– Det er behov for en ryddig debatt om aktiv dødshjelp

I et innspill i Sykepleien og Tønsbergs blad mener lederen for Rådet for sykepleieetikk, Mildrid Haugrønning Søndbø, at aktiv dødshjelp ikke er veien å gå, men at vi må kjempe for en naturlig død.

Beslutningsprosessen rundt behandling av alvorlig syke mennesker er utfordrende for helsepersonell og pårørende. Aktiv dødshjelp er dermed et etisk aktuelt og viktig tema som helsepersonell møter i sin hverdag. Derfor bør aktiv dødshjelp diskuteres på en ryddig måte heller enn å late som om det ikke finnes.

Det er ikke lett å følge argumentene til Rådet for sykepleieetikk, eller hvem rådet representer i sine uttalelser om disse krevende situasjoner. Dette innspillet er ment som et bidrag til en videre debatt.

Etikk er et viktig anliggende

Etikk søker å besvare spørsmål som: «Hva er godt?», «hva er det rette?», og «hvordan bør man oppføre seg?». Disse spørsmålene kommer tydelig frem når det oppstår utfordringer på grunn av de mulighetene helsevesenet byr på.

Noen av disse utfordringene ble eksemplifisert for hele befolkningen under covid-19-pandemien: «Hvem skal få en plass på intensivavdelingen, og hvem skal vaksineres først?», og «hvor går grensen og hvorfor?». Å svare på disse spørsmålene er krevende.

Etikk er dermed et viktig anliggende når sykepleiere forsøker å finne grensene for alle de mulighetene og utfordringene dagens helsevesen byr på. Til syvende og sist handler mange av disse utfordringene om liv og død.

Dilemma bør diskuteres

Sykepleiere må ofte foreta et valg mellom to eller flere handlingsalternativer der ingen virker opplagt riktig. Dette kalles etiske dilemmaer. Sykepleiere står i slike dilemmaer hver dag.

Etiske retningslinjer skal hjelpe sykepleiere å gjøre det som er mest riktig. Likevel skjer det at de etiske retningslinjer – og det lovverket sykepleiere skal forholde seg til – virker å være motstridende i situasjoner sykepleiere møter i praksis.

Det er nettopp i slike tilfeller det etterlyses tydelige etiske prinsipper og møteplasser hvor dilemmaer kan diskuteres. En tydelig avklaring på begreper – og å skille fakta fra meninger og følelser – er grunnleggende for å kunne føre en rasjonell diskusjon om krevende situasjoner.

Hvem mener hva?

«Vi må kjempe for en naturlig død», uttaler Rådet for sykepleieetikk. Det er uklart hvem «vi» er når dette ordet brukes i forskjellige kontekster i rådets innlegg. Det antas å henvise til sykepleiere, men det er uklart om det snakkes på vegne av den gruppen, eller hele befolkningen.

Ut ifra de siste undersøkelser fra 2019, er over halvparten av befolkningen for aktiv dødshjelp. Sammenliknet med de første undersøkelser fra 2008, er tallene for aktiv dødshjelp økende. Det kan være lurt å undersøke hvilke meninger sykepleiere har når det gjelder dette temaet før man påberoper seg et «vi» som rådet kanskje ikke kan stå inn for.

Hva er en naturlig død?

Så lurer jeg på hva det menes med «en naturlig død» i rådets innlegg. Mange lever lenge takket være vaksiner, operasjoner, medisiner og andre former for behandlinger, bare for å nevne noe.

Hvis rådet mener at en naturlig død, for eksempel, betyr mennesker som sovner inn i høy alder, vet sykepleiere at mange av disse menneskene oppnådde den høye alderen takket være helsevesenets muligheter og nevnte behandlinger.

Det er vanskelig å forestille seg at helsevesenet ikke skal anvende disse behandlinger siden det ikke er naturlig. Det er altså ikke uproblematisk å bruk «naturlig død» som et bidrag til en rasjonell debatt.

Forvirring rundt begrep

Det refereres til palliativ eller lindrende behandling i innlegget som en verdig avslutning på livet under overskriften: «Vi må kjempe for en naturlig død». Palliativ behandling er definert som en «medikamentell reduksjon av bevissthetsnivået» som per definisjon ikke er naturlig.

Når det skrives at «vi må kjempe for en naturlig død» – mens det virker som det menes en «verdig død» – berører vi kjernen i debatten om aktiv dødshjelp.

Rådet skriver om en «verdig død» som en motsetning til aktiv dødshjelp. Det refereres til et eksempel hvor noen ville avslutte livet fordi vedkommende opplevde sin situasjon som å miste all verdighet. Dessverre blir det ikke foretatt en vurdering i innlegget om det er nettopp aktiv dødshjelp som gir mulighet for en verdig død for noen.

Likevel henvises det til «enkelte menneskers liv og iboende verdighet» og at «sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene». Disse begrepene er altså ikke motsetninger, men handler om de samme fundamentene.

Hva innebærer barmhjertighet?

Aktiv dødshjelp har blitt oversatt fra «eutanasi» – et gresk ord som betyr en god og ærerik død. Eutanasi blir ofte oversatt til barmhjertighetsdrap. Barmhjertighetsprinsippet er fundamentet når det snakkes om aktiv dødshjelp, akkurat som sykepleiere snakker om barmhjertighet når det snakkes om god omsorg.

Hva som er barmhjertig for hvem og når kan derfor bare avgjøres i samarbeid med den enkelte og er forankret i menneskerettighetenes autonomiprinsipp.

I Norge er autonomiprinsippet konkret fastlagt i pasient- og brukerrettighetsloven. Også de etiske retningslinjer for sykepleiere beskriver at «sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket».

Behov for samarbeid og respekt

Loven og retningslinjene forplikter både pasient eller bruker og sykepleieren til et samarbeid. Samarbeid blir problematisk når rådet mener at «det er ikke uverdig om vi blir avhengig av hjelp […]».

Dette er en autoritær holdning fra rådet som mener å kunne snakke på vegne av «vi» uten å definere hvem «vi» er. Denne holdningen strider mot menneskerettighetene, pasient- og brukerrettighetsloven og sykepleierens etiske retningslinjer, og det resulterer i dårlig omsorg og er lite barmhjertig.

Sykepleiere vet at ingen skal dø alene, og de vet at alle skal oppleve en verdig død. Det kan tenkes at sykepleiere har mer behov for retningslinjer som hjelper dem med å avklare de aktuelle utfordringer relatert til de etiske dilemmaer rundt liv og død som de står i hver eneste dag heller enn at rådet resignerer i innlegget med at «regnestykket er umulig».

En slik uttalelse tar verken hensyn til pasientens ønsker, lovverket eller etikk. Av den grunn kan det tenkes at nettopp Rådet for sykepleieetikk slåss hos myndighetene for å få tydelige og oppdaterte retningslinjer og ressurser på plass slik at sykepleiere kan bruke sin tid på god omsorg og fremme verdighet i møte med sykdom og død.

Vi skal alle dø

Innlegget til Rådet for sykepleieetikk avslutter med setningen: «Livet er et usikkert prosjekt». Det hadde vært ønskelig med hele setningen som tilføyer «men det eneste sikre er at vi alle skal dø».

Det kan anmodes at folk flest – men sykepleiere spesielt – begynner å snakke høyt om det eneste vi vet i livet: At vi skal dø. Det er rådets mandat å påvirke den offentlige debatten i saker av etisk karakter.

Rådet har så langt mistet sjanser til å bidra på en faglig grundig og synlig måte til denne debatten. Å synliggjøre faglighet starter med å skille fakta fra meninger og følelser. Aktiv dødshjelp handler ikke om døden. Det handler om måten vi skal dø på, og det må skje på en verdig og forsvarlig måte i et demokratisk samfunn.