Vi skal utdanne sykepleiere som tør å sette foten ned når pasientens rettigheter og behov ikke blir møtt
Sykepleiere står daglig i en skvis mellom systemets krav og pasientens behov. Utdanningen må derfor gi dem mot og kunnskap til å handle faglig forsvarlig, ikke bare systemlojalt.
I en arbeidshverdag med knappe ressurser og tøffe prioriteringer er det avgjørende at sykepleieren har nødvendig kunnskap og ferdigheter for å prioritere pasientens behov over systemets.
Jonas Debesay skriver i sitt debattinnlegg i Sykepleien 27.01.2025: «Dersom utdanningsinstitusjonene ikke revurderer hva sykepleie er eller kan være, vil vi fortsette å se studenter oppleve praksissjokk og økt risiko for utbrenthet blant sykepleiere».
Vi verdsetter debatten, men mener Debesay presenterer i beste fall et unyansert bilde av hva sykepleie burde være og utdanningsinstitusjonenes rolle og posisjon i denne debatten.
Sykepleiefaget må defineres ut fra kvalitet, ikke systemkrav
Det er viktigere enn noen gang å tydeliggjøre hva sykepleie er. Vi stiller oss imidlertid kritisk til at dette skal gjøres på bakgrunn av de organisatoriske rammene i helsevesenet som Debesay refererer til. De organisatoriske rammene i dagens helsevesen lener seg særlig på prinsipper fra den ideologiske tankegangen bak New Public Management (NPM) som favoriserer konkurranse, effektivitet, og økonomi.
Det har blitt hevdet fra flere hold at de nordiske landene kan være på vei mot et mer kommersielt helsevesen som ikke samsvarer med verdiene bak den nordiske velferdsstaten eller sykepleiefaget. Vi mener også at hva sykepleie er, ikke skal bestemmes ut fra en minimumsstandard som ikke ivaretar kvalitet i utøvelsen av sykepleie.
Vi anerkjenner i høyeste grad at det helsevesenet, som vi utdanner sykepleiere til, kan føre til at sykepleiere blir utbrent. Sykepleiere står i en skvis mellom å tilfredsstille systemets krav og å møte pasientenes behov. Derimot mener vi at det er viktigere enn noen gang å utdanne sykepleiere som kan ta beslutninger om prioritering på bakgrunn av en faglig vurdering, ikke en prioritering satt av systemet.
Sykepleiere må sikre pasientens rettigheter foran systemets krav
I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere punkt 1.8 står det: «Sykepleieren ivaretar pasientens rettigheter, verdighet og sikkerhet i møte med den teknologiske og helsepolitiske utviklingen». Dette punktet er særlig aktuelt i denne debatten og anerkjenner at den helsepolitiske utviklingen kan være til hinder for pasientsikkerheten.
Logikkene i det byråkratiske feltet som setter de organisatoriske rammene i helsevesenet, sammenfaller ikke med logikken i det medisinske feltet hvor sykepleiere og annet helsepersonell kjemper for at pasientenes stemmer skal bli hørt og deres behov møtt.
I en arbeidshverdag med knappe ressurser og tøffe prioriteringer er det avgjørende at sykepleieren har nødvendig kunnskap og ferdigheter for å prioritere pasientens behov over systemets. For prioriteringer i møte med pasientene kan ikke være forutbestemt. De må bunne i en individuell vurdering av helhetsbilde sykepleieren møter den dagen.
Vi skal utdanne modige sykepleiere som tør å sette foten ned når pasientens rettigheter og behov ikke blir møtt. Vi skal ikke utdanne sykepleiere som er føyelig til systemet og aksepterer at økonomiske rammer nedgraderer kvaliteten på utøvelsen av sykepleien.
Omsorg må forsvares i et helsevesen styrt av økonomi
Omsorg vil alltid nedprioriteres under økonomiske rammevilkår. Helsetjenesten rammes av det økonomiske språket. Vi snakker om kunder, å levere varer, resultater og produksjonstall. For å sitere sykepleier og filosof Kari Martinsen: «Omsorg er i den anledning motstandskamp. Den må kjempes for, i et system der alt skal betale for seg.»
Debesays overskrift «Omsorgsidealet skygger for sykepleiernes arbeidsvilkår» fremstår dermed i denne sammenhengen som litt uforståelig. Vi er enige i at arbeidskonteksten i stor grad påvirker hvordan sykepleiere samhandler med pasienter, pårørende og kolleger. Derfor mener vi at studentene våre må få hjelp til å forstå hvilke systemer og strukturer de arbeider i. Dette utelukker imidlertid ikke viktigheten av å vektlegge og undervise i, for eksempel, sykepleieteorier som begrunner og bevarer omsorgsidealer.
Vi ser heller ikke personsentrert omsorg som en arvtaker til de tradisjonelle omsorgsteoriene, men som en tenkning og en tilnærming som tydelig også inkluderer konteksten, de organisatoriske rammene og kulturen som påvirker sykepleieutøvelsen.
Selv om møtene mellom sykepleier og pasient ofte er korte, kan de være svært betydningsfulle for pasienten. Nettopp fordi en dyktig sykepleier vet hvordan man utnytter disse små øyeblikkene til å skape et meningsfullt møte med pasienten. At personsentrert omsorg må få mer oppmerksomhet og tydelig integreres for at dette perspektivet skal være merkbart og fungere i praksis, er vi imidlertid helt enige med Debesay om.
Selv om rammevilkår er krevende, er det muligheter og handlingsrom for sykepleiefaglig tenkning og egenart. Men mulighetene og handlingsrommet gir seg ikke selv. De må stadig utvikles og forsvares. I sykepleierutdanningen må vi ha rett fokus og blikket høyt nok. Samfunnet trenger den kritisk reflekterende, omsorgsfulle, verdibevisste og tydelige sykepleieren.
0 Kommentarer