahl, Kvien 2002). Og det synes jeg faktisk de skal ha lovmessig rett til, selv ved alvorlige sykdommer. Jeg tror de fleste vet hva de gjør og velger hva de ønsker å bruke pengene sine på.  

Forbrukervern

Sandøy etterlyser større forbrukervern. Helsepersonell som utøver alternativ behandling enten utenfor eller i helsetjenesten, blir omfattet av Helsepersonelloven. For helsepersonell er det §4 i Helsepersonelloven som skal sikre pasienten forsvarlig behandling. I «Lov om alternativ medisin» § 9 står det: «Den som ikke er helsepersonell, og som ved medisinske inngrep eller behandling forsettlig eller uaktsomt utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve behandlingen eller ved at pasienten på grunn av behandlingen unnlater å søke kyndig hjelp, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte.» Videre står det at om handlingen har medført døden eller alvorlig helseskade, ført til alvorlige psykiske lidelser eller smerter, blir strafferammen ytterligere skjerpet. (Lovdata 2004). Jeg mener vi ikke trenger ytterligere lovfestet ansvarsbetingende norm for alternativbehandlere og helsepersonell, slik Sandøy ønsker.

Helhetlig menneskesyn

Det å være sykepleier og healer samtidig mener Sandøy ikke går i hop. Jeg er en av de sykepleierne Sandøy hentyder til; sykepleier som også jobber med alternativ medisin. På sykehuset er jeg sykepleier, i tillegg arbeider jeg som terapeut i en privat bedrift. Sandøy ber oss holde vår linje ren og ikke blande roller. Dette er jeg langt på vei enig i. Sykepleierne har en stillingsinstruks som de må forholde seg til, og det må være tydelig hvilke roller de har overfor pasienten, hvis det skulle komme spørsmål om alternativ behandling. På den andre siden; at det ikke går an å kombinere «sykepleier og healer» i en rolle, kan man diskutere i lys av Florence Nightingales helhetlige menneskesyn. Hun skriver i sin bok «Notes on Nursing – what it is, and what is it not» at sykepleieren skulle «sette pasienten i den best mulige tilstand slik at naturen kan virke på ham», noe så absolutt en terapeut som utøver komplementær behandling gjør. Vi setter i gang prosesser i kroppen så kroppens helbredende krefter settes i sving. Sykepleier Mette Karoliussen skriver i sin bok «Sykepleie – tradisjon og forandring» at sykepleierne skal gi «støtte til livsprosessene på en ikke-invaderende måte, det vil si understøtte helbredelsesprosessen». (Karoliussen 2002, s. 40). Flott, men det var den alternative medisinen som var først ute med denne tankegangen. Mange naturmedisinske behandlingsmetoder har som hensikt å balansere kropp og sinn. Så i tankegangen har vi den samme «hatt» på når vi er enten sykepleier eller naturmedisiner. Hva med behandling, kan vi da ha den samme «hatt» på? Nei, sier Sandøy, sykepleiere bør utvise varsomhet med ikke-evidensbaserte behandling. Tja, sier jeg. Det kommer an på hva man gjør. Massasje og terapeutisk berøring er faktisk sykepleieintervensjoner og er klassifisert i NIC, men mange vil oppfatte dette som «alternativt». NIC er en håndbok for sykepleiere og har en liste over ulike sykepleieintervensjoner. Disse er gruppert etter ulike sykepleietiltak og aktiviteter og er basert på sykepleiepraksis, sykepleielitteratur og standard prosedyrer.

Tusen års erfaring

Jeg applauderer Eli Gunhild Bys utsagn i samme nummer av Sykepleien. Hun kommenterer Sandøys utspill i artikkelen «Hvor alternativ er greit?» og sier i intervjuet: «Grensen for hvor alternative sykepleierne kan være går ved faglig forsvarlighet og om det man utøver kan kalles omsorgsfull hjelp. Utdanningen vår er kunnskapsbasert. I en slik tradisjon må det som er faglig forsvarlig være basert på forskning og klinisk erfaring. Vi må ha pasientsikkerhet og de etiske retningslinjer våre øverst på agendaen for alt vi gjør, også i rollen som veiledere når pasienter spør oss om de bør oppsøke alternativ behandling».

Det er godt at Eli Gunhild By også nevner klinisk erfaring. «Alt» kan ikke forskes på og gis en vitenskapelig forklaring. Skal flere tusen års erfaring bare bli skyflet vekk med at dette ikke har bevist effekt fordi vi ikke har klart å finne forklaringer og bevist at det ikke virker på visse tilstander? Det er tross alt skolemedisinen som er ny kunnskap. Selv om mange av medisinene som blir brukt har vist lite effekt (mange ganger ikke mer enn placebo) eller gir store bivirkninger, blir det likevel brukt. Da synes jeg ikke det er riktig å fnyse av verken homøopati eller akupunktur, fotsoneterapi eller annen form for komplementær medisin og si at det har bevist lite effekt.

Lindring

Å gi omsorgsfull hjelp, også for å lindre, er en av de viktige pilarene i sykepleien. Bruk av berøring er naturlig i denne sammenhengen. Planlagt berøring dekker Kari Martinsen tre omsorgsaspekter hvor omsorg er en praktisk handling (håndlaget), omsorg som relasjon og som moralsk handling. Pasienter kunne fortelle om ro, avslapning og bedre søvn (Sønning 2004). 

I stedet for å ekskludere komplementær medisin, som Sandøy ønsker, vil jeg heller foreslå å inkludere noen av de behandlingsformer så sykepleierne får flere verktøy å bruke. Det er ikke nødvendigvis at målet med en behandling skal lege en sykdom, noen ganger er det nok at det kan gi lindring der og da. 

At det har bevist lite effekt, henger også sammen med at det er gjort for lite forskning på komplementære behandlingsformer i forhold til skolemedisinske. I et studie gjort med soneterapi på fatigue-pasienter kom faktisk soneterapi best ut av alle de andre behandlingsformene i studiet, men fordi studiet var gjort på for få pasienter, kan det ikke «regnes med.» Da kom trening og undervisning best ut fordi de studiene var gjort på tilstrekkelig nok forsøkspersoner. Sandøy foreslår å legge ned NAFKAM og Nifab og det synes jeg er en dårlig idé. Jeg skulle bare ønske at NAFKAM kunne gjøre mer innenfor forskningsfeltet.  

Tilbake i tid

Videre ønsker Sandøy å fjerne momsfritaket for alternativ medisin. Han mener at slike behandlingsformer faller utenfor helsevesenets ansvarsområde. Hvorfor det, når man tenker på at det allerede er for lite helsepersonell til den økende befolkningen, og pasienter sukker over at de ikke kan finne en fysioterapeut som vil massere dem? Er det ikke da bedre at de som ønsker å massere får lov til å massere uten at det skal koste pasientene enda mer kroner? Heldigvis vil ikke Sandøy ta tilbake «Kvakksalverloven». Han forteller at han er blitt mer positiv til alternativ behandling og at han ikke vil forby det. Likevel er jeg redd han med sine synspunkter om alternativ medisin og utøvelsene av det, vi sette oss tilbake 15 år i tid – og det har ikke Helse-Norge godt av!

Les også: