– Mørket kan ramme alle

I den krevende tiden vi lever i, er det mange som sliter med mørket, mismot og ensomhet. Det er mange som sier de ikke orker mer. Blant barn og ungdom viser tall at langt flere henvises til barne- og ungdomspsykiatrisk nå enn tidligere.

Det er tilsynelatende ikke flere voksne som blir henvist. Likevel hører vi dem som sliter. De sier ifra – høyt. Kanskje skyldes få henvisninger at det er liten vits i å henvise fordi ventelistene er for lange, eller fordi henvisningen ble avvist sist.

Det hjelper at andre ser og lytter

Mørket som rammer meg – en voksen kvinne og farmor til fire – rammer barn, unge og eldre. Menn som kvinner. Det er derfor viktig at alle vet noe om dette mørket som griper oss, avhengig eller uavhengig av pandemien.

Dette mørket, hvor selvmordstankene lever sitt eget liv, er vanskelig å forstå for dem som står oss nær, for dem som skal hjelpe og for oss det gjelder.

Når jeg ikke lenger klarer å se en lysning kan andre bidra med å se, lytte og fortelle at det kommer en ny dag. At livet kan bli bedre. At de knuste følelsene kan heles. At den kvelende sorgen kan slippe taket. Det er fint hvis andre tåler mørket, erkjenner følelsen av utilstrekkelighet og ikke avviser den.

Alle valg er vanskelig

Jeg tenker nødvendigvis ikke rasjonelt i mørket. Derfor er det vanskelig å ta til seg fornuftige og rasjonelle synspunkt. Evnen til å tolke det jeg hører og opplever endres. Evnen til å formulere meg, til å være oppmerksom, til å huske, løse problemer og ta avgjørelser endres.

Evnen til aktivitet endres. Kroppen føles fysisk tung selv om jeg ikke har gått opp i vekt. Det er tungt å dra den ut på tur. Tungt å bevege seg. Til og med hodet kjennes tungt.

Alle valg er vanskelige. Skal, skal ikke, hvor ordet ambivalens til slutt står naglet i pannen. Tankene sliter i sirup. Ordene kommer heller ikke. Det er vanskelig å uttrykke seg. Si hva jeg vil si. Skrive det jeg vil formidle. Konsentrasjonen svikter. Hva skulle jeg, hva tenkte jeg, hva leste jeg og hva sa du?

Angsten som borer seg inn i brystet, er usynlig, men smertefull. Det samme er søvnløsheten.

Jeg føler ikke det vakre

I mørket endres også synsinntrykkene, iallfall hos meg. Jeg ser at solen skinner, jeg ser hestehoven – men jeg føler ikke glede over det vakre slik jeg vanligvis føler. Kanskje er det hjernens evne til å tolke synsinntrykkene som endres i dette mørke?

Jeg hører at andre synes det er fint, men for meg er det jeg ser nøytralt. Alt jeg ser er en skarp sol og en gul blomst. Jeg føler ikke det vakre.

Jeg vet at mørket vil forsvinne. Likevel blindes jeg av det selv om solen skinner.

Blir alt bedre uten meg?

Blir alt bedre uten meg, eller ikke? Ambivalens. Tankene kverner. Selv om jeg alltid kan bli bedre til noe, er jeg god nok for livet. Jeg vet det, men det er ikke lett å se i mørket. Jeg vet også at de jeg kjenner som døde i selvmord, var gode nok for meg, for livet, for familien og for vennene. De var mer enn gode nok. De var høyst sannsynlig elsket av mange. Så hvorfor!?

Den kjente hudlegen, Ole Fyrand, skriver i sin bok «Berøring»: «Favntaket og hudkontakten er bekreftelsen på at den andre aksepterer deg som du er. Uten kjærlighet og berøring svinner vi hen og mister grepet på oss selv og våre liv».

Vi savner mennesker

Mange av oss savner fysiske kolleger. Fysiske venner. At jeg setter ordet fysiske foran kolleger og venner forteller noe om hvor absurd tiden vi lever i er. Vi savner menneskene. Sosialiseringen. Ansiktene. Ansikt til ansikt! Vi savner å speile oss i den andre. Være i flokken. Med flokken.

Mange av oss savner klemmen. Den fysiske nærheten. Å være så nær at en kan lukte den andre. Vi savner hudkontakt. Ta på. Føle. Berøre og bli berørt. Pust, sier jeg til meg selv, for å holde motet oppe. Pust inn. Pust ut.

Jeg ser mot den mørke vårhimmelen. Mot månen. Og minnes siste linje i et dikt jeg skrev i diktsamlingen «Under snøen spirer solen»:

– Morgendagen blir fin!

Teksten ble først publisert av Psykopp.no