En av de vondeste smerter i livet tror jeg må være utestengelse. Å være den ingen vil leke med i friminuttet. Den som alltid velges sist i gymmen. Den som ingen inviterer til fest. 

Jeg har kjent mye på denne smerten. Den konstante følelsen av å ikke passe inn og å ikke være god nok. Fremdeles prøver jeg å forstå hva som var galt med meg.

Det var nok av innspill fra mobberne: feil klær, fregner, kristen, røykte ikke, drakk ikke. Mytene om slike som meg, er mange. Mytene om oss unormale.

Jeg prøvde hardt å endre meg i mange år. Resultatet? Jeg ble perfeksjonist. Det er en utrolig slitsom og umulig oppgave å prøve å bli god nok for seg selv og andre når ingenting er godt nok. Når en ikke blir likt fordi en er annerledes. Det gikk veldig inn på meg. Hvorfor var jeg ikke normal?

Jeg har brukt timer, uker og måneder av mitt liv på å prøve å finne ut hvordan man kan bli normal.

Nå var jeg en av «dem»

Etter hvert som jeg ble eldre, utviklet jeg angst og depresjon. Tilbakevendende depresjon som er en ganske deprimerende diagnose, egentlig. Depresjonen kom igjen og igjen, og innleggelsene på Sandviken, Haukeland og DPS ble mange.

Nå var jeg definitivt ikke normal. Nå var jeg en av «dem». «De gale» som folk har enda mer fordommer mot og har skapt myter om.

Etter hvert gikk min unormalitet også utover mine barn. Under min første innleggelse, på Sandviken psykiatrisk klinikk, ville ikke min datters venninner på åtte år være med henne hjem fordi moren var gal. Hvor kom disse fordommene fra? Antakelig fra dem som snakker om andre.

Psykisk syke blir dessverre ofte regnet for å være gale, unormale og farlige.

Noen psykisk syke er farlige. Noen psykisk friske er også farlige. Mange normale er snille. Mange psykisk syke er også snille. Faktisk de aller fleste.

Det finnes også en myte om at vi psykisk syke er svake mennesker, mens vi tvert imot er mennesker som har vært sterke altfor lenge.

Min bagasje består av to store kofferter

Alle mennesker har bagasje. Jeg har to store kofferter med levd liv og erfaringer. En svart og en hvit koffert. 

Den svarte er størst og tyngst. Den inneholder blant annet: mobbing, depresjon, angst og nederlag.

Den hvite inneholder håp, mestring, glede, trygghet og inkludering.

Gjennom angst, depresjon og mørke har jeg lært at mye av det jeg har erfaring med fra min svarte koffert, kan overføres til den hvite. Kanskje er det også derfor jeg etter hvert ble erfaringskonsulent i psykiatrien i Helse Bergen og nå jobber der jeg tidligere har vært pasient.

Jeg begynte å bruke erfaringer fra de verste periodene i livet mitt til å hjelpe andre.

Jeg ble en stemme og begynte å dele av innholdet i den hvite kofferten. Begynte å bryte mytene – én etter én.

Det er forskjell på sympati og empati

Jeg merket stor forskjell på mennesker med sympati og mennesker med empati under mine sykdomsperioder.

De fleste mennesker kan være sympatisk.

Det er forskjell på sympati og empati. Sympatien står på utsiden og ser inn, og den vet ingenting om en persons smerte eller erfaring. Empatien, derimot, har levd det. Empatien står på innsiden og ser ut.

Jeg har levde erfaringer og har selv kjent utenforskap, angst og depresjon på kroppen. Jeg tror derfor at jeg bedre kan forstå dem som sliter.

Jeg ønsker å bidra til håp, alminneliggjøring og normalitet.

Kanskje er unormale mer normale enn andre, og psykisk syke er kanskje heller ikke som du tror. Vi er mennesker med sår, men og med håp og historier som forandrer.

Om du blir kjent med oss, er vi faktisk helt normale og oppegående mennesker, akkurat som deg!

En versjon av dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende som én av vinnerne av skrivekonkurransen «Mytene om oss» hvor de 20 bestene tekstene ble publisert.