Vi kan ikke ha turnuser som gjør deg gammel før du har bikket 40

Man skal ha bodd ganske lenge under en stein for ikke å ha fått med seg hvordan det står til i dagens Helse-Norge. Vi leser om sykehus som er underbemannet og som skriker etter personell, og de som jobber der og holder ut, er så slitne at de vurderer å skifte yrke. 

Helsepersonell er pålagt å utøve faglig forsvarlig hjelp, gi riktig og nødvendig omsorg og selvfølgelig ha empati og forståelse for både pasienter og deres pårørende. Men tiden strekker ikke til. En sykepleier burde i grunnen hatt 48 timer i døgnet til rådighet, fire til fem armer og løpebeina til en av Ingebrigtsen-brødrene for å få gjort en ordentlig jobb. 

Er det sånn vi vil ha det?

Ikke sjelden har jeg kommet inn på avdelinger der helsearbeiderne løper rundt med «håret rett til værs» og nesten ikke hatt tid til å se opp der de haster fra ett rom til et annet, eller fra pasient til pasient ute på gangen der mange ligger og venter på å få et rom. 

Korridorpasienter har jeg sett mange av da min far, i årene før han døde, ofte ble alvorlig syk og måtte på sykehus. Han ble også liggende nede i akuttmottaket – i timevis – bare for å vente på å i det hele tatt komme opp i avdelingen. Han var nesten 80 år.

Er det sånn vi vil ha det?

Selvfølgelig er det ikke det. Vi ønsker alle et helsevesen som tar oss imot og som har tid til oss når vi er så uheldig å trenge det. 

Presset blir bare større

Jo eldre man blir, jo større er også sannsynligheten for at man trenger sykehusene og helsetjenester. Eldrebølgen har begynt å gjøre seg gjeldende, og derfor blir det også større press på helsevesenet. Vi trenger mange flere hender. 

Jeg vet at det jeg kommer med, er «gammelt nytt», men jeg mener vi må ta på mye større alvor den mangelen det er på både leger og sykepleiere og annet helsepersonell. Mange vil fremdeles inn i helsevesenet, men ikke mange nok. Det trengs flere, nettopp fordi det er flere som trenger omsorg og hjelp. 

Når de unge velger bort sykepleieryrket, vil jeg tro det er fordi de ser hvordan det står til i helsesektoren i dag. Og de har ikke lyst til å bruke fire til sju år på å utdanne seg til en profesjon som sliter dem ut på få år og hvor lønna ikke er i samsvar med den jobben de faktisk skal utføre. 

Helsepersonell blir utbrent

Det er ofte turnusarbeid, lange vakter og krevende arbeid både mentalt og fysisk. Jeg leste om en sykepleier som fortalte at de til og med måtte betale for sitt eget julebord. Hvilke andre steder er det sånn? Våre unge og håpefulle er godt vant, og jeg tror ikke det faktum at man ikke blir satt mer pris på enn som så når man har en så viktig jobb, gjør at lysten på en helseutdanning blir større. 

Så kan man si at det er viktig å ta vare på hverandre, at å redde liv er en gave i seg selv, men det er muligens ikke det når man skal inn på et boligmarked som koker over. Det er dyrtid, og alt koster penger. Mens alt blir dyrere, må sykepleieren løpe enda fortere, og skal de kunne få lån til en leilighet, er det bare å ta ekstravakter så lenge man klarer å stå på beina.

Mange klarer ikke stå på beina til slutt. De blir utbrent og sykmelder seg. Kroppen sier stopp, man omskolere seg, og man ser aldri det mennesket i omsorgen igjen. 

Vi har store forventninger til tjenestene

Samtidig forventer vi som er tjenestemottakere/pasienter at sykepleieren skal ha tid og overskudd til akkurat oss. Det er liksom sånn det skal være når man har krav på en tjeneste. 

Heldigvis er det mange fine pasienter også. Det har jeg hørt fra venner som er sykepleiere, men man er i en spesiell situasjon når man er innlagt på sykehus. Det er litt skummelt. Selv var jeg på Radiumhospitalet for to år siden og hadde en liten kreftoperasjon.

Maken til gjeng skal man lete lenge etter. Jeg var selvfølgelig nervøs og spent, men jentene der var helt enestående. Det var folk som kunne jobben sin – alt fra hun som leverte mat og laget smoothie til oss, til kirurgen, legene og sykepleierne. 

Vi trenger flere innen helse og omsorg

På Radiumhospitalet var det ro og tid, og alle hadde høy kompetanse på det de holdt på med. Noe de sa til meg, var at det var så godt arbeidsmiljø på avdelingen. Alle fikk ta eierskap til jobben sin, og de hadde en åpen tone og dialog med hverandre. De hadde alltid nok folk på jobb, og det gjorde at stresset selvfølgelig ble mindre. Jeg er evig takknemlig for den hjelpen og omsorgen jeg fikk der den uka jeg ble værende.

For det er jo også mange ting å glede seg over i helsevesenet, og det er mange som elsker jobben sin, forutsatt at ressursene er der og de har tid til å gjøre den jobben de skal.

Jeg bare håper vi alle kan legge hodene litt i bløt å finne flere gode tiltak for å få flere til å utdanne seg innen helse og omsorg. Noe som er helt essensielt, er at lønna må opp og at å tjene godt i en viktig jobb, ikke fordrer at du må jobbe livet av deg til alle døgnets tider eller ha turnusen som gjør deg gammel før du har bikket 40.