Sykepleier ble empatiutmattet: – Problemene kommer snikende

Psykiatrisk sykepleier John-Arne Horn kjenner godt prisen av å bære andres smerte. To ganger er empatimuskelen hans blitt fullstendig utslitt.
– Vi har med oss jobblivet hjem og hjemmelivet på jobb. Sånn er det jo å være menneske. Av og til blir totalpakken for vanskelig, sier han.
Horn jobber i et samhandlingsteam på avdeling for psykose og rehabilitering ved St. Olavs hospital. Han har opplevd både panikkangst, søvnløshet og en følelse av emosjonell avstumpethet etter år i møte med mennesker i dyp krise.
Den første gangen han ble rammet av empatiutmattelse, skiftet han jobb – en løsning han tror mange velger. Noen år senere ble han empatiutmattet på nytt, for han hadde ennå ikke lært noen bedre strategi enn å bite tennene sammen.
Først etter lang tids kamp krevde han oppfølging og veiledning for seg selv og kollegene.
Startet med mareritt om pasientene
– Problemene kommer snikende, uten at du selv greier å se hva som skjer. Jeg husker at det begynte med at jeg hadde mareritt om pasientene mine. Så ble jeg søvnløs. Fikk anfall av panikkangst. Stort kontrollbehov. Ble en sånn venn som aldri syntes kompisers trøbbel var alvorlig. For sammenliknet med det jeg så på jobb, var jo for eksempel kjærlighetssorg ingenting. Du blir veldig kald når dette slår inn.
Han beskriver hvordan den psykiske belastningen etter hvert også satte seg fysisk i kroppen.
– Det var et voldsomt trykk i brystkassen. Jeg prøvde å løpe det av meg på tredemøllen, men det hjalp jo ikke.
Et heftig yrke
Gode kolleger holdt ham oppe en stund. Til slutt måtte han sykmeldes. Etter to måneder hjemme vendte han gradvis tilbake til jobb, nå med tydelige krav om debrief, veiledning og faglig påfyll.
– Vi har tråkket opp ei løype for oppfølging. Nå som det er på plass, krever det ikke så mye ressurser, og jeg er sikker på at arbeidsgiver med god margin tjener inn utgiftene til veiledning og faglig oppdatering gjennom å ha ansatte som holder seg friske, yter godt på jobb og dermed gir pasientene bedre tjenester.
Horn mener det ikke er mulig å stå i hjelperyrkene uten å snakke om følelsene.
– Vi som jobber i rus og psykiatri, står i et heftig yrke, med belastninger som verden utenfor ikke forstår. Uforutsigbarheten er enorm. Kan du drikke kaffe med pasienten i dag, eller får du kaffekoppen i hodet? Vil du bli ønsket en god dag eller truet med kniv og holdt som gissel?
Han har sett kolleger brenne ut, særlig dem som forsøkte å «være tøffe».
– Alle jeg kjenner som har valgt den strategien, er blitt ubrent. Det er nesten umulig å hjelpe seg selv når det røyner på.

– Det største bullshit-rådet som finnes
Norsk sykefraværsstatistikk viser at ansatte i helse- og sosialtjenestene har klart høyest fravær. Noen knytter det til den høye kvinneandelen i disse yrkene. Psykolog Per Isdal mener forklaringen like gjerne kan være det faktum at daglig kontakt med mennesker i lidelse og smerte er helsemessig belastende.
– «Ikke ta med jobben hjem», får mange hjelpere høre mens de er studenter. Det er det største bullshit-rådet som finnes.
Psykologen mener at et så dårlig råd burde være oppsigelsesgrunn for alle som underviser studenter i ulike hjelperyrker.
– Du må jo være en psykopat om du aldri tar med jobben hjem.
Isdal mener at sykepleierstudenter og andre heller bør få klar beskjed om at det i perioder vil bli helt umulig ikke å ta med jobben hjem. Og så bør undervisninga ruste dem for å håndtere dette.
Empatitretthet er yrkesrisiko
Isdal jobber med pasienter som utøver vold. Han har skrevet boka Smittet av vold om medfølelsens pris og holder også jevnlig foredrag om emnet. I etterkant blir han ofte kontaktet av tilhørere med egne erfaringer. Han husker godt barnesykepleieren som fortalte hvordan hun var blitt opplært på arbeidsplassen sin da hun var ny i yrket.
«Den dagen du ikke gråter når et barn dør, er du blitt profesjonell», hadde en eldre kollega sagt til henne.
– Det er jo en sjokkerende holdning, mener psykologen, som fastholder at det tvert imot er profesjonelt av en hjelper å våge å gråte, å våge å vise følelser. Han oppfordrer også til å være åpen om vanskelige følelser til kolleger, gjerne på tilrettelagte arenaer.
– Vi må dele følelsene med noen. Vi trenger at noen lytter til vår sorg, vårt sinne, vår følelse av avmakt. Vi må få komme til et metaforisk leirbål der vi våger å ta frem det vi bærer på, og det må sitte noen der som viser medfølelse med vår medfølelsestretthet. Uten et leirbål kan vi bli ganske kjipe hjelpere, som ikke egentlig orker folk lenger.
Syntes alle var idioter
Han snakker av egen erfaring. Etter ti år som terapeut oppdaget Per selv at han var mye sint hjemme, kranglete på jobb og at han generelt syntes at alle rundt ham var idioter.
– Jeg orket ikke lenger å omgås folk, men ville heller være alene og se drit på tv, forteller han.
Typiske symptomer på empatitretthet er utmattelse, høyt blodtrykk, smerter i rygg , nakke og skuldre, konsentrasjonsvansker, problemer med fordøyelse, søvn, sexlyst og følelsesregulering.
Hos legen vil man ofte få tilbud om symptombehandling, men sjelden ta praten om hvordan det er mulig å redusere den emosjonelle belastninga på jobb.
– Vi må ha et språk for det som skjer, for symptomene og sammenhengene. Hvis vi skjønner hva som foregår, kan vi reagere og forebygge før det går for langt, sier psykologen.
12 Kommentarer
Heidi Janne Müller
,Takk for at dere tematiserer dette.
Henny Hellerdal
,Enig, dette er viktig ! Har sett dette skje med kolleger uten helt å forstå
Camilla
,Dette emnet i faget vår har vært totalt mangel på å ta med ut på arbeidsplassene våre. For ikke å snakke om tema underveis i utdanningen. Drømmer om at håndtering av stress og belastning i nær fremtid kommer inn som del av systematisk HMS arbeid og som en selvfølge både i avd.rus, psyk.og somatikk. Jeg tror at å få hjelp til å håndtere stress og belastning på jobb som del av arbeids oppgavene våre er en del av det å beholde og også da å rekruttere inn i helsesektoren. På høy tid at det tas med.
Sofia
,Takk for at dere belyser et så viktig tema! Det er alt for mange som preges av omsorgstretthet og ikke orker mer fordi de ikke kjenner seg selv igjen tilslutt. Det har blitt alt for høy arbeidsbelastning de siste årene og det finnes ikke rom for etisk refleksjon, kompetanseutvikling, eller bl.a snakke om noe annet i lunsjen. Utrolig trist utvikling.
Marie
,Tusen takk for at du belyser dette.
Mille
,Så bra at dere tar dette opp! Håper det blir mer fokus på dette i fremtiden. Dette er grunnen til at jeg (og mange andre) har sluttet å jobbe i helsevesenet. Jeg elsket jobben min, men jeg klarer ikke tanken på å jobbe så tett med sårbare mennesker lengre. Veiledning og andre viktige tiltak ble avsluttet på jobben grunnet økonomi. Det ville nok ha hjulpet på sikt.
Unni Fonneland
,Så viktig tema, på høy tid at det blir belyst og problematisert. Det er ingen tvil om at mange sliter seg ut pga, total mangel på oppfølging i forhold til utslitthet/utbrenthet/empatitomhet. Håper dette blir et tema med mye større fokus, både i utdanningen og ikke minst, i praktisk arbeid. Som student er det vanskelig å forstå hva vi kommer til å møte, derfor må fokuset settes inn på arbeidsplassen. Videreutdanning/veiledning/faglig påfyll er mange steder en mangelvare.
Solveig Mo
,Takk for at dere tar opp dette tema! På min arbeidsplass snakket vi ofte om sjels slitasje, vi var heldig, hadde jevnlig veiledning og debrief etter vanskelige opplevelser. Vi brukte uttrykket også i lønnsforhandlinger!
Linda
,Så viktig at dette kommer frem!! Forebygging av utbrenthet og sykmeldinger..
Stine Dahl
,Takk for artikkel❤️
Amalie
,Veldig viktig og fin artikkel! Meget relevant.
Liv-Hege Heill
,Dette traff meg virkelig! Svært viktig tema. Jeg tror at dette er hovedgrunnen til at mange gir seg i helsevesenet. Den mentale belastningen er det tyngste å stå i, og når man tynes til det ytterste på «effektivitet» og «produksjon» blir svaret for mange at man blir utmattet og/eller slutter. Jeg har opplevd «effektiviseringstiltak» som økte ukentlig arbeidstid til 37,5 t/uke, til tross for samtidig turnus. Vi jobber full uke og kveld, helg og helligdag. I helgene jobber vi alene i psykiatrisk akuttvakt… Ingen pustepauser, ingen steder å hente seg inn. Dette gir økt sykefravær og tanker om å gi seg. I vårt yrke tror jeg veien å gå er i motsatt retning; redusert ukentlig arbeidstid og mere veiledning/tid til refleksjon, hvis vi skal ha en sjans til å bevare egen helse. Vi er ikke maskiner, men kvaliteten på arbeidet vårt måles i såkalt produksjon. Håper dette kan bli en av NSFs kampsaker; redusert ukentlig arbeidstid og mer rom for ivaretakelse av de ansatte også🙏🏻