NRKs dokumentarserie «Psyk» gir en dekkende og urovekkende beskrivelse av dagens psykiatriske system i praksis og de etiske og faglige utfordringer helsepersonell står overfor i møte med mennesker i livskriser. Seriens episoder viser også hvordan menneskemøtere og behandlere daglig navigerer i et komplekst og mangefasettert landskap av motstridende hensyn. 

Helsepersonell befinner seg i et spenningsfelt mellom rollen som omsorgsgiver og som systemets vokter. De må forholde seg til tidspress, ressursknapphet og juridiske/byråkratiske rammer som ikke alltid samsvarer med det helsepersonell mener vil være en faglig forsvarlig praksis i møte med den enkelte pasient. 

Særlig utfordrende blir det når pasientenes behov kommer i konflikt med pårørendes bekymringer, samfunnets sikkerhetshensyn og kapasitetsbegrensninger. Men det er noe i seriens grunnpremiss som er foruroligende, etter mitt syn. Det er særlig problematisk hvordan serien posisjonerer seg overfor tvangstematikken.

Systemet forsterker lidelsen når det bruker tvang

Tvangens tilsynelatende nødvendighet skjuler hvordan tvangsbruk faktisk fører til mer skade enn nytte (klinisk og kulturell iatrogenese). Resonnementet reflekterer og reproduserer et epistemisk grunnlag som er dypt mangelfullt, men også direkte skadelig. Den viderefører en kolonialistisk logikk om hvem som har autoritet til å definere de svært porøse kategoriene «normalitet» og «patologi» og, som en konsekvens, hvem som må underkastes inngripende, paternalistiske kontroll- og sikringstiltak, som begrunnes med at det er til pasientens eget beste. 

Denne dikotomiske og essensialiserte inndelingen skaper det vi kan kalle for tvangens bumerangeffekt. Det vil si, dess mer systemet definerer visse mennesker som irrasjonelle, farlige eller patologiske, desto mer produserer det nettopp den fremmedgjøringen, fortvilelsen og desperasjonen som legitimerer økt tvangsbruk. 

Logikken i bruk av tvang skaper fort en selvoppfyllende profeti der epistemisk og fysisk vold produserer de symptomuttrykkene tvangsbruken påstår å behandle og kontrollere. Av særlig relevans er den epistemiske volden som tvangen produserer. 

Epistemisk vold handler om hvordan systemet negerer og fornekter individets egen forståelse av egen livssmerte. Når helsepersonell avfeier den lidende personens eget narrativ som et patologisk uttrykk, underkjennes pasientens agens som er tuftet på retten til å bli tatt på alvor, som en legitim kunnskapsbærer. 

Resultatet blir ofte en følelse av fremmedgjøring og utrygghet som kan komme til uttrykk i form av tilbaketrekning, isolasjon, sinne eller desperasjon. Altså nøyaktig de uttrykkene som et psykiatrisk system bruker som begrunnelse for (intensivert) tvang. 

Samfunnet beskytter seg når det fratar den andre tillit

Er det slik at det er fraværet av intensivert tvang som er det grunnleggende problemet? Eller bør vi tenke mer over fraværet av tillit? En grunnleggende tillit til at selv de mest angstinngytende livssammenbrudd som forstyrrer vår forståelse av normalitet, kan bæres frem i tid i det åpne, med verdighet og alvor, og ikke bak lukkede dører med en klinisk kulde og distanse.

På dette punkt er det viktig å legge til en refleksjon om tvang som en beskyttelsesmekanisme som oppstår i oss selv og som vi projiserer utad. For når vi møter psykisk smerte hos mennesker, konfronteres vi med vår egen skjørhet. Den psykotiske episoden – trusselen om at pasienten tar sitt eget liv, eller det voldsomme sinnet – minner oss på at vårt eget sinn også er uforutsigbar og at vi ikke besitter en iboende immunitet mot livssammenbrudd og bunnløs sorg og krise. Denne erkjennelsen kan virke så truende og overveldende for vår psyke at vi må forsvare oss mot den. 

Tvangsbruken som rettes mot de andre er også, eller først og fremst, et forsøk på å gjenopprette vår egen følelse av trygghet og kontroll som for øvrig hviler på en tynn ferniss. Slike projektive prosesser kan også forklare hvorfor hjelpen som tilbys i møte med det grenseoverskridende i oss, så ofte preges av tekniske løsninger og stadig effektivitet snarere enn tid, kontinuitet og langsomhet. Det å ha en nærhet overfor noen i deres sammenbrudd fordrer at vi tåler og rommer vår egen angst og vårt eget ubehag som vekkes i oss. Det krever også at vi erkjenner at vi ikke kan fikse den andre og at menneskelig lidelse ikke kan elimineres eller kontrolleres. 

Klart, selv som menneskemøtere er denne innsikten krevende å bære. Og da blir det beleilig å søke tilflukt i behandlingsprosesser som gir oss en illusjon av kontroll og forutsigbarhet, selv når slike behandlingsprosedyrer kan volde skade på de vi har et ønske om å hjelpe. Når desperasjon og redsel møtes med inngripende tiltak, mister vi mer enn kontroll. Vi mister genuin menneskelig kontakt. Vi risikerer å gjøre om hjelpetjenester til et landskap uten menneskelige spor, mens sårbare mennesker gradvis går til grunne. 

I en passasje fra Jobs bok, leser vi om Jobs tre venner som «sitter på jorden hos ham i sju dager og sju netter, og ingen talte ord, for de så at hans pine var meget stor.» Nå trenger vi ikke å ta denne historien på bokstavelig vis. Sett selv fra et symbolsk perspektiv, visste Jobs venner noe som langt på vei er forskjøvet i bakgrunnen i vår egen tid: at et autentisk nærvær krever at vi tåler å være utilstrekkelige.