fbpx Jeg står med begge beina plantet i så mye vondt. Ser du meg som pårørende? Hopp til hovedinnhold

Jeg står med begge beina plantet i så mye vondt. Ser du meg som pårørende?

Bildet viser Hanne Kveseth

Du har nok møtt meg. Kanskje som datter, sønn, ektefelle eller nær venn. På sykehjemmet der du jobber. Der du pleiet min mor eller far, eller var det kjæresten min du hadde ansvaret for? Vil du vite hvem jeg virkelig er – så du kan se meg? 

Jeg er sliten. Det er det jeg er. En veldig sliten pårørende. Alltid bekymret. Redd for å miste mannen min jeg er så glad i. Jeg vet det skjer, men ikke ennå. La meg være ektefelle litt til. Være to. Til jeg kan takle sorgen som oppstår. Jeg vet den kommer, men vent til jeg er klar. Til du er der for meg. Til du ser meg. Vær så snill – se meg. 

Det trenger jeg etter alle disse årene. Overskuddet mitt er brukt opp. Jeg har gjort det jeg kan. Spart helsevesenet for millioner. Fordi jeg har vært hjemmehjelp, sykepleier, omsorgsperson, sjåfør og vaktmester, men veldig sjelden kone. Mitt eget liv er satt på vent fordi sykdommen oppsto. Brått og brutalt. 

Mamma på sykehjem

Jeg kjenner mamma så godt. Har bodd sammen med henne i perioder. Fulgt opp alle legetimer og utredninger. Inn og ut av sykehus. Det har vært så mye. Jeg har gjort så mye. Prioritert hennes liv fremfor eget. Vært mye borte fra jobb. Brukt all ledig tid på å skape en verdig tilværelse for henne. Men det er greit. Fordi jeg vil at hun skal ha det bra. Likevel kjenner jeg på savnet etter omsorg og eget liv. Den dårlige samvittigheten gnager i meg når tankene får feste. Ser du det på meg?

Nederlaget var stort da sykehjemmet ble hennes nye hjem. Jeg orket ikke mer. Klarte ikke lenger å ta meg av henne. For et nederlag. Mamma er på sykehjem. Gammel og skrøpelig, men hun er mammaen min. Jeg vil ikke være igjen alene. Være den eldste generasjonen. Jeg trenger deg som ser meg. Du som tar vare på henne, så jeg kan puste. Kjenne at jeg lever og ikke bare eksisterer.

Jeg passer på deg. Fordi jeg vil vite. Være sikker på at du også skaper gode dager. Tar vare på som jeg har gjort. Jeg vil du skal kjenne igjen faresignalene når kroppen hennes stritter imot og ønsker å gi slipp. Da må du også vite hva du skal gjøre, slik jeg vet, og handle umiddelbart. 

Kan noen ta vare på pappa?

Når jeg bli redd, ser jeg skremmende ut. Jeg vet det, men jeg klarer ikke å endre meg. Livet har fart for hardt med meg. Det jeg ønsker meg mest av alt, er mer tid. Mer tid sammen. Livet er urettferdig. Kan noen ta vare på pappa, så han lever lenger? Så jeg kan få tiden jeg ønsker meg. 

Vær tålmodig med meg selv om jeg er utålmodig. For jeg står med begge beina godt plantet i så mye vondt. Jeg skal miste min kjære pappa, min trøst og bauta. Livet ble ikke slik jeg ville. Det stoppet opp da sykdommen traff. 

Når jeg henger over deg og passer på at du gjør jobben din, er det fordi jeg har med meg erfaringer. Erfaringer om feilbehandling. Og jeg tenker på livet som kunne ha blitt. Jeg vil du skal gjøre alt rett. Som en maskin. Si de riktige tingene. Gjøre det jeg trenger for å få ro. Gi meg trygghet. 

Jeg vil ikke ha deg som er ny. Du kan ikke det jeg vil du skal kunne. Og jeg er nok ganske ufin. «Gå vekk», kan jeg si. Jeg vil ha noen andre. Du som ser meg: Jeg vet du ikke alltid kan være på jobb, men jeg vil ha deg her. Hver dag, hvert minutt. Fordi jeg trenger deg. 

Når jeg likevel må ta til takke med deg, du som er ny, vil jeg du skal lære alt på et øyeblikk. Fordi jeg er bekymret og redd. Pappa skal ha det bra i den altfor korte tiden vi har igjen sammen. Kan du egentlig klare det? Det tviler jeg på. 

Jeg er en av de vanskelige pårørende

Jeg kjenner jeg ikke er ønsket. Jeg er visst blitt en av de vanskelige pårørende. Jeg forstår at du synes jeg er krevende når stemmen din blir spak. Når rommet stadig gis til vikarer. Ja, jeg vet du trenger en pause, men jeg forstår det likevel ikke. Jeg vil ha deg. Du som ser meg.

Jeg har lyst til å gråte, ikke skrike. Men jeg skriker. Roper høyt. Fordi jeg kan ikke grine. Jeg er redd jeg ikke kan stoppe. Og fordi du kan tolke det som svakhet. Kanskje du tror du kan slappe av. At du ikke lenger trenger å ha full oppmerksomhet på min kjære. Du må gjøre alt perfekt. Så øynene forblir tørre, og jeg roper. Du hører meg nå, ikke sant? 

Jeg trenger forutsigbarhet. Kan du gi meg det? Fortell meg hva som skal skje, og begrunn det på en måte som jeg forstår. Bruk enkle ord, for jeg har så mange bekymringer å holde orden på. Spør meg om jeg lurer på noe. Det gjør meg godt. At du bryr deg og tar deg tid til meg. Prioriterer meg i en hektisk arbeidshverdag.

Når sinnet over livets tragedier flommer over i meg, og jeg fremstår som en furie – da trenger jeg deg. Du som viser mot og møter meg. Som ser hvor ufattelig trist jeg egentlig er. Du som forventer noe av meg og gir så mye tilbake. 

Jeg vil ha deg som gir livet innhold

Jeg vil ha deg. Du som ser meg og ikke viker unna fordi jeg tar frem den strenge stemmen min. Den som er litt høy, som gjør at noen skvetter og trekker seg unna. 

Jeg vil ha deg som gir meg rammer. Du som snakker med meg i etterkant når jeg har vært uhøflig. Jeg vet hvordan jeg vil være, og du hjelper meg. Selv om jeg ikke alltid får det til så bra. Du som viser meg omsorg fordi du ser jeg er lei meg. Det gir meg trygghet.

Du er trygg og god, og jeg ser deg. 

Fordi jeg ser du vil lære pappa å kjenne. Du skaper meningsfulle øyeblikk. Det du gjør, er så fint. Du gir livet innhold og gode dager. Og jeg vil at pappa skal oppleve livsglede selv om han kanskje ikke lenger forstår. Øyeblikkene er verdifulle. Også for meg. 

Jeg ser din omsorg. Ser hvordan du stryker mamma varsomt over panna når du ikke vet jeg er der. Jeg hører deg når du med ømme ord forteller historier du vet hun liker. Hjertet mitt svulmer av glede når du lar henne smake på vintersola. Eller når du spiller favorittmusikken hennes og nynner med. 

Jeg liker deg. For alle dine gode kvaliteter. Likevel: Jeg kan ikke si det. For tenk om du da slutter å være så god mot min kjære. Kanskje du da gjør feil. Så tiden vår sammen blir kortere. Jeg vil så gjerne ha mer tid. Men livet er nå. Jeg ser deg – ser du meg?

2 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.
2 uker siden

Veldig bra skrevet, sååå sant, så vanskelig for oss som pårørende, sååå vanskelig for dere som er tildelt så liten tid til hver enkelt. MEN her må øverste leder ta tak, de kan gjøre noe, de står mellom de som bevilger og de som trenger tjenesten. Noen er flinkere enn andre her.

Anna Antonsen

Sykepleier på skjermet demensavdeling
1 uke 2 dager siden

Godt skrevet. Jeg tenker at noen pleiere kanskje ikke forstår hvor viktig adferden deres er for alle de som er rundt, spesielt de sårbare. Man kommer langt med vanlig høflighet. Hilse, smile, lytte, være litt på tilbudssiden, og selvfølgelig følge opp avtaler. Det har gitt meg trygghet å vite at jeg har noe å gi til pasienter og pårørende, i kraft av min adferd.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse