I Bergens Tidende 21.01.26 [bak betalingsmur] og på Sykepleien.no, kunne vi lese at Psykiatrisk klinikk i Bergen har betydelige kapasitetsproblemer. Antall korridorpasienter har økt, og det var tre ganger så mange korridorpasienter i 2025 som i 2022. Både klinikkleder og tillitsvalgte understreker alvoret i situasjonen og frykter alvorlige hendelser og økning i antall selvmord.

Vårt debattinnlegg er en kommentar til den bekymringsfulle utviklingen i psykiatrisk klinikk. Vi ønsker å være stemmen til mennesker som har sammensatte psykiske lidelser og som ofte er lavmælte mennesker med et stort lidelsestrykk. Pasienter som innlegges i psykisk helsevern, er mennesker i alle aldre som er i krise. De innlegges ofte mot sin vilje, og mange opplever å bli fratatt sin autonomi og verdighet. 

Alvorlig psykisk syke trenger trygghet, tid og stabile rammer

Mange mennesker med eksempelvis psykoselidelser har trukket seg unna samfunnet. De uteblir ofte fra avtaler i hjelpeapparatet og trenger lang tid på å bygge relasjoner og tillit. Pasientene vi har møtt, har gradvis mistet grepet om virkeligheten. Funksjonsfallet er ofte stort, og fra å ha mestret skole, utdanning og jobb, sliter flere med enkle dagligdagse gjøremål som å lage mat, vaske klær og gå på butikken. Angstnivået til enkelte er så høyt at det er en kraftanstrengelse å gå til postkassen. 

Disse pasientene krever trygge rammer, omsorg og beskyttelse. En korridortilværelse innebærer utrygge rammer, uro, mangel på privatliv, og kan forsterke følelsen av å bli krenket og nedverdiget. Dette fører igjen til dårligere utbytte av behandlingen og forsinket tilfriskning. Å bruke den tiden det tar for å kople seg på og mestre livet og virkeligheten, er under press. Tidspress i akuttpsykiatrien fører til raskere utskrivelser og forplanter seg til alle behandlingsledd. 

DPS (distriktspsykiatrisk senter) får pasienter som er betydelig sykere enn før og som har et stort behov for lang trening før de klarer å mestre enkle gjøremål i hverdagen. Mange er også avhengig av betydelig støtte fra familien og fra kommunehelsetjenesten. Vi vil derfor fortelle historien til Benjamin for å synliggjøre behovene til mange av de pasientene vi møter.

Benjamin viser hvordan behandling virker når relasjonene får tid

«Benjamin» ble tidlig i 20-årene diagnostisert med en schizofrenilidelse. Han har på tross av sin unge alder allerede hatt en rekke innleggelser i psykisk helsevern. Tyveårene, årene som ung voksen, har blitt annerledes for Benjamin enn for mange jevnaldrende. Frigjøringen hjemmefra har han ikke maktet da sykdommen har gjort at han fortsatt trenger å bo hjemme og få støtte av foreldrene. 

Det siste året har Benjamin hatt en langvarig innleggelse både i psykiatrisk klinikk og på DPS. Under tvangsinnleggelsen i døgnpost opplevde han frihetsberøvelsen som spesielt utfordrende. Han har trengt mye tid, han har i perioder nærmest hatt et fraværende språk og enkelte dager har han ikke klart å komme seg ut av sengen. Vi har gitt ham det vi vet kjennetegner god psykosebehandling, som omsorg, trygghet og rutiner. Men, vi hadde ønsket å gi han mer tid. Tid til å stole på sin egen tilfriskning, og tillit til at han vil mestre hverdagen alene utenfor sykehusets rammer.

Lang oppfølging og samarbeid gir pasientene en vei tilbake til hverdagen

Når pasientene er utskrevet til DPS er målet at de skal få tid til stabilisering og gradvis nærme seg sitt kjente liv i hjemmet, om det så er i egen leilighet eller hjemme hos familien. Vi har tett kontakt med familien og ønsker å høre deres behov for oppfølging videre. Pårørende er en stor ressurs for både pasienten og hjelpeapparatet og er ofte de som kjenner pasienten best. 

Under oppholdet på DPS jobbes det tverrfaglig rundt pasienten, på lik linje som det gjøres i psykiatrisk klinikk. I tillegg har DPS et eget FACT-team (Fleksibel aktiv oppsøkende behandling) som er en uvurderlig støtte for pasienten i overgangen fra innleggelse på døgnpost til utskrivelse til hjemmet. De kjenner pasienten på en annen måte da de oppsøker pasienten i hjemmet og ser hvordan de ellers fungerer i andre omgivelser enn institusjonen DPS. Benjamin har stor tillit til «Knut» og «Lise» som følger han opp fra FACT, og vi har tro på at denne gode relasjonen er det som bygger han opp til å mestre hverdagen og livet utenfor institusjon.

Vi som jobber tett på mennesker med alvorlige psykiske lidelser som trenger langvarig oppfølging i psykisk helsevern, ønsker å komme med en appell til politikere og de som styrer over opprustning og nedrustning av sengeplasser i psykiatrien. Dere må stoppe opp! Spør oss som ser lidelsen til pasientene våre hver eneste dag. Vi vet at de trenger trygge rammer, omsorg og tid. Nedleggelser av sengeplasser i psykiatrien har store omkostninger, først og fremst for pasientene og deres familier, men også i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi må ha et samfunn med en menneskelig psykiatri som tar seg tid til å ta vare på de alvorlig psykisk syke blant oss.