Både foreldre og barn føler ofte på utenforskapet

Mange av oss har noen måneder som vi har et mer anstrengt forhold til enn andre. Dette kan for eksempel skyldes vonde opplevelser eller rett og slett at man blir nedstemt i den mørke årstiden. Mine venner Lone og Vibeke i duoen LIVO uttrykker folks forhold til desember på denne måten:

«Jeg kan kjenne alt forandrer seg, når det som er fint og sårt forstørres gjennom deg (les: desember). Noen de gleder seg. Andre vil du skal dra din vei.»

Her får LIVO frem det store spennet i befolkningens forhold til desember og spesielt julen. Idealet er en stor og lykkelig familie i høytiden, og for dem som opplever dette, og som liker det, forstørres det som er fint. For de som ikke har dette, men som ønsker seg det, kan julen bli en svært ensom tid, og det som er sårt fra før kan kjennes enda sårere.

Hendelsen brant seg fast

En juledag for mange år siden fikk vi et ambulanseoppdrag til en dame i slutten av 30-årene. Hun hadde inntatt en tablettoverdose. Om det var et rop om hjelp eller et seriøst forsøk på å ta sitt eget liv, vet jeg ikke. Slike oppdrag er jeg som sykepleier og ambulansearbeider vant til.

Likevel gjorde dette oppdraget et spesielt sterkt inntrykk på meg, for pasientens sønn på 10 år var hjemme, og moren hadde inntatt tablettene rett foran øynene hans. De var alene, og hun hadde sagt rett ut hva hensikten var.

Da vi ankom var sønnen stille og alvorlig i blikket, og han ga lavmælte svar på alle spørsmål. Siden alvorlighetsgraden i morens tilstand ikke var mulig å avklare på stedet, kjørte vi raskt innom legevakten og leverte sønnen. Vi hadde allerede ringt faren som ikke bodde sammen med mor og avtalt at han skulle hente sønnen sin der.

Vi fikk inntrykk av at faren var en ressurssterk omsorgsperson. Hvordan det gikk med sønnen etter denne hendelsen, vet jeg ikke, men han brant seg fast i hukommelsen min. Moren som ble fraktet til sykehus med blålys, fikk trolig ingen somatiske skader etter hendelsen.

Korte møter med pasientene

Vanligvis husker jeg knapt nok hvilke oppdrag jeg var på dagen i forveien. Så hvorfor husker jeg nettopp dette oppdraget? Det er nok flere svar på det, men det første jeg spør meg selv om, er hvordan det går an å bli så deprimert at man klarer å gjøre et suicidalforsøk rett foran sin egen mindreårige sønn.

Skal jeg være helt ærlig så kjenner jeg på en blanding av sinne og omsorg. Et sinne fordi hun ikke klarte å spare sønnen sin for dette og en omsorg fordi hun må ha vært på et veldig vondt og mørkt sted.

Som ansatt i akuttmedisinkjeden får vi kun korte møter med pasientene, og det opplever jeg stort sett som en fordel for meg selv. Samtidig kan det dukke opp mange spørsmål vi som regel ikke får svar på. Det kan være frustrerende, som i dette tilfellet, hvor jeg stadig lurer på hvordan det gikk med både mor og sønn, særlig på denne tiden av året. Det vil jeg aldri få svar på.

Vi må være spesielt årvåkne

Det finnes mange mødre og fedre som sliter med depresjon og annen psykisk sykdom. Mange av dem har omsorg for barn. Julen kan for disse familiene være en ekstra stor påkjenning. Både foreldre og barn føler ofte på utenforskapet.

Når vi som helsepersonell kommer i kontakt med disse små og store menneskene, må vi være spesielt årvåkne, for de krever sjelden mye, og det er derfor lett å tenke at forholdene i hjemmene ikke er så dårlige.

Når psykiatriske pasienter med barn skal vurderes, er det svært viktig at vi også vurderer hvordan resten av familien har det. Er du i tvil om barna får den omsorgen de trenger, så skriv bekymringsmelding til barnevernet. Ikke ta det for gitt at noen andre varsler. Dette kan føre til at hele familien endelig får den hjelpen de trenger, men ikke har klart å be om.