Smertepasienter er den nye nedfallsfrukten. Det skaper store helseforskjeller

Følelsen av å være gitt opp som smertepasient, at det ikke er verdt å bruke tid på, er noe mange av oss kjenner på. Altfor mange får beskjeden: «Vi kan ikke hjelpe deg».

Flere av de jeg har snakket med som har vært i en forsikrings- eller pasientskadesak, fikk beskjed om at saken måtte være ferdig før de fikk hjelp, fordi de kunne være ute etter en større invaliditetsgrad i saken. Mangel på tidlig innsats ved smertetilstander, gjør at smertepasientene blir sett på som en håpløs og behandlingsresistent gruppe. Det fører til fordommer mot smertepasienter og påvirker hjelpen som tilbys.

Mange orker ikke mer

De jeg har intervjuet i et bokprosjekt om CRPS, og som har prøvd å ta livet sitt, sier det har skjedd ved sterke smerteanfall, i desperasjon. Ikke fordi de ikke ønsker å leve, men fordi smerteanfallene er så sterke at de ikke orker mer. 

Det ble registrert 693 selvmord i 2023, 70 flere enn i 2022. Risikoen for selvmord blant CRPS-pasienter er betydelig høyere enn hos befolkningen generelt og høyere enn ved andre kroniske smertetilstander. CRPS har en pasientscore på McGill Pain Questionnaire (gjennomsnittlig score på 42 av 50 mulige), verre enn pasienter som har opplevd amputasjon av et lem eller fødsel. Alvorlighetsgrad av smerte, depressive symptomer og nedsatt funksjoner er risikofaktorer for selvmordstanker ved CRPS. 

De sosiale helseforskjellene øker

Spesialisthelsetjenesten har den kompetansen smertepasientene trenger, men gis ikke nok ressurser til å hjelpe. Spesialisert rehabilitering er rasert over mange år, og kunnskapsrike fagmiljøer har smuldret opp. I Nord-Norge er smerteklinikken i Bodø nedlagt, og pasienter må til Tromsø for å få hjelp. Ved smerteklinikken i Ålesund skal en 40 prosent legestilling nå dekke hele Møre og Romsdal. Reduksjon i stillinger på landets smerteklinikker gjør det enda vanskeligere å få hjelp. Pasienter med «feil diagnoser» har mindre muligheter til god helse.

Folkehelserapporten slår fast at de sosiale helseforskjellene er økende. Det er en klar sammenheng mellom langvarig smerte og lavere utdanning, inntekt og yrkesstatus. Det er høyere forekomst av ulykkesskader hos de med kort utdanning, og de med lav sosioøkonomisk status har høyere risiko for å oppleve alvorlige skader som innebærer trussel mot liv, sykehusinnleggelser og langtidsuførhet. 

Man kan motvirke ulikhet

I Tidsskrift for Den norske legeforening den 30. april står det: De store driverne bak sosial ulikhet er utvilsomt strukturelle. Men kan helsetjenesten også spille en rolle? Mye tyder på at helsetjenesten gjennom tilpasset behandling kan motvirke samfunnsskapte ulikheter.

I høringsutkastet til ny nasjonal veileder for smerteklinikker med høringsfrist 1. juli står det: Smerteklinikker bør tilby tilpasset helsehjelp til pasientgrupper med spesielle behov. Det kan være 1) unge voksne pasienter som står i fare for å falle utenfor skole, utdanning eller arbeid. 2) Pasienter som har opplevd traumer. 3) Eldre som har nytte av spesialisert kompetanse og behandlingstilbud ved smerteklinikkene. 4) Pasienter med psykiske plager og lidelser. 5) Pasienter med rusmiddel- og legemiddelavhengighet.

Pasientene må få en reell sjanse

De som trenger akuttbehandling for å unngå livslange smertetilstander, slik som CRPS, er ikke sikret hjelp på grunn av lange ventelister på smerteklinikkene. Sikkerhetsnettet for å få hjelp ved langvarige smerter fungerer ikke.

Hvilke reelle muligheter gis det for å bli bedre av kroniske helsetilstander i Norge når så mange ikke får et tilbud? For mange av oss – det samme som de som får et kutt i fingeren. 

Men kunne ikke mange også blitt friske eller bedre hvis noen ga pasientene en reell sjanse? For som Ellen Nergård Thompson skriver i Dagens Medisin, kan de aller fleste smertepasienter kureres om de får effektiv behandling i den subakutte fasen. 

Et dårlig tilbud til pasienter med sjeldne diagnoser fører til at mange står uten helsehjelp. Vi risikerer å få et A- og B-lag i Helse-Norge, skriver Ina Giske, leder av CRPS-Fellesskap i en kronikk i Sykepleien. Det fører til at fortvilede pasienter drar utenlands for å få hjelp, eller søker hjelp utenfor det offentlige helsevesenet. 

Smertepasienter dør ikke av sine smerter direkte. Likevel må det ikke være slik at man nekter å se lidelsen til pasientene i øynene fordi det er lettere å snu seg vekk. Det gjøres forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomon.