Helseutdanningene må tenke nytt om digital kompetanse

I et debattinnlegg i Sykepleien 4. januar 2023 spør Oftedal og Kristoffersen hva slags teknologisk og digital kompetanse sykepleiere skal ha? De argumenterer for at kompetanseområdet teknologi og digital kompetanse i sykepleierutdanningen er uklar, og at en felles grunnleggende forståelse må etableres.

Mangelfull samordning om digital kompetanse i helseutdanningsfeltet er en viktig diskusjon som vi må ta, og vi vil foreslå noen prinsipper for veien videre.

Institusjonene må ta ansvar for utviklingen 

Helse- og sosialutdanningene er i dag regulert gjennom felles overordnede retningslinjer i tillegg til de mer spesifikke retningslinjene, RETHOS, for de enkelte studieprogrammene. I de overordnede læringsutbyttebeskrivelsene heter det at kandidaten etter fullført helse- og sosialfagutdanning har digital kompetanse og kan bistå i utviklingen av og bruke egnet teknologi både på individ- og systemnivå. 

Utfordringen for helseutdanningene er at denne overordnede systemnivå-forståelsen av digital teknologi forsvinner i de spesifikke retningslinjene og i de enkelte studieprogramplanene. Da blir det ikke lett å utdanne digitalt kompetente helsekandidater til fremtidens helsetjeneste.

Digital kompetanse er evnen til å forholde seg til og bruke digitale verktøy og medier på en trygg, kritisk og kreativ måte. Det dreier seg om å kunne utføre praktiske oppgaver, kommunisere, innhente eller behandle informasjon. Digital dømmekraft, slik som personvern, kildekritikk og informasjonssikkerhet, er også en viktig del av den digitale kompetansen. 

Digital kompetanse har naturlig nok kommet opp som et sentralt strategisk satsingsområde i handlingsplanen for den digitale omstillingen for høyere utdanning og forskning. Der slås det fast at undervisningen i digital kompetanse er en fagnær oppgave som institusjonene må ha ansvar for å utvikle. Videre anbefales det å legge til rette for deling av læringsressurser, løsninger og erfaringer mellom institusjonene. 

Helseutdanningene bør ligge i tet

For å sikre en bedre forankring av undervisningen i digital kompetanse bør det tas utgangspunkt i det europeiske digitale kompetanserammeverket DigComp, som også er implementert i norsk politikk på området. Dette rammeverket deler den digitale kompetansen inn i flere tematiske områder, inkludert de etiske og sikkerhetsmessige utfordringene. 

Helsesektoren kan med sin komplekse organisering og krav om samhandling på tvers av kompetanser ses på som en «spydspiss» i hvordan samfunnet skal forholde seg til teknologi. Innen høyere utdanning bør derfor helseutdanningene ligge i tet i den digitale omstillingen. Vi opplever likevel at rollen til helseutdanningene i dag er utydelig. 

I tillegg bør det etableres en arbeidsdeling mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet. Helseutdanningene har et særskilt ansvar til også å undervise de kritiske og kreative elementene av den digitale kompetansen, inkludert etiske- og sikkerhetsmessige utfordringer. 

Helseutdanningene har et høyt innslag av praksisstudier med opptil 50 prosent i sykepleie. Her vil de forhåpentligvis bli introdusert til å få muligheten til å anvende flere eksempler på velferdsteknologi. På denne måten kan studentene bruke teknologien på en måte som effektiviserer tjenestene samtidig som de forvalter en mer varig kunnskap om hvordan teknologien kan fornye og effektivisere tjenestene, men på samme tid redusere eldre menneskers eller andre gruppers tilgang på helsehjelp.

Den digitale omstillingen utfordrer studieprogrammene

Det er behov for en helhetlig tilnærming i undervisningen, noe som innebærer at studentene må bli digitalt kompetente på systemnivå. Dagens og fremtidens teknologier griper inn i vante forestillinger og atferd og ansporer til krevende organisatoriske endringer. 

Fra utdanningssiden erfarer vi allerede at den digitale omstillingen utfordrer dagens «silobaserte» organisering av studieprogrammene. Dette gjelder ikke nødvendigvis de mest avanserte teknologiene. Tenk bare hvilke muligheter som åpnet seg med videokonsultasjoner under pandemien. 

Samtidig vet vi også at enkelte samfunnsgrupper har store problemer med å kommunisere med helsepersonell på teknologiske plattformer. Det griper direkte inn i måten vi organiserer helsetjenestene. Derfor bør kunnskap og ferdigheter på det systemiske, samfunnsmessige og organisatoriske området være en sentral del av den digitale kompetansen til studentene i helseutdanningene. 

I dag handler en for stor del av debatten om hvorvidt digital undervisning gir mer effektiv læring og om skadevirkningene av kunstig intelligens. Det kan hver for seg være interessante temaer, men vi må likevel tørre å spørre oss selv hvor vi vil med all bruken av teknologi i helsestudieprogrammene. Hva er vår rolle, som utdanner kandidater til et arbeidsliv som i økende grad bruker ny teknologi?