fbpx – Det er flere grunner til at mennesker ønsker hjelp til å avslutte livet Hopp til hovedinnhold

– Det er flere grunner til at mennesker ønsker hjelp til å avslutte livet

Bildet viser en gravstøtte pyntet med en hvit engel som strekker ut armene.
INGEN BYRDE: – Det er ikke påvist at pasienter opplever utilbørlig press fra pårørende, og det antas at tusener av lidende blir trøstet og styrket ved å vite at det kan være mulig å få dødshjelp hvis sykdommen blir uutholdelig, skriver innleggsforfatteren med henvisning til studier. Illustrasjonsbilde: Mostphotos

– Sykepleiens redaktør skriver at en av grunnene til å ønske aktiv dødshjelp er at mennesker ikke vil være «til bry» for sine nærmeste når hjelpebehovet blir for stort. Det mener jeg er en klanderverdig påstand. Det er mer nyansert enn som så, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

I Sykepleien 16. desember skriver Sykepleiens redaktør, Anne Hafstad, at aktiv dødshjelp ikke er lov i Norge, hvilket er sant. Hun skriver også at det er tillatt i Nederland og at det er forsket på årsakene til at mennesker ønsker hjelp til å avslutte livet.

En av begrunnelsene, skriver hun, er at mennesker ikke vil være «til bry» for sine nærmeste når hjelpebehovet blir for stort. Hafstads konklusjon er at dette er tankevekkende og viser til fulle hvor dypt vårt behov for å klare oss selv stikker.

Det er etisk klanderverdig at en redaktør er så ansvarsløs og bare trekker ut det som passer hennes syn.

Et nyansert bilde

Sykepleiens redaktør sier ikke noe om hvor denne forskningen er foretatt, og det synes jeg er tankevekkende. Forskning jeg kjenner til, viser et noe mer nyansert bilde. Professor Barbara Glidewell i Oregon, USA, påviste i en rapport at etter 12 år med legal selvbestemt livsavslutning i Oregon var dette situasjonen:

30 prosent av pasientene som ba om aktiv dødshjelp, døde før de fikk ønsket oppfylt. Flere som fikk ønsket oppfylt, endte med å ikke ta giftpillen likevel – helt mulig å ombestemme seg. 45 prosent av pasientene som fikk god smertelindring, ombestemte seg. Langt ifra alle som ønsket aktiv dødshjelp kunne hjelpes av smertelindring.

Rapporten ga ingen støtte til påstander om at en praksis med aktiv dødshjelp hadde ført til utglidning og uverdige tilstander i dødspleien.

Følte liten byrde ovenfor familie

I løpet av 10 år hadde til sammen 341 pasienter benyttet seg av sine resepter. 90 prosent av disse døde hjemme under pleie av det allmenne hospice-tilbudet.

Det var ikke påvist at pasientene opplevde utilbørlig press fra pårørende, og det antas at tusener av lidende ble trøstet og styrket ved å vite at det kunne vært mulig å få dødshjelp hvis sykdommen ble uutholdelig.

Legalisering av dødshjelp hadde, tvert imot, positive ringvirkninger som kom den palliative behandlingen til nytte, akkurat som i Belgia hvor professor ved Vrije Universitetet, Jan L. Bernheim, konkluderer med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den lindrende pleien.

Viktig med en verdig død

I Nederland er det en komité som årlig overvåker og kontrollerer utførelsen av aktiv dødshjelp i landet. Rapporten fra 2017 viser at 6585 fikk mennesker utført aktiv dødshjelp. Komiteen konkluderer med at 99,8 prosent av dødsfallene ble utført i henhold til retningslinjene. 12 tilfeller ble ikke forsvarlig utført, ifølge rapporten, og de tilfellene ble etterforsket.

De rapporterte tilfellene av assistert selvmord eller eutanasi i 2016 involverte 83 prosent terminale eller andre alvorlige fysiologiske lidelser som kreft, lidelser i nervesystemet, hjerte- og karsykdommer og lungesykdommer. 17 prosent av dødsfallene inkluderte andre lidelser som psykiske lidelser, demens og flere geriatriske symptomer.

Michael de Ridder er en tysk lege som har gitt ut boken: «Wie wollen wir sterben?» Han skriver at helbredelse selvsagt er det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på.

Grunner til å velge hjelp til livsavslutning
  • Tap av autonomi: 91 prosent
  • Mindre kapabel til å drive med livsbejaende aktiviteter: 90 prosent
  • Tap av verdighet: 76 prosent
  • Tap av kroppskontroll: 46 prosent
  • Byrde for familien: 44 prosent
  • Utilstrekkelig smertekontroll 26 prosent
  • Finansielle implikasjoner: 4 prosent.

Kilde: Oregon Healt Authority Public Health Division (9. februar 2018)

Les også:

Når du må over­la­te kon­trol­len til and­re

NY UTGAVE: Sykepleiens nye magasin #Under omsorg har utgivelse 10. desember. Foto forside: Reidun Vestenfor Jerpstad. Illustrasjon/collage: Hilde Rebård Evensen / Mostphotos

Vi har alle et sterkt be­hov for å kla­re oss selv og bi­dra til fel­les­ska­pet. Der­for er det så van­ske­lig å gi slipp når syk­dom ram­mer.

Da jeg var li­ten, var det to ord jeg bruk­te hyp­pig: «kla­re selv». En sta li­ten unge som tid­lig had­de et sterkt be­hov for å mest­re og ikke be om hjelp fra noen. Det er noe bra ved det, og jeg var – og er – ikke unik i så måte. Be­ho­vet for å kla­re oss selv og ikke være til bry for and­re lig­ger dypt i oss alle.

Gjen­nom li­vet vil de fles­te av oss bli ut­ford­ret på nett­opp det­te. Vi blir syke og tren­ger hjelp. Vi må slip­pe ta­ket og la and­re helt el­ler del­vis ta over.

Man­ge tren­ger hjelp

Tall fra Norsk pa­si­ent­re­gis­ter vi­ser at så langt i 2021 har det vært mer enn 253 000 døgn­opp­hold i nors­ke sy­ke­hus. Mer enn en mil­li­o­ner per­so­ner har vært inn­om sy­ke­hus. Gjen­nom­snitt­lig lig­ge­døgn er rundt fire da­ger. For noen er opp­hol­det be­ty­de­lig leng­re.

Sta­tis­tisk sen­tral­by­rå vi­ser at i 2020 fikk mer enn 166 000 per­so­ner hel­se­tje­nes­ter i hjem­met fra de kom­mu­na­le hel­se- og om­sorgs­tje­nes­te­ne. Rundt 77 000 fikk hjelp til dag­li­ge gjø­re­mål hjem­me. Nes­ten 40 000 per­so­ner bod­de på sy­ke­hjem på per­ma­nent ba­sis el­ler for en kor­te­re pe­ri­ode. Mer enn 3500 per­so­ner had­de bru­ker­styrt per­son­lig as­si­stent, og rundt 10 000 mot­tok om­sorgs­stø­nad.

Det­te vi­ser at en be­ty­de­lig an­del av oss i lø­pet av et år ikke kla­rer oss helt selv. Man­ge av oss må i va­ri­e­ren­de grad over­la­te til and­re å iva­re­ta oss, en­ten vi er på i sy­ke­hus, hjem­me el­ler på sy­ke­hjem. For noen er be­ho­vet tids­be­gren­set. And­re vil tren­ge hjelp res­ten av li­vet. Da er det be­tryg­gen­de å vite at vi har en hel­se­tje­nes­te med høyt kva­li­fi­sert per­so­nell både i sy­ke­hu­se­ne og i Kom­mu­ne-Norge.

Pa­si­en­ter og på­rø­ren­de for­tel­ler

siste ut­ga­ve av Sy­ke­plei­en er viet til pa­si­en­ter og på­rø­ren­de. Vi har bedt pa­si­en­ter for­tel­le hvor­dan de opp­lev­de det da syk­dom ram­met og de ikke len­ger kun­ne ta vare på seg selv.

Odd­mund Ves­ten­for var helt lam, men ved be­visst­het. I man­ge må­ne­der var han helt pris­gitt hel­se­per­so­nel­let som pas­set på ham.

Sis­sel Tyt­lands­vik er som sy­ke­plei­er vant til å hjelpe and­re. Hun måt­te for­so­ne seg med et nytt liv et­ter et slag som ga va­rig funk­sjons­ned­set­tel­se og be­hov for bi­stand og om­sorg fra and­re.

El­len Arnstad skri­ver sterkt og nært om hvor vondt – med også godt – det var å over­la­te om­sor­gen for sin al­vor­lig syke og mul­ti­han­di­kap­pe­de sønn til pro­fe­sjo­nel­le.

I to fo­to­se­ri­er mø­ter vi fa­mi­li­en med to al­vor­lig syke barn og han som tak­ler li­vet godt uten ar­mer og bein, men som må ha prak­tisk hjelp til de fles­te gjø­re­mål.

Vi har også fått bru­ke teks­ter fra fle­re for­fat­te­re som ski­ver om egne opp­le­vel­ser. Uli­ke fag­folk kom­mer med sine re­flek­sjo­ner og råd.

De nære og per­son­li­ge for­tel­lin­ge­ne og in­ter­vju­ene gjør dypt inn­trykk på meg. Hver his­to­rie er unik. In­gen pa­si­en­ter el­ler på­rø­ren­de er like. Hver og en må finne sin vei og sin mest­rings­stra­te­gi. Men det er også man­ge fel­les­trekk.

Van­ske­lig å mot­ta uten å gi

I vårt de­mo­kra­ti er en grunn­leg­gen­de ver­di at vi alle skal bi­dra til fel­les­ska­pet. Hel­dig­vis er det også helt sen­tralt at vi har en sterk og god of­fent­lig hel­se­tje­nes­te.

Alle skal få li­ke­ver­dig be­hand­ling, nød­ven­dig pleie og om­sorg og an­nen bi­stand når be­ho­vet mel­der seg. Sam­ti­dig er vår iden­ti­tet nært knyt­tet til at vi bi­drar til fel­les­ska­pet, i fa­mi­li­en og i and­re nære re­la­sjo­ner.

Hvis vi kom­mer i en si­tua­sjon hvor vi mot­tar uten å kun­ne gi noe til­ba­ke, opp­står det en asym­me­tri som de al­ler fles­te opp­le­ver som ube­ha­ge­lig og strev­som.

Det­te kom­mer til ut­trykk i nære re­la­sjo­ner, men også i møte mel­lom den hjel­pe­tren­gen­de og hjel­pe­ren. Sy­ke­plei­e­re kan med sin pro­fe­sjo­na­li­tet gjø­re en stor for­skjell for den en­kel­te pa­si­ent og de på­rø­ren­de. Men ofte kan enk­le vir­ke­mid­ler som et venn­lig smil, et hånd­trykk, et blikk som aner­kjen­ner og sig­na­li­se­rer var­me, em­pa­ti, for­stå­el­se og re­spekt, være det som skal til.  

Ak­tiv døds­hjelp er ikke lov i Norge. I Ne­der­land er det til­latt, og det er fors­ket på år­sa­ke­ne til at men­nes­ker øns­ker hjelp til å av­slut­te li­vet. En av be­grun­nel­se­ne er at de ikke vil være til bry for sine næ­rme­ste når hjel­pe­be­ho­vet blir for stort.

Det er tan­ke­vek­ken­de og vi­ser til ful­le hvor dypt vårt be­hov for å kla­re oss selv stik­ker.

Mye å lære av pa­si­en­ter og på­rø­ren­de

Man­ge av oss er langt bedre til å gi enn å mot­ta. Men noen gan­ger har vi ikke noe valg. I re­la­sjo­nen og dia­lo­gen mel­lom pa­si­en­ten og sy­ke­plei­e­ren er det i ut­gangs­punk­tet ikke li­ke­ver­dig­het. Det vet sy­ke­plei­e­re og an­net hel­se­per­so­nell.

Hvor­dan sy­ke­plei­e­re mø­ter den en­kel­te pa­si­ent og på­rø­ren­de er av­gjø­ren­de for de­res selv­re­spekt og mest­ring.

Det er mye lær­dom i pa­si­en­ter og på­rø­ren­des opp­le­vel­ser. Det er mitt håp at når vi i Sy­ke­plei­en vier det siste num­me­ret før jul til pa­si­en­ter og på­rø­ren­de, så bi­drar det til et­ter­tan­ke og re­flek­sjon blant våre le­se­re.

God les­ning og rik­tig god jul!

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.