Førstehjelperen trenger også hjelp

Førstehjelp, og da særlig hjerte- og lungeredning (HLR), er den eneste medisinske behandlingen hele befolkningen er forventet å kunne. I Norge har man siden 60-tallet drevet et omfattende holdningsarbeid og opplæring for å oppfordre befolkningen til å utføre førstehjelp. 

I 2017 startet den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv», hvor en legger til grunn at befolkningen er en viktig ressurs for å begrense skadeomfanget ved akutt sykdom før hjelpen når frem. 

Førstehjelp har blitt sett på som en teknisk ferdighet, men forskning tyder på at det er emosjonelt krevende i etterkant. Til tross for at befolkningen har vært helsevesenets forlengede arm i flere år, har det ikke vært noe tilbud om oppfølging for dem som har kommet først. Det ønsker vi ved RAKOS i Stavanger å gjøre noe med, og derfor er det opprettet et prosjekt hvor vi tilbyr oppfølging av førstehjelperen. 

Kan være en tøff påkjenning

Å havne i en førstehjelpssituasjon kan være en tøff påkjenning både emosjonelt og sosialt, og da særlig for lekfolk uten helsefaglig bakgrunn. Usikkerhet rundt egen utførelse av HLR, følelser av skyld, skam og bekymring rundt pasientutfallet er eksempler på tanker førstehjelperen har i ettertid. 

En studie som er gjennomført ved Helse Stavanger av Wenche Mathiesen og Conrad Bjørshol med flere, viser at flere av førstehjelperne blant annet opplevde angst, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer for å nevne noen av utfordringene. Å stå med livet til et annet menneske i hendene, lyden av knasende ribbein og lukten av oppkast er eksempler på sterke sanseinntrykk som kan være påtrengende. 

Akutt og kritisk sykdom påvirker førstehjelperen, og det er få som klarer å gå gjennom en slik hendelse uten at det preger dem i ettertid. Noen klarer å etablere god personlig kontroll og mestrer store kriser, mens andre opplever varierende grad av angst, posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og liknende. 

For flere av førstehjelperne gnager følelsen av at de ikke gjorde nok for å hjelpe pasienten, og mange setter opplevelsen av utført HLR opp mot overlevelsen. Selv om pasienten får førstehjelp av god kvalitet, overlever én av seks som får hjertestans, ifølge Norsk hjertestansregister. Flere sitter igjen med utallige spørsmål av medisinsk karakter og en påtatt skyld for et annet menneskes død.

Et nasjonalt tilbud til førstehjelperen

Ivaretakende praksis bør settes i system, fordi ingen kan beskytte seg selv alene. Helsevesenet og systemet rundt må bidra dersom førstehjelperen skal unngå å bli hardt rammet av inntrykkene. 

Tidligere har det ikke vært noe systematisk oppfølgingstilbud hvor førstehjelperen kan få hjelp til å bearbeide hendelsen. Nå har vi et nasjonalt tilbud hvor førstehjelperen kan få prate med erfarent helsepersonell. Vi går gjennom hendelsen på førstehjelperens premisser, der vedkommende forteller fritt om opplevelsen. 

Samtalen legges opp etter samme prinsipper som debrifing. Søken etter informasjon er en vel anvendt strategi i usikre situasjoner, og ofte har førstehjelperen stort behov for informasjon. Dersom det gis for lite informasjon risikerer en at førstehjelperen utvikler fantasier og uheldige tolkninger. 

Hensikten med samtalen er at førstehjelperen skal kjenne på mestring, normalisere reaksjoner og redusere overdreven oppfattelse av eget ansvar. Det er viktig at noen tar seg tid til den samtalen i etterkant, hvor tankene og følelsen rundt opplevelsen kan få strømme. Vi må tørre å gi førstehjelpere den oppmerksomheten de har behov for og være tøffe nok til å spørre hvordan de har det. 

Sykepleie er forebyggende behandling

Sykepleie til førstehjelperen er forebyggende behandling, og det kan være nødvendig at helsepersonell tilbyr sosial og emosjonell støtte på en slik måte at vedkommende kan mestre situasjonen uten å miste perspektivet på egen tilværelse. 

Målet med oppfølging av førstehjelpere er at det skal forankres som en del av de prehospitale tjenestene ved alle helseregionene i landet. Vi håper også at tilbakemeldingene vi får ifra førstehjelperne, kan bidra til en forbedring av de prehospitale tjenestene, i tillegg til at det skaper positive holdninger til førstehjelp blant befolkningen og på sikt fører til at flere utfører førstehjelp. 

Oppfølging av førstehjelpere bør bli det neste leddet i kjeden som redder liv.