Sosionomer løser utfordringer sosialsykepleiere ikke kan løse

Professor Jonas Debesay (Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid) og førsteamanuensis Ivan Harsløf (Institutt for sosialfag) ved Oslomet storbyuniversitet oppfordrer til å se til Danmark i sitt debattinnlegg. 

De hevder at sosialsykepleiere er en mulig løsning på at sosialt sårbare pasienter ikke får tilstrekkelig hjelp gjennom dagens sykehustjenester. Vi deler denne problembeskrivelsen, men mener at debattforfatternes løsningsforslag neppe kan omtales effektiv i en norsk kontekst. 

Sosionomer har bygget helsefaglig rolle over tid

At noen pasienter har sammensatte utfordringer utover det medisinske under sykehusoppholdet, var et viktig bakteppe for sosionomers inntog i helsevesenet for over 100 år siden. Sosionomers arbeid med helserelaterte utfordringer kan spores enda lenger tilbake – helt til sosialfagets opprinnelse på slutten av 1800-tallet. Følger vi sosialfagets historiske linjer frem til i dag, finner vi sosionomen innen et etablert profesjonsområde: Helserelatert sosialt arbeid. Dette gjelder i Norge, Norden og store deler av verden for øvrig.

Debattforfatternes beskrivelse av sosialsykepleierens funksjon i det danske helsevesenet er til dels dekkende for sosionomens virke innen helsetjenester i Norge. Utover å bistå pasienter med sosiale behov, er sosionomers kompetanse av vesentlig betydning når det gjelder helhetsperspektivet i den norske helsesektoren. 

Sosionomens perspektiver bidrar til å identifisere individuelle og strukturelle påvirkningsfaktorer for helse i pasientens omgivelser, styrke pasientens muligheter og posisjon i samfunnet og samarbeide med aktører i hjelpeapparatet som har betydning for pasientens bedringsprosess. Dette helhetsperspektivet er en av sosionomens kjernekompetanser som de opparbeider gjennom grunnutdanningen og kan utvides med videreutdanning i helserelatert sosialt arbeid. 

Sosionomer styrker pasientens mestring i praksis

Ifølge Debeseay og Harsløf kan det synes som om sosionomers ekspertise i helsetjenester er redusert til kompetanse om velferdsytelser. Helhetlig pasientbehandling, hvor sosionomen har en sentral rolle, forutsetter selvfølgelig medisinsk behandling. Samtidig inkluderer helhetlig behandling psykososiale intervensjoner hvor sosionomen bruker sin kliniske innsikt og kompetanse. Dette styrker pasientens mestring ved å rette oppmerksomheten mot emosjonelle, sosiale og strukturelle vurderinger og tiltak. 

Sosionomers helhetskompetanse er spesielt viktig for personer i en sårbar og sosialt utsatt posisjon. Et eksempel kan hentes fra da avhengighetslidelser ble inkludert i sykehusreformen på 2000-tallet. Her var nettopp gruppens sosiale utsatthet og lidelsens kompleksitet viktige faktorer som begrunnet kravet om sosionomers innsats i det spesialiserte behandlingstilbudet for avhengighet. 

Den nasjonale helse- og samhandlingsplanen for 2024–2027 understreker viktigheten av oppgavedeling hvor formålet er å bidra til en mer balansert og effektiv helsetjeneste. Mangelen på sykepleiere er allerede fastslått av myndighetene, og debattforfatterne peker på at ressursene er begrensede. Samtidig foreslår de en ny prøveordning basert på Danmarks erfaring med sosialsykepleier. 

Sosionomer har den unike helhetskompetansen som etterspørres og som ikke er del av ekspertisen til andre profesjoner i helsetjenestene. Vi hevder dermed at en effektiv løsning er å styrke sosionomers posisjon og utvide deres roller i helsetjenester. Løsningen er ikke å tillegge sykepleiere oppgaver som er utenfor deres kjernekompetanse, men å gjøre mer av det som allerede fungerer.