Appen Nørs gir mer likeverd i helsetjenesten

Debatten om den kommersielle appen Nørs:

• 29. januar: – Gratisprinsippet i helsetjenesten trues av kommersielle apper som Nørs. Det hevdet helsesykepleierne Ellen Solstad Olavesen og Hege Pettersen Sandtrø.
• 7. februar: – Nørs er ikke en trussel, men en ressurs for både helsepersonell og innbyggere, skrev Nors Care, som står bak appen Nørs.
• 5. mars: – Vi erkjenner at appen Nørs dekker et behov helsestasjonstjenesten har etterlyst, men vi skulle ønske at det offentlige hadde løst dette behovet selv, svarte Hege Pettersen Sandtrø og Ellen Solstad Olavesen.
• 25. april: – Nørs bidrar til å utjevne forskjeller i helsetjenesten med dokumentert effekt, skriver Nors Care i innlegget nedenfor. Det er Nors Care som står bak appen Nørs.

Vi er glade for at Sandtrø og Olavesen i sitt nyeste innlegg i Sykepleien erkjenner at Nørs dekker et behov helsestasjonstjenesten har. Vi er stolt av at både helsestasjonstjenesten og innbyggerne omfavner løsningen vi har bygget i fellesskap og at vi attpåtil har klart å gjøre det som en gratis tjeneste. Så hvor er det gratisprinsippet blir truet?

Er helsetjenesten likeverdig og gratis?

Vi refererte i vårt forrige innlegg i Sykepleien til forskning som avdekker at helsestasjonstjenesten ikke fullt ut evner å levere likeverdige tjenester og det åpenbare paradokset om at helsestasjoner og sykehus selv tilbyr betalte kurs og tjenester. Hvis det påstås at Nørs er en indirekte trussel, må vel disse betalte kursene på helsestasjonen være en direkte trussel? 

Sandtrø og Olavesen velger å hoppe bukk over de direkte økonomiske barrierene landets innbyggere møter ved helsestasjonen og heller videreføre den samme udokumentert påstanden om at Nørs indirekte truer gratisprinsippet ved helsestasjonen. Fremfor å håpe andre tar poengene vi løfter videre, som de sier, så hadde vi håpet innleggsforfatterne ville reflektere over dette.

Gir alle tilgang til helseinformasjon

Økt helsekompetanse og hjelp til å navigere i helsetjenesten er et strategisk målbilde for både Nørs og Helsedirektoratet. Norge har verdens høyeste dekning av sykepleiere per innbygger samtidig som en stor andel av befolkningen har lav helsekompetanse. De etablerte modellene fungerer ikke optimalt, og Nørs bidrar med teknologi og innovasjon til å støtte helsetjenesten i dette arbeid. 

Sandtrø og Olavesen ønsker helst at Helsedirektoratet hadde utviklet Nørs eller samarbeidet med oss. Et slikt samarbeid har vi forsøkt å få til over flere år, men i fravær av en satsing på forebyggende arbeid kan vi ikke frarøve helsetjenesten eller innbyggerne en løsning det er behov for.

Helsetjenesten er ikke fullt ut likeverdig, og Sandtrø og Olavesen undrer seg over om ikke vi bidrar til dette med vår gratisløsning. Her må vi påpeke at vi har dokumentasjon som viser at vi tvert imot bidrar til å redusere de forskjellene som eksisterer gjennom egne undersøkelser med flere tusen respondenter, utsagn fra helsepersonell og SINTEFs studie: 

Nørs gir brukerne økt trygghet, lettfattelig informasjon og hjelper dem å navigere i helsetjenesten. Helsepersonell melder om forbedret dialog med brukere i konsultasjoner, og brukerne rapporterer om økt tilfredshet med helsetjenesten ved bruk av Nørs.

Både helsetjenesten og foreldre tar egne beslutninger

Innleggsforfatterne forsøker å problematisere at foreldre tar egne beslutninger om hvordan de bruker sine penger og kjøper tilleggstjenester de har behov for. I våre undersøkelser avdekker vi eksempelvis at 50 prosent av de som har underlivsplager etter fødsel, føler de ikke får den hjelpen de trenger fra helsetjenesten. Vi skal ikke gå inn i debatten om helsekøer og private helsetjenester, men vi må erkjenne at helsetjenesten ikke kan eller skal dekke alle behov, og foreldre må kunne ta egne beslutninger rundt hvorvidt de ønsker å kjøpe det eller ikke.

Innleggsforfatterne mener de startet debatten for å bevisstgjøre beslutningstakere på ulike nivåer og de som leverer helsetjenester om hvilke tjenester som er til det beste for brukerne. Det ville vært interessant om de også kan dokumentere hvilket kunnskapsgrunnlag og objektive vurderinger de lener seg på når de mener å ha fasiten på hva som er til det beste for brukerne. Helsedirektoratet selv åpner eksempelvis for at helsestasjonstjenesten kan bruke sosiale medier i sitt arbeid med forebyggende informasjon. Det er den største arenaen for reklame vi kjenner til. 

Det virker dermed som at helsetjenesten ikke er helt enig med Sandtrø og Olavesen om hva som er en trussel og ikke. Vi deltar gjerne i en videre debatt om de reelle truslene mot gratisprinsippet og likeverdige tjenester, men da mener vi det er mer fruktbart å snakke om finansierings- og incentivmodeller fremfor udokumenterbare påstander om kommersielle selskap som understøtter helsetjenesten i deres arbeid.