Studentene bruker problembasert læring for å mestre sykepleie i praksis

Den norske befolkningen blir stadig eldre. I 2040 er det forventet at 480 000 personer vil være over 80 år, dobbelt så mange som i 2022. Rundt 38 000 pasienter bor på sykehjem, hvor tre av fire er 80 år eller eldre (1). 

Sykehjemspasientene har komplekse helseutfordringer som multimorbiditet, skrøpelighet, polyfarmasi, funksjonssvikt, redusert livskvalitet og stor egenomsorgssvikt (2). Andelen pasienter med omfattende omsorgsbehov på langtidsopphold har økt fra 76 prosent i 2009 til 86 prosent i 2022 (1).

Grunnleggende sykepleie forbedrer helsen og livskvaliteten

Grunnleggende sykepleie handler om å ivareta de grunnleggende behovene til eldre sykehjemspasienter som ikke klarer dette selv på grunn av helsesvikt. Det innebærer personlig hygiene, ernæring, eliminasjon, fysisk aktivitet, hvile, søvn, sirkulasjon, respirasjon, hud og vev, bevissthet, temperatur, samt psykososiale, seksuelle og åndelige behov (3, 4). 

Studier viser at god kvalitet på grunnleggende sykepleie forbedrer både den fysiske helsen og livskvaliteten hos eldre (5).

Sykehjemspasienter er en sårbar gruppe som er svært avhengige av helsepersonell for å få dekket sine grunnleggende behov (6). Helsepersonellet i kommunene har plikt til å forbedre kvaliteten på helsetjenestene de gir (7–10). 

Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten understreker viktigheten av å dekke grunnleggende behov som tilstrekkelig ernæring og personlig hygiene, samt å fremme livskvalitet og trygghet for å sikre god omsorg og pleie (8). 

Selv om det gjøres en innsats for å forbedre kvaliteten i eldreomsorgen, viser rapporter at mange eldre fortsatt ikke får tilstrekkelig helsehjelp. Pasienter blir forsømt når det gjelder udekkede behov som væske, ernæring, hygiene, påkledning og forflytning, og det er mangel på andre grunnleggende pleie og omsorgsbehov (6).

Studentene lærer å møte pasientenes behov

Bachelorutdanningen i sykepleie i Norge er en treårig akademisk profesjonsutdanning, eller fireårig deltidsstudium. Halvparten av studiet består av klinisk praksis (11). Etter fullført utdanning skal sykepleierstudenten ha bred kunnskap om menneskets grunnleggende behov. 

Sluttkompetansen skal sikre at nyutdannede sykepleiere er i stand til å identifisere, vurdere, planlegge, gjennomføre og evaluere tiltak for å møte pasientenes grunnleggende behov på en helhetlig måte. Kombinasjonen av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter skal kvalifisere studenten til å gi faglig forsvarlig sykepleie (12, 13).

I første studieenhet ved sykepleierutdanningen UiT Norges arktiske universitet, emnekode SYP/SYD/SYS 1190, gjennomføres en åtte ukers praksisperiode på en helseinstitusjon. Det faglige innholdet handler om grunnleggende sykepleie, spesielt rettet mot eldre pasienter på sykehjem. Pasientene har på grunn av høy alder ofte utviklet funksjonssvikt og helsesvikt som følge av sykdom, og de er derfor avhengige av pleie og omsorg. 

Læringsutbyttene for praksis beskriver at etter praksisperioden skal studenten ha kunnskap om pasientens grunnleggende behov, som personlig hygiene, respirasjon, sirkulasjon, væske og ernæring, eliminasjon, aktivitet, søvn og hvile.

Kunnskap om eldre pasienters grunnleggende behov er en sentral del av sykepleierutdanningen, spesielt for førsteårsstudenter. Kompetansen er viktig for å utvikle en bred forståelse av grunnleggende behov, sikre god kvalitet på helse- og omsorgstjenesten og gi faglig forsvarlig eldreomsorg etter endt utdanning (12, 13).

Teori og praksis utfordrer studentenes selvtillit

Teoretisk kunnskap og klinisk praksis er hovedelementene i sykepleierutdanningen (12), og studiet skal sikre en sammenheng mellom teori og praksis for å oppnå læringsutbyttene (13). 

En kjent utfordring for førsteårsstudenter er realitetssjokket som kan oppstå når de i sin første praksis møter forskjeller mellom det de har lært i klasserommet, og virkelige pasientsituasjoner. Mange kan oppleve høy grad av usikkerhet, og realitetssjokket kan svekke studentens selvtillit og profesjonsidentitet som sykepleier, som igjen kan påvirke kvaliteten på eldreomsorgen. 

Målet med sykepleierutdanningen er å utvikle studentenes kliniske ferdigheter, både faglige og personlige, basert på oppdatert kunnskap som viser sykepleiens kompleksitet. Denne kompleksiteten kan gjøre læringsprosessen innen kliniske ferdigheter utfordrende (14).

Sykepleierutdanningen trenger systematiske refleksjonsmetoder for å bygge bro mellom teori og praksis når studentene er i sin første praksis på sykehjem. 

Lærerveiledere kan hjelpe førsteårsstudenter å se denne sammenhengen ved å bruke refleksjonsdager. Slike refleksjonsdager fremmer reflekterende ferdigheter og styrker den teoretiske kunnskapen. Reflekterende tekning utvikles gjennom samspillet mellom teoretisk kunnskap og erfaringer, og ikke bare av å lære en av ferdighetene (15).

Refleksjonsdager kopler teori og praksis

For å styrke studentenes kopling mellom teori og praksis har mange sykepleierutdanninger innført refleksjonsdager på skolen under praksisperiodene. På disse dagene samles studentene og lærerveilederen for å reflektere sammen. 

Refleksjon innebærer å analysere praksissituasjoner og vurdere handlingsmåter (17). Hensikten med refleksjon er å utvikle faglig bevissthet, ferdigheter og innsikt i egen væremåte.

Gjennom kritisk refleksjon over praksisen kan sykepleierstudenten forbedre sin praksis og integrere kunnskapsbasert forskning og teori med kliniske erfaringer. Benner understreker at refleksjon er viktig for å utvikle seg fra novise til ekspert (18). 

Både lærer og praksisveileder har et felles ansvar for å fremme studentenes kritiske refleksjon over egen yrkesutøvelse (12).

Refleksjonsrommet gir mulighet for personlig utvikling og kunnskapsdeling. Studier viser at når studenter får hjelp til å knytte teori til praksis, styrkes både sykepleiedannelsen og sykepleieutøvelsen (19). Læring skjer ofte i fellesskap (20, 21). 

Lærerveilederen skal hjelpe studentene å kople praksis med teori, lede diskusjoner og stimulere til dypere refleksjon.

Studentene bruker refleksjon for å løse problemer

Under en refleksjonsdag i første praksisperiode brukte artikkelforfatteren problembasert læring (PBL) for å hjelpe studentene med å knytte teori og praksis. Studentene hadde i forkant av praksis fått teoriundervisning om grunnleggende behov og sykepleie til eldre. 

Før refleksjonsdagen startet, ba artikkelforfatteren studentene forberede en pasientsituasjon med søkelys på grunnleggende behov, observasjoner og sykepleietiltak. Denne forberedelsen dannet grunnlaget for læringsprosessen. Refleksjonsdagen varte i fire timer og var strukturert i sju trinn.

I første trinn presenterte hver student sin pasientsituasjon i en gruppe på seks personer, mens artikkelforfatteren, lærerveilederen, noterte relevant informasjon på tavlen. 

I trinn to ble problemområdet til pasienten avgrenset, og studentene diskuterte hvilke behov som var viktigst å starte med. Det ble valgt ut ett problem om gangen for å holde en ryddig tankeprosess, for eksempel underernæring hos eldre.

Studentene utforsker og utdyper sin kunnskap

I trinn tre, brainstormingsfasen, reflekterte studentene over mulige årsaker til pasientens egenomsorgssvikt knyttet til grunnleggende behov, basert på deres kunnskapsnivå og perspektiver. Alle forslag ble notert på tavlen.

I trinn fire, kunnskapsdelingsfasen, diskuterte og reflekterte studentene relevante observasjoner og sykepleietiltak knyttet til eldre, væske og ernæring. De brukte sin teoretiske kunnskap fra grunnleggende sykepleie, anatomi og fysiologi. Forslagene ble notert på tavlen. Sykepleieprosessen ble brukt som struktur (22), og viktigheten av dokumentasjon ble vektlagt (23). 

Basert på diskusjonen og refleksjonen identifiserte studentene sine egne kunnskapshull om eldre sine grunnleggende behov og behov for sykepleie.

I trinn fem ble nye læringsmål identifisert, og pensumbøker ble brukt som ressurs. Artikkelforfatteren var tilgjengelig med faglig kunnskap, holdt korte forelesninger ved behov og stilte spørsmål som oppmuntret til videre refleksjon.

I trinn seks arbeidet studentene selvstendig med å lese pensum for å fylle kunnskapshullene. Og til slutt, i trinn sju, delte studentene den nye kunnskapen de hadde tilegnet seg, og diskuterte hvordan kunnskapen kunne anvendes i praksis.

Refleksjon og PBL fremmer faglig vekst

For å evaluere refleksjonsdagen og forbedre læringsprosessen utarbeidet artikkelforfatteren et spørreskjema via et digitalt nettskjema med anonym tilbakemelding. Studentene fikk tilsendt en e-postlenke til spørreskjemaet med ti spørsmål: fem spørsmål med konkrete svaralternativ og fem spørsmål for mer utdypende tilbakemeldinger. 

Studentene ble bedt om å vurdere i hvor stor grad de hadde forberedt seg før refleksjonsdagen, i hvilken grad refleksjonsdagen var lærerik, hvordan de opplevde at læringsmetodene økte kunnskapsgrunnlaget i grunnleggende sykepleie, hvordan læringsarenaen fremmet trygghet, samt om det var noe annet de ønsket å utdype.

Resultatet viste at problembasert læring og refleksjon rundt virkelige pasientsituasjoner bidro til å hjelpe førsteårs sykepleierstudentene med å øke deres forståelse av grunnleggende sykepleie og knytte teori og praksis i eldreomsorgen. Metoden ga dem også en bedre forståelse av sykepleieprosessen. 

Refleksjon i små grupper skapte en trygg læringsarena for studentene. Læringsmetoden fremmet aktiv deltakelse, kritisk tekning og samarbeid, noe som førte til en dypere faglig og helhetlig forståelse av pasientens grunnleggende behov. Studentene identifiserte egne kunnskapshull, noe som motiverte dem til videre læring.

Studentene har behov for tett oppfølging

Utfordringene som ble avdekket, var at studentene hadde forberedt seg i varierende grad, og flere av studentene hadde behov for veiledning av lærerveileder. Det kan tyde på at førsteårsstudenter trenger tettere oppfølging og veiledning når de skal løse virkelige problemer og anvende teoretisk kunnskap for å forstå sammenhengen mellom teori og praksis. 

Selv om PBL og refleksjon kan være ressurskrevende, viser resultater at metodene er nyttig for å gi studentene merkunnskap om grunnleggende behov. Den økte kunnskapen kan igjen bidra til bedre kvalitet og tryggere eldreomsorg i klinisk praksis.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.