Hjemmetjenesten svikter når eldre trenger hjelp som mest

Jeg er sykepleier og har jobbet i spesialisthelsetjenesten i 25 år og i kommunehelsetjenesten i 1,5 år. Jeg ble syk som følge av for stor psykisk belastning både som ansatt i kommunehelsetjenesten, med altfor lite ressurser, og som pårørende til min syke mor. Min mor mottok helsehjelp av hjemmetjenesten som verken hadde ressurser eller kompetanse til å følge henne opp.

«Bo trygt hemme» er et fint slagord som jeg også mener er en veldig fin «tanke» der kommunene rundt om i Norges land har et mål om at de eldre skal kunne få et trygt og verdig liv i sitt eget hjem.

På bakgrunn av mine egne erfaringer som sykepleier og pårørende, der jeg har hatt mange samtaler med fortvilte pårørende, vil jeg uttrykke min bekymring for våre eldre som bor hjemme og er avhengig av hjelp fra helsearbeidere i kommunen. 

Pårørende kjenner sine nærmeste og deres behov best gjennom et langt liv. De kan gi uvurderlig innsikt som helsepersonell burde lytte til. 

Hvor går grensen for samtykkekompetanse?

Eldre mennesker vil ofte bo hjemme lengst mulig, men det hender at det kognitive svikter. Hvor går grensen for når eldre blir fratatt sin samtykkekompetanse? Når de ikke lenger ser sitt eget beste? 

Det er en prosess som tar lang tid i systemet å vurdere. Det tar så lang tid at det ofte er for sent. Så sent at ulykker skjer. Så sent at sykehusinnleggelser til stadighet blir en konsekvens. Enten fordi de er nedkjølt etter vandring ute i flere dager på leting etter hjemmet sitt der de bodde i barndommen, eller fordi ulykker skjer i hjemmet på grunn av mangel på oppfølging av hjemmetjenesten.

Sykehuset får mange eldre pasienter som blir innlagt på grunn av dehydrering, underernæring og nedsatt allmenntilstand. Hvorfor?

Hjelpen kommer ofte for sent

Jeg har selv vært i kontakt med bekymrede pårørende som har fortalt at de uttrykte sin bekymring lenge før hjemmetjenesten reagerte, dessverre. Det har jeg selv opplevd med min egen mor. 

Jeg har hatt samtaler med fortvilte pårørende som forteller at uten deres hjelp og ståpåvilje ville deres nærmeste gått til grunne. De har forsøkt å rope etter hjelp for å avverge større lidelser for sine nærmeste i livets sluttfase.

Mange pårørende fortalte meg også at det er de som kjenner sine aller nærmeste best og kan vurdere endringer i den fysiske, psykiske og kognitive tilstand og ikke hjemmetjenesten med stadig nye mennesker som i enkelte tilfeller er ufaglærte.

Hvem sitter med ansvaret?

Mange eldre klarer ikke å administrere sine egne medisiner. Hvem tar ansvar for å vurdere dette? Dersom ikke pårørende tar ansvar, hvem gjør det da? Hvem kan støtte eldre i å bo trygt og verdig hjemme samtidig som vi tar hensyn til de kompliserte aspektene av kognitiv svekkelse og manglende samtykkekompetanse. Det er ikke bare et organisatorisk problem, men en dyp menneskelig tragedie som involverer emosjoner, relasjoner og tillit. 

Det et ofte pårørende som gjenkjenner endringer i den fysiske, psykiske og kognitive tilstanden hos sine kjære. Jeg vil understreke hvor viktig det er å ta bedre vare på pårørende. Å bygge et samarbeid mellom helsevesenet og pårørende kan bidra til å redusere risikoen for at eldre opplever ulykker og helsekrise. Kommunenes slagord «bo trygt hjemme» har nok en god intensjon og bør nok være et mål, men ut ifra mine erfaringer er det langt igjen før dette målet er nådd.

Vi må finne løsninger

Her er noen tilnærminger som kan vurderes for å forbedre situasjonen:

1. Kommunikasjon og tidlig intervensjon: Det er essensielt at helsevesenet får et system der de kan fange opp bekymringer fra pårørende tidlig. Det kan inkludere tryggere kommunikasjonslinjer og mer tilgjengelige ressurser for at pårørende kan nå frem uten å føle at de må «kjempe for oppmerksomhet».
2. Utdanning og opplæring av hjemmetjenesten: Invester i opplæring av ansatte slik at de kan gjenkjenne tidlige tegn på kognitiv svekkelse og andre helseproblemer. Det kan være livsviktig. Og det kan bidra til å skape en kultur innen hjemmetjenesten der de ser verdien av pårørendes perspektiv.
3. Støtteprogram for pårørende: Utvikling av støtteprogrammer spesifikt til pårørende kan gi dem verktøy og kunnskap til bedre å forstå hva deres kjære går gjennom. Dette kan også inkludere muligheter for pårørende til å dele sine opplevelser og strategier med hverandre.
4. Tverrfaglig samarbeid: Det kan være hensiktsmessig å etablere tverrfaglige team som inkluderer sykepleiere, leger, sosialarbeidere og psykologer for å se på den helhetlige situasjonen til hver enkelt pasient.
5. Elderly sensitive policies: Utvikle politiske rammer som prioriterer eldre menneskers behov for trygghet og livsglede i eget hjem. Det innebærer å se på hvordan ressursene skal fordeles. Det er tydelig at slagordet «bo trygt hjemme» må omsettes til konkrete handlinger.

Det er viktig at vi fortsetter å ha diskusjoner som dette for å belyse problemene og finne løsninger som faktisk kan gjennomføres.

Helt til slutt, et lite tankekors: Hva med dem som ikke har pårørende som er til stede? Hvem er det som ivaretar dem? Hvilke tanker har politikere om mulighetene for endringer i systemet basert på pårørendes egne erfaringer?