Sykepleier Hilde Vollan traff igjen mannen som hadde fått amputert beina

I april havnet bladet med denne forsiden i 119 000 postkasser. Til sykepleiere landet rundt.

Bildet skapte reaksjoner. Mange var positive til å vise krigens sanne ansikt. Andre fryktet at barn uforvarende ville se den blodige kroppen mens de var alene, siden det kom i posten uten konvolutt.

Det er operasjonssykepleier Hilde Vollan som behandler pasienten på bildet. Mannen hadde fått amputert begge beina etter et bombeangrep.

I temaet «Sykepleier i krig» forteller Vollan om oppdraget hun hadde i Gaza januar.

Nå har Vollan igjen vært i Gaza.

– Det ble et sterkt møte

– Hva gjorde aller mest inntrykk denne gangen?

– Å treffe pasienten som var på forsiden på Sykepleien, sier hun.

– Jeg hadde ikke ventet å treffe ham i live, for han hadde så stygge skader. Han mistet jo begge beina sine og hadde alvorlige infeksjoner.

Helt uventet så hun ham i forbifarten på sykehusområdet, bare noen dager før returen:

– Jeg kjente igjen ansiktet hans, forteller Vollan.

Senere på dagen gikk hun for å hilse på ham på sengeposten. Der traff hun også familien hans.

– Det ble et sterkt møte. Han var ikke bare en pasient, men et menneske jeg hadde tenkt mye på.

Vollan fortalte om forsidebildet på sykepleiermagasinet.

– Både mannen og de pårørende syns det var greit å vise bildet slik.

– Familien tok godt vare på ham

Mannen ble innlagt 30. desember og har vært på sykehuset siden det.

– Han fikk fortsatt skiftet på liggesåret han hadde på baken. Han viste meg bilder på mobilen. Det var også snakk om å amputere mer av det ene benet.

Hilde Vollan la merke til at de pårørende hadde steikt egg til ham. Han fikk altså i seg proteiner, registrerte hun.

– Familien tok godt vare på ham.

Det sto en fin rullestol ved sengen hans, og han hadde luftmadrass på sengen.

– Det var nok en familie med mye kunnskap og mest sannsynlig også god økonomi, sier Vollan.

Hun forteller at Norwac prøvde å få pasienten ut av Gaza via Verdens helseorganisasjon (WHO), men lyktes ikke.

Jente (5) ble traumatisert etter mors død

Også en femårig jente hun traff, har satt spor hos Vollan:

– Hun lå i armene på mora si da huset deres ble bomba. Moren døde, forteller hun.

Femåringen er nå sterkt traumatisert.

– Hun dunket hodet i veggen. Snakket ikke, hun bare laget lyder uten språk. Hun er nok ikke det eneste barnet som har det sånn i Gaza nå. Det må være mange, sier Vollan.

Dro raskere tilbake tilbake til krigen enn tenkt

I januar var Hilde Vollan på Det europeiske sykehuset sør på Gazastripen i fire uker. Der gikk det i amputasjoner og sårrevisjoner på operasjonsavdelingen.

Hun ville gjerne tilbake, kanskje ut på høsten en gang.

Men allerede 27. april satte hun seg på flyet til Kairo i Egypt, klar for nye oppdrag. Også denne gangen for Norwac.

Nå hadde Israel delt Gaza-stripen i to med et sjekkpunkt midt på.

– Da vi ventet på punktet, så vi tanks i det fjerne. Og vi så røyken etter bombenedslagene. Vi måtte vente, forteller Hilde Vollan.

Men 1. mai kom de inn. Norwac var den eneste hjelpeorganisasjonen som hadde vært i nord.

På Al Awda-sykehuset jobbet Vollan med ortopedipasienter på operasjonsstuen. På Kamal Adwan-sykehuset jobbet hun på en sårpoliklinikk som Norwac hadde startet og på operasjonsstuen.

– Men vi merket at bombingen kom nærmere og nærmere.

Flygeblad i luften, ville egentlig ikke evakuere 

En dag sto Vollan i trappeoppgangen med en liten jente som solgte kjeks. Hun kikket ut: «Oh no!», utbrøt hun.

– Det var plutselig fullt av flygeblad i luften.

– Som betyr?

– Evakuer! At folk må flytte. At bombene kommer stadig nærmere.

Det ble kaotisk på sykehuset.

To i Norwac-teamet skulle uansett reise hjem.

– Vi fire andre ville egentlig ikke dra fra disse sykehusene, men vi visste at sykehusene ville bli bombet, sier Hilde Vollan.

For det hadde skjedd før: Sist november ble to leger i Leger Uten Grenser drept i et angrep på Al Awda-sykehuset.

Jobbet på fødselsykehus

Det gikk ikke lange tiden før Vollan og kollegene ble evakuert til midten på Gazastripen, i en bilkolonne guidet av FN.

Der jobbet de på et fødselsykehus i litt over en uke.

– Vi bodde i administrasjonsbygget som hadde hull i veggen etter bomber. Det ble ikke spart det bygget, heller.

Et telt utenfor fungerte som akuttmottak.

– Der utførte vi triage. Etter en bombing av Nusarat flyktningleir kom 50 hardt skadde. Tre døde i akuttmottaket.

– Vi fjernet døde fostre

Hilde Vollan jobbet mest med keisersnitt og utskrapninger.

– Det var masse av det. Én av tre blir født med keisersnitt i Gaza, opplyser hun.

Utskrapningene gjaldt kvinner som hadde spontanabortert.

– Noen ganger fjernet vi døde fostre som kunne være ti-tolv centimeter. Vi tørket dem med kompresser og ga dem til pårørende. De tok dem med seg og hadde en seremoni, slik skikken er.

Det samme gjelder for amputasjoner. Pårørende får med seg amputerte kroppsdeler i kartonger, så de kan begrave dem og ha seremoni.

– Det kunne ikke vært bedre!

Krigen hardnet til. De fire i Norwac-teamet ble sendt videre. Siste stopp ble Det europeiske sykehuset, der Vollan var i januar.

– Det var som å komme hjem. Vi traff masse sykepleiere og leger som vi jobbet med da. Det kunne ikke vært bedre, forteller Vollan.

Nå var ikke lenger korridorene overfylt av pasienter eller pårørende.

– Men på utsiden av sykehuset bodde folk fortsatt i telt. De fryktelige sårene vi så mange av i januar, så vi ikke lenger. Det var blitt vanskeligere for folk å komme seg til sykehuset.

Skader etter gjengoppgjør

Denne gangen så de noe nytt:

– Pasientenes skader skyldtes nå også familiefeider og gjengoppgjør. Flere pasienter var blitt skutt i beina, sier hun.

Vollan legger til:

– Sånt skjer i et samfunn der varer er lite tilgjengelig og der politiet ikke lenger regulerer folks atferd. Overalt var det utbombede hus. På operasjonsstuen var det pasienter som sykepleierne kalte «tyver».

Psykiatriske pasienter ble evakuert:

– De var jo ikke sykehus mer, de var uten tilbud. De hadde ingen plass å gjøre av seg. Det er ikke enkelt for pasientene som ikke lenger får behandlingen de trenger, og i tillegg bombes det rundt dem.

– Vi var med på å åpne buken på folk

Hilde Vollan har hatt varierte oppgaver denne gangen. Det ble litt av alt.

– På sykehusene i nord var det ortopedi og traumekirurgi. Vi var da to ortopeder, to anestesileger og en nyfødtlege. Og meg.

Denne gangen jobbet de sammen med de lokale kirurgene.

De behandlet pasienter med bruddskader og granatskader. Skader etter bilulykker. Skader i buk og thorax.

– Vi var med på å åpne buken på folk. Sydde leverskader og skader på tarm.

– Kjente selv på følelsen av å bli fordrevet

Under dette oppdraget fikk Vollan selv kjenne på følelsen av å bli fordrevet. Desto mer tenker hun på dem som fortsatt er på flukt.

– Folk var veldig, veldig lei av å så i kø for å få fatt i vann og mat. Og de var lei av stadig å måtte flytte til trygge områder, forteller hun.

– Folk ønsker seg våpenhvile. Mange har mistet flere familiemedlemmer, kolleger og venner.

Stengt grense, må ta en omvei hjem

7. mai gikk israelerne inn i Rafah. Grensen til Egypt var dermed blitt stengt.

For Vollan og kollegene var det ikke mulig å reise hjem via Egypt. De ble kjørt i pansret bil gjennom Gaza, så på FN-buss gjennom Israel til grensen til Jordan.

Flyet hjem tok Vollan fra hovedstaden Amman den 6. juni. 

Da gikk hun tilbake til jobben sin på ortopeden på Ullevål sykehus. Men akkurat nå har Hilde Vollan ferie. I Norge.