fbpx – Det er behov for en ryddig debatt om aktiv dødshjelp Hopp til hovedinnhold

– Det er behov for en ryddig debatt om aktiv dødshjelp

Bildet viser en avblomstret løvetann på svart bakgrunn med frø som blåser avgårde.
INGEN SKAL DØ ALENE: – Sykepleiere vet at ingen skal dø alene, og de vet at alle skal oppleve en verdig død, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Aktiv dødshjelper handler ikke om døden. Det handler om måten vi skal dø på, og det må skje på en verdig og forsvarlig måte i et demokratisk samfunn, skriver Janet Ververda.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

I et innspill i Sykepleien og Tønsbergs blad mener lederen for Rådet for sykepleieetikk, Mildrid Haugrønning Søndbø, at aktiv dødshjelp ikke er veien å gå, men at vi må kjempe for en naturlig død.

Beslutningsprosessen rundt behandling av alvorlig syke mennesker er utfordrende for helsepersonell og pårørende. Aktiv dødshjelp er dermed et etisk aktuelt og viktig tema som helsepersonell møter i sin hverdag. Derfor bør aktiv dødshjelp diskuteres på en ryddig måte heller enn å late som om det ikke finnes.

Det er ikke lett å følge argumentene til Rådet for sykepleieetikk, eller hvem rådet representer i sine uttalelser om disse krevende situasjoner. Dette innspillet er ment som et bidrag til en videre debatt.

Etikk er et viktig anliggende

Etikk søker å besvare spørsmål som: «Hva er godt?», «hva er det rette?», og «hvordan bør man oppføre seg?». Disse spørsmålene kommer tydelig frem når det oppstår utfordringer på grunn av de mulighetene helsevesenet byr på.

Noen av disse utfordringene ble eksemplifisert for hele befolkningen under covid-19-pandemien: «Hvem skal få en plass på intensivavdelingen, og hvem skal vaksineres først?», og «hvor går grensen og hvorfor?». Å svare på disse spørsmålene er krevende.

Til syvende og sist handler det om liv og død.

Etikk er dermed et viktig anliggende når sykepleiere forsøker å finne grensene for alle de mulighetene og utfordringene dagens helsevesen byr på. Til syvende og sist handler mange av disse utfordringene om liv og død.

Dilemma bør diskuteres

Sykepleiere må ofte foreta et valg mellom to eller flere handlingsalternativer der ingen virker opplagt riktig. Dette kalles etiske dilemmaer. Sykepleiere står i slike dilemmaer hver dag.

Etiske retningslinjer skal hjelpe sykepleiere å gjøre det som er mest riktig. Likevel skjer det at de etiske retningslinjer – og det lovverket sykepleiere skal forholde seg til – virker å være motstridende i situasjoner sykepleiere møter i praksis.

Det er nettopp i slike tilfeller det etterlyses tydelige etiske prinsipper og møteplasser hvor dilemmaer kan diskuteres. En tydelig avklaring på begreper – og å skille fakta fra meninger og følelser – er grunnleggende for å kunne føre en rasjonell diskusjon om krevende situasjoner.

Hvem mener hva?

«Vi må kjempe for en naturlig død», uttaler Rådet for sykepleieetikk. Det er uklart hvem «vi» er når dette ordet brukes i forskjellige kontekster i rådets innlegg. Det antas å henvise til sykepleiere, men det er uklart om det snakkes på vegne av den gruppen, eller hele befolkningen.

Det kan være lurt å undersøke hvilke meninger sykepleiere har.

Ut ifra de siste undersøkelser fra 2019, er over halvparten av befolkningen for aktiv dødshjelp. Sammenliknet med de første undersøkelser fra 2008, er tallene for aktiv dødshjelp økende. Det kan være lurt å undersøke hvilke meninger sykepleiere har når det gjelder dette temaet før man påberoper seg et «vi» som rådet kanskje ikke kan stå inn for.

Hva er en naturlig død?

Så lurer jeg på hva det menes med «en naturlig død» i rådets innlegg. Mange lever lenge takket være vaksiner, operasjoner, medisiner og andre former for behandlinger, bare for å nevne noe.

Hvis rådet mener at en naturlig død, for eksempel, betyr mennesker som sovner inn i høy alder, vet sykepleiere at mange av disse menneskene oppnådde den høye alderen takket være helsevesenets muligheter og nevnte behandlinger.

Det er vanskelig å forestille seg at helsevesenet ikke skal anvende disse behandlinger siden det ikke er naturlig. Det er altså ikke uproblematisk å bruk «naturlig død» som et bidrag til en rasjonell debatt.

Forvirring rundt begrep

Det refereres til palliativ eller lindrende behandling i innlegget som en verdig avslutning på livet under overskriften: «Vi må kjempe for en naturlig død». Palliativ behandling er definert som en «medikamentell reduksjon av bevissthetsnivået» som per definisjon ikke er naturlig.

Når det skrives at «vi må kjempe for en naturlig død» – mens det virker som det menes en «verdig død» – berører vi kjernen i debatten om aktiv dødshjelp.

Begrepene er ikke motsetninger, men handler om de samme fundamentene.

Rådet skriver om en «verdig død» som en motsetning til aktiv dødshjelp. Det refereres til et eksempel hvor noen ville avslutte livet fordi vedkommende opplevde sin situasjon som å miste all verdighet. Dessverre blir det ikke foretatt en vurdering i innlegget om det er nettopp aktiv dødshjelp som gir mulighet for en verdig død for noen.

Likevel henvises det til «enkelte menneskers liv og iboende verdighet» og at «sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene». Disse begrepene er altså ikke motsetninger, men handler om de samme fundamentene.

Hva innebærer barmhjertighet?

Aktiv dødshjelp har blitt oversatt fra «eutanasi» – et gresk ord som betyr en god og ærerik død. Eutanasi blir ofte oversatt til barmhjertighetsdrap. Barmhjertighetsprinsippet er fundamentet når det snakkes om aktiv dødshjelp, akkurat som sykepleiere snakker om barmhjertighet når det snakkes om god omsorg.

Hva som er barmhjertig for hvem og når kan derfor bare avgjøres i samarbeid med den enkelte og er forankret i menneskerettighetenes autonomiprinsipp.

I Norge er autonomiprinsippet konkret fastlagt i pasient- og brukerrettighetsloven. Også de etiske retningslinjer for sykepleiere beskriver at «sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket».

Behov for samarbeid og respekt

Loven og retningslinjene forplikter både pasient eller bruker og sykepleieren til et samarbeid. Samarbeid blir problematisk når rådet mener at «det er ikke uverdig om vi blir avhengig av hjelp […]».

Dette er en autoritær holdning fra rådet som mener å kunne snakke på vegne av «vi» uten å definere hvem «vi» er. Denne holdningen strider mot menneskerettighetene, pasient- og brukerrettighetsloven og sykepleierens etiske retningslinjer, og det resulterer i dårlig omsorg og er lite barmhjertig.

Sykepleiere vet at ingen skal dø alene,

Sykepleiere vet at ingen skal dø alene, og de vet at alle skal oppleve en verdig død. Det kan tenkes at sykepleiere har mer behov for retningslinjer som hjelper dem med å avklare de aktuelle utfordringer relatert til de etiske dilemmaer rundt liv og død som de står i hver eneste dag heller enn at rådet resignerer i innlegget med at «regnestykket er umulig».

En slik uttalelse tar verken hensyn til pasientens ønsker, lovverket eller etikk. Av den grunn kan det tenkes at nettopp Rådet for sykepleieetikk slåss hos myndighetene for å få tydelige og oppdaterte retningslinjer og ressurser på plass slik at sykepleiere kan bruke sin tid på god omsorg og fremme verdighet i møte med sykdom og død.

Vi skal alle dø

Innlegget til Rådet for sykepleieetikk avslutter med setningen: «Livet er et usikkert prosjekt». Det hadde vært ønskelig med hele setningen som tilføyer «men det eneste sikre er at vi alle skal dø».

Det er rådets mandat å påvirke den offentlige debatten.

Det kan anmodes at folk flest – men sykepleiere spesielt – begynner å snakke høyt om det eneste vi vet i livet: At vi skal dø. Det er rådets mandat å påvirke den offentlige debatten i saker av etisk karakter.

Rådet har så langt mistet sjanser til å bidra på en faglig grundig og synlig måte til denne debatten. Å synliggjøre faglighet starter med å skille fakta fra meninger og følelser. Aktiv dødshjelp handler ikke om døden. Det handler om måten vi skal dø på, og det må skje på en verdig og forsvarlig måte i et demokratisk samfunn.

Les også:

– Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå

Bildet viser hendene til en kvinne som kjærlig holder rundt en annens hånd.
VERDIGHET: – Når døden nærmer seg, opplever mange verdifulle stunder. Familier kommer nær hverandre, og samtaler som unnfanges i smerte og usikkerhet, kan gi en helt spesiell mening. De kan bli til gode minner for pårørende, skriver Mildrid Haugrønning Søndbø. Foto: Mostphotos

– Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være opp til hver enkelt. Det har jeg en stor respekt for. Likevel mener jeg at en naturlig død er en verdi vi må kjempe for, skriver lederen i Rådet for sykepleieetikk.

I Tønsbergs Blad, 5 desember 2020 [for abonnenter], fikk vi ta del i en rørende historie om venninnene som hadde holdt sammen hele sitt voksne liv. En av dem ville til Sveits for å avslutte livet sitt da hun fikk påvist uhelbredelig kreft. Hun var engstelig for å bli avhengig av andre fordi situasjon opplevdes som å miste all verdighet. Venninnene var med henne på den siste reisen.

Det er noen ytterst få land som tillater aktiv dødshjelp, og disse landene har ulike regelverk og praktiserer aktiv dødshjelp forskjellig. Det er viktig at vi også her hjemme tar denne debatten. En god meningsutveksling gir oss bedre innsikt. Spørsmålet er om samfunnet skal legge til rette for aktiv dødshjelp, og hvilke verdier vi skal holde fast ved. Som sykepleiere har vi et godt fundament:

«Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene».

Vi må kjempe for en naturlig død

Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være opp til hver enkelt. Vi er alle ulike, og ingen av oss kan fullt ut forstå andres prøvelser. Det har jeg stor respekt for. Likevel mener jeg at en naturlig død er en verdi vi må kjempe for.

Den siste reisen i livet skal være tilrettelagt så godt som overhodet mulig i samarbeid med pasient, pårørende og helsepersonell fordi alle fortjener en verdig avslutning på livet. Vi mennesker har den samme iboende verdighet. Om vi blir avhengige av hjelp, er det også en del av det å være menneske, og det er ikke uverdig.

Den enkelte helsearbeider har et etisk og juridisk ansvar for å fremme verdighet i møte med sykdom og død, og den øverste ledelse i sykehus og kommuner har et absolutt ansvar for å legge til rette for dette. Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer viser til at: «Sykepleieren har ansvar for å yte omsorgsfull hjelp og lindre lidelse. Sykepleieren bidrar til en naturlig og verdig død, og at pasienten ikke dør alene. Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi) og hjelper ikke pasienten til selvmord».

Verdier må holdes fast ved

For 30 år siden hadde jeg et engasjement ved palliativ enhet ved St. Olavs hospital under sykepleier og leder Marie Aakres kyndige hånd. Å delta i pasientarbeidet der var en lærdom for livet. En palliativ avdeling er til for pasienter med relativt kort forventet levetid. Denne avdelingen bar preg av ro, verdighet, musikk, mulighet for privatliv, og det var prester tilgjengelig. Det var en mulighet for lindring – både sjelelig og fysisk. Personalet hadde regelmessige samlinger hvor vi tok opp etiske dilemma.

Jeg har fulgt mange pasienter de siste uker og dager av livet. Når døden nærmer seg, opplever mange verdifulle stunder. Familier kommer nær hverandre, og samtaler som unnfanges i smerte og usikkerhet, kan gi en helt spesiell mening. De kan bli til gode minner for pårørende. Ord som utveksles og nærheten som oppstår, kan bli til trøst. 

Myndighetene har ikke alltid vært altfor flinke til å legge til rette for en verdig død.

Myndighetene har ikke alltid vært altfor flinke til å legge til rette for en verdig død. Det burde være en selvfølge med ressurser nok til alltid å sørge for verdighet, ro, lindring og tilstedeværelse.

Livet er et usikkert prosjekt

Valgfrihet er en verdi som verdsettes høyt i dagens samfunn. Vi vil bestemme selv, og det er forståelig at man ønsker å velge bort det som er ubehagelig. Men virkeligheten og livet består også av påkjenninger, sykdom og savn som ikke kan velges bort.

Etikken spør etter hva som er det beste for menneskene og er selve grunnfjellet i helsetjenestene. Mange av oss har opplevd at kalkulatorens makt til tider overvinner etikkens legitimitet. Det er ikke sånn det skal være.

Gode helsetjenester er en verdi vi sammen må kjempe for, og alle sykepleiere og andre helsearbeidere vet hvor utfordringene befinner seg. Med knappe ressurser og deltidsstillinger, er regnestykket til tider umulig. Tilstedeværelse og den kontinuitet som tjener alle parter, er uoppnåelig. Men, som sagt, vi må plassere ansvaret der det hører hjemme.

Livet er et usikkert prosjekt. Det har det alltid vært. De verdiene vi verner om er et «vi». I de vanskelige dager kan vi trene oss på, om enn med vaklende skritt, å komme den andre i møte. Et tydelig «nei» til aktiv dødshjelp, og et like tydelig «ja» til en verdig død. I et av verdens rikeste land bør det være mulig. Kunnskapen og mulighetene for å lindre har aldri vært bedre enn i dag, men vi behøver kloke politikere som tar inn over seg alvoret.

Innspillet ble først publisert av Tønsbergs Blad.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.