Dette er et tilsvar på professor Jonas Debesays innlegg i Sykepleien 14.08.

I en tid der vi opplever at rammene strammes inn og kompleksiteten øker, blir evnen til å prioritere, samarbeide og stå støtt i motvind avgjørende. Her deler jeg noen refleksjoner fra min hverdag som psykiatrisk sykepleier og leder – om tverrfaglighet, ansvarliggjøring, effektiv drift og hvorfor jobben – til tross for alt – oppleves som dypt meningsfull.

God sykepleieledelse handler om å prioritere klokt – ikke bare mellom oppgaver, men mellom mennesker, behov og mine egne verdier. Tidligere kunne man i kommunehelsetjenesten hvile på bredere rammer og mer fleksible ressurser. Nå er prioritering blitt en kjernekompetanse. 

Når det er sagt, så kjenner jeg meg ikke igjen i påstanden om at sykepleierrollen reduseres til teknisk problemløsning. Å være sykepleier krever faglig trygghet, tilstedeværelse og evne til å se helheten. Alle tre dimensjoner – fag, drift og ledelse – er fortsatt viktige, men jeg opplever at prioritering har fått en ny tyngde i takt med press på rammevilkårene.

Tverrfaglighet gir innsikt og styrker resultat

Som psykiatrisk sykepleier og leder vet jeg at vi ikke sitter på alle svarene alene. Tverrfaglighet er ikke bare en metode. Det er en holdning. Vi må erkjenne at andre faggrupper har innsikt vi trenger og at foreldre og foresatte må inkluderes og ansvarliggjøres i enda større grad i barnas oppvekst. Når alle parter får eierskap til prosessen, styrkes både tillit og resultat.

Det går faktisk an å forte seg sakte. Effektiv drift i kommunehelsetjenesten handler ikke om å kutte hjørner, men om å bruke ressursene klokt. Da må fagfolk få stå nær brukeren, og beslutninger må tas med innsikt i den kliniske hverdagen. Faglig kompetanse må være fundamentet – ikke bare et punkt på budsjettet. Å drifte effektivt krever at du har fagfolk i bunn – og at de får være tett på der forebygging og behandling utføres. 

Professor Debesay skriver i sitt innlegg: «Behovet for, eller kravet om, kompetanseoppbygging får liten plass i en organisasjon som i stor grad baserer sin drift på en logikk hvor det handler om «å få jobben gjort» fremfor å reflektere over hvordan arbeidet faktisk utføres.» Er det ikke desto viktigere at vi har sykepleieledere nært der faget utføres og som er pådrivere for faglig og personlig utvikling for de ansatte?

Veiledning bygger ledelse og bevarer retning

For å lykkes med dette må vi anerkjenne at helseledelse er et fag. Det krever kompetente ledere som kan navigere i et enormt spenn av oppgaver, ansatte og forventninger fra alle kanter. Også ledere trenger gode ledere – ikke bare for å få hverdagen til å gå opp, men for å bevare retning, mening med arbeidet og faglig stolthet. Det må forstås at ledelse i helsevesenet ikke er en støttefunksjon, men en unik rolle med ansvar for personal og budsjett på lik linje med en middels stor bedrift.

Veiledning er avgjørende når kravene er høye og rammene stramme. Veiledning gir rom for refleksjon, faglig utvikling og trygghet i møte med bruker. Gjennom veiledning tar vi kloke valg, sikrer kvalitet og det bidrar til å styrke arbeidsmiljøet. Å være en god kollegaveileder er med på å forme faglig retning, bygge kultur og bidra til felles læring av både suksess og feil. 

Til tross for at lederrollen ofte beskrives i negative vendinger – med press, stort ansvar og begrensede ressurser – opplever jeg jobben min som dypt meningsfull og givende. Det er i motbakke vi må stå støtt – og det er nettopp der sykepleieledelse viser sin verdi. Å få bidra til utvikling og trygghet i barn og unges liv, støtte kollegaer og utvikle fagfeltet oppleves meningsfullt.