Sykepleier ble empatiutmattet: – Problemene kommer snikende

– Vi har med oss jobblivet hjem og hjemmelivet på jobb. Sånn er det jo å være menneske. Av og til blir totalpakken for vanskelig, sier han.

Horn jobber i et samhandlingsteam på avdeling for psykose og rehabilitering ved St. Olavs hospital. Han har opplevd både panikkangst, søvnløshet og en følelse av emosjonell avstumpethet etter år i møte med mennesker i dyp krise. 

Den første gangen han ble rammet av empatiutmattelse, skiftet han jobb – en løsning han tror mange velger. Noen år senere ble han empatiutmattet på nytt, for han hadde ennå ikke lært noen bedre strategi enn å bite tennene sammen. 

Først etter lang tids kamp krevde han oppfølging og veiledning for seg selv og kollegene.

Startet med mareritt om pasientene

– Problemene kommer snikende, uten at du selv greier å se hva som skjer. Jeg husker at det begynte med at jeg hadde mareritt om pasientene mine. Så ble jeg søvnløs. Fikk anfall av panikkangst. Stort kontrollbehov. Ble en sånn venn som aldri syntes kompisers trøbbel var alvorlig. For sammenliknet med det jeg så på jobb, var jo for eksempel kjærlighetssorg ingenting. Du blir veldig kald når dette slår inn.

Han beskriver hvordan den psykiske belastningen etter hvert også satte seg fysisk i kroppen.

– Det var et voldsomt trykk i brystkassen. Jeg prøvde å løpe det av meg på tredemøllen, men det hjalp jo ikke.

Et heftig yrke

Gode kolleger holdt ham oppe en stund. Til slutt måtte han sykmeldes. Etter to måneder hjemme vendte han gradvis tilbake til jobb, nå med tydelige krav om debrief, veiledning og faglig påfyll.

– Vi har tråkket opp ei løype for oppfølging. Nå som det er på plass, krever det ikke så mye ressurser, og jeg er sikker på at arbeidsgiver med god margin tjener inn utgiftene til veiledning og faglig oppdatering gjennom å ha ansatte som holder seg friske, yter godt på jobb og dermed gir pasientene bedre tjenester.

Horn mener det ikke er mulig å stå i hjelperyrkene uten å snakke om følelsene.

– Vi som jobber i rus og psykiatri, står i et heftig yrke, med belastninger som verden utenfor ikke forstår. Uforutsigbarheten er enorm. Kan du drikke kaffe med pasienten i dag, eller får du kaffekoppen i hodet? Vil du bli ønsket en god dag eller truet med kniv og holdt som gissel?

Han har sett kolleger brenne ut, særlig dem som forsøkte å «være tøffe».

– Alle jeg kjenner som har valgt den strategien, er blitt ubrent. Det er nesten umulig å hjelpe seg selv når det røyner på.

– Det største bullshit-rådet som finnes

Norsk sykefraværsstatistikk viser at ansatte i helse- og sosialtjenestene har klart høyest fravær. Noen knytter det til den høye kvinneandelen i disse yrkene. Psykolog Per Isdal mener forklaringen like gjerne kan være det faktum at daglig kontakt med mennesker i lidelse og smerte er helsemessig belastende.

– «Ikke ta med jobben hjem», får mange hjelpere høre mens de er studenter. Det er det største bullshit-rådet som finnes.

Psykologen mener at et så dårlig råd burde være oppsigelsesgrunn for alle som underviser studenter i ulike hjelperyrker.

– Du må jo være en psykopat om du aldri tar med jobben hjem.

Isdal mener at sykepleierstudenter og andre heller bør få klar beskjed om at det i perioder vil bli helt umulig ikke å ta med jobben hjem. Og så bør undervisninga ruste dem for å håndtere dette.

Empatitretthet er yrkesrisiko

Isdal jobber med pasienter som utøver vold. Han har skrevet boka Smittet av vold om medfølelsens pris og holder også jevnlig foredrag om emnet. I etterkant blir han ofte kontaktet av tilhørere med egne erfaringer. Han husker godt barnesykepleieren som fortalte hvordan hun var blitt opplært på arbeidsplassen sin da hun var ny i yrket.

«Den dagen du ikke gråter når et barn dør, er du blitt profesjonell», hadde en eldre kollega sagt til henne.

– Det er jo en sjokkerende holdning, mener psykologen, som fastholder at det tvert imot er profesjonelt av en hjelper å våge å gråte, å våge å vise følelser. Han oppfordrer også til å være åpen om vanskelige følelser til kolleger, gjerne på tilrettelagte arenaer. 

– Vi må dele følelsene med noen. Vi trenger at noen lytter til vår sorg, vårt sinne, vår følelse av avmakt. Vi må få komme til et metaforisk leirbål der vi våger å ta frem det vi bærer på, og det må sitte noen der som viser medfølelse med vår medfølelsestretthet. Uten et leirbål kan vi bli ganske kjipe hjelpere, som ikke egentlig orker folk lenger.

Syntes alle var idioter

Han snakker av egen erfaring. Etter ti år som terapeut oppdaget Per selv at han var mye sint hjemme, kranglete på jobb og at han generelt syntes at alle rundt ham var idioter.

– Jeg orket ikke lenger å omgås folk, men ville heller være alene og se drit på tv, forteller han.

Typiske symptomer på empatitretthet er utmattelse, høyt blodtrykk, smerter i rygg , nakke og skuldre, konsentrasjonsvansker, problemer med fordøyelse, søvn, sexlyst og følelsesregulering.

Hos legen vil man ofte få tilbud om symptombehandling, men sjelden ta praten om hvordan det er mulig å redusere den emosjonelle belastninga på jobb. 

– Vi må ha et språk for det som skjer, for symptomene og sammenhengene. Hvis vi skjønner hva som foregår, kan vi reagere og forebygge før det går for langt, sier psykologen.