fbpx Sykepleier Susanne og Spiff leter etter savnede Hopp til hovedinnhold

Sykepleier Susanne og Spiff leter etter savnede

Susanne Bengtsson er fører for redningshunden Spiff
KLARE FOR OPPDRAG: Den erfarne lavinehunden Spiff er stadig ute på oppdrag i Troms' vakre, men nådeløse natur sammen med sin fører, sykepleier Susanne Bengtsson. Nå er de to blitt tv-stjerner. Foto: Marius Fiskum/ITV/NRK

Når skiturister, bærplukkere, motløse og andre ikke kommer hjem, er Susanne Bengtsson og border collien Spiff blant dem står klare til å rykke ut.

Et snaut minutt inn i den nye dokumentarserien «Redningshundene» på NRK møter vi Spiff.

Border collien på snart ni år ligger henslengt på et varmt pledd i stua hjemme i Tromsø da en beskjed kommer inn over sambandet: En skiløper er meldt savnet på Kattfjoreidet.

Spiff skjønner umiddelbart at noe er på gang. Ser forventningsfullt på matmor, som gjør klar sekk og utstyr.

Nå skal de på jobb.

Nå er det alvor.

Superhunden Spiff

– Privat er han ganske forsiktig av seg, men så fort han får på vesten, er det noe som våkner, forteller matmor og hundefører Susanne Bengtsson (55).

– Det er som om han blir en superhund. Ute på oppdrag er han fullstendig uredd, men også klok så han ikke skader seg selv i krevende terreng.

Spiff var kanskje ikke den vakreste valpen i sitt kull, men definitivt den artigste

Susanne Bengtsson

Til daglig jobber Bengtsson som smertesykepleier ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

På fritiden leter hun og Spiff etter savnede gjennom den humanitære organisasjonen Norske Redningshunder.

I fjor var de ute på 21 oppdrag.

«Redningshundene»
  • Dokumentarserie i åtte episoder.
  • Produsert av ITV Studios Norway for NRK.
  • Premiere for første episode var 6. januar 2022.
  • Kan strømmes herfra.

Skjeløyd og overbitt

– Spiff var kanskje ikke den vakreste valpen i sitt kull, men definitivt den artigste. Skjeløyd og litt overbitt har han et konstant overrasket uttrykk i ansiktet, ler Bengtsson.

Border collien er den tredje redningshunden hun er fører for. Det firbeinte familiemedlemmet ble i sin tid nøye valgt ut med tanke på jobben som lå foran ham.

Redningshunden Spiff
ARTIGST I SITT KULL: Spiff har, ifølge matmor Susanne Bengtsson, en konstant overrasket uttrykk i ansiktet. Og lykken er en blå ball. Foto: Marius Fiskum/ITV/NRK

– Det ligger en del forarbeid i å finne riktig oppretter og slektslinje for en god redningshund, forteller Bengtsson.

– Hun jeg kjøpte Spiff av, hadde aldri tidligere solgt til noen som drev med redning, så vi samarbeidet om å velge ham ut.

Jeg ser etter visse egenskaper, og en god redningshund bør etter min mening være nysgjerrig, uredd og sosial

Susanne Bengtsson

– Hva gjør Spiff til en god redningshund?

– Jeg ser etter visse egenskaper, og en god redningshund bør etter min mening være nysgjerrig, uredd og sosial. Stor arbeidskapasitet er også viktig, men det har border collier uansett.

Lykkeligst med ball

Bengtsson forteller at Spiff – som ganske riktig er oppkalt etter tegneserie-Tommys romfarende alter ego – er veldig lett å belønne.

– Han er overlykkelig bare han får ballen sin.

«Broren» til Spiff heter Rocco og er en retriever. Han jobber som narkotikahund, under kommando av Susanne Bengtssons politikone. Hele familien dukker opp utover i NRK-serien, kan Bengtsson avsløre.

Jeg bruker ikke mye energi på å være engstelig for hva vi finner og for å eventuelt måtte gi førstehjelp

Susanne Bengtsson

– Hvordan har det seg at du ble hundefører?

– Jeg begynte i 1999. Den gangen jobbet jeg som barnesykepleier på Rikshospitalet i Oslo, og hadde tenkt på å begynne med terapihund. Så innså jeg at jeg risikerte å bli utbrent om jeg skulle jobbe med kreftsyke barn både dag og kveld.

Les også: Syk hverdag – Sykepleiens intervju med Susanne Bengtsson fra 2001.

Bengtsson hadde vært en aktiv idrettskvinne og fotballspiller på elitenivå. Hun kjente på behovet for noe aktivt å drive med, og et oppslag om redningshunder vekket interessen.

God ballast fra pasientbehandling

– Ser du noen likheter mellom å være sykepleier og å drive med redningshund?

– Jeg merker at jeg har en veldig god ballast med meg fra pasientbehandling. Jeg bruker ikke mye energi på å være engstelig for hva vi finner og for å eventuelt måtte gi førstehjelp. Som smertesykepleier for alle avdelingene på sykehuset, kommer jeg dessuten bort i alle typer mennesker. Jeg er også trygg på hvordan jeg reagerer i møte med døden.

– De tekniske tingene, som bruk av ulike kanaler i radiosambandet og slikt, er det nok andre som er flinkere til enn meg.

Sykepleierkompetansen kommer også godt med når Bengtsson lærer opp andre hundeførere i førstehjelp.

– Som hundefører skal du kunne ta vare på både pasient og hund. Også underviser jeg i hva som må gjøres om man finner omkomne for å ivareta den dødes verdighet.

Lidenskap for smertebehandling 

Smertebehandling er noe som ligger Bengtssons hjerte nær. Hun er en av to smertesykepleier ansatt på UNN, og har sittet i styret i Norsk barnesmerteforening. Da hun jobbet på Rikshospitalet, var hun med på å utvikle Rasmus, barneavdelingens maskot, som blant annet brukes i smertelindring.

I 2020 mottok hun pris fra Norsk smerteforening for sitt mangeårige engasjement på feltet.

– I mitt yrke vet jeg hvor mye avledning har å si, ikke minst for barn. Om man finner noen som er redde, har vondt eller har en sorgreaksjon, så kan Spiff være perfekt å sitte og kose med. Så lenge man ikke er redd for hunder, da.

Susanne Bengtsson og Spiff
IVRIG: Det skorter ikke på arbeidskapasitet eller mot når lavinehunden Spiff er ute på oppdrag. Foto: Privat
Norske Redningshunder
  • Humanitær organisasjon som trener opp redningshunder og førere for frivillig innsats.
  • Godkjente hunder og førere kan kalles ut av politiet ved leteaksjoner.
  • Organisasjonen har på sine tjenestelister cirka 170 godkjente ettersøkningshunder, 100 lavinehunder og 25 ruinsøkshunder i døgnberedskap.
  • Spiff er trent opp som lavinehund.
  • Nettside.

Bærplukkere, jegere, skiturister og barn

Troms er området i Norge med definitivt flest snøskredulykker, men aksjonene Spiff og Bengtsson deltar i, dreier seg også om bærplukkere, jegere, barn, personer med demens og motløse. I løpet av fjoråret deltok ekvipasjen på til sammen 21 leteaksjoner.

– Hvordan hadde det seg at dere ble med i NRK-serien?

– Hovedkontoret til Norske Redningshunder fikk en forespørsel fra tv-produsenten. De ville ha god spredning rundt om i landet, og siden vi her i Troms har mest skredaksjoner, ville de gjerne ha med oss.

Skal du filme Spiff når han virkelig jobber ute i felt, må man nesten bruke droner, og det er ikke mulig når vi samtidig har redningshelikopter oppe

Susanne Bengtsson

Produksjonsteamet traff ulike hundeførere og hunder fra området. De fant ut at Spiff med familie ville passe godt inn i konseptet.

– Så det var ikke jeg som maste om å bli med, altså. Det var de som valgte oss.

– Hvordan var det å ha et kamerateam med på slep under leteaksjoner?

– Det vanskeligste var nok å få frem det faglige med redningshund. De ville gjerne filme hunden nært innpå, men da er han primært i en hvilesituasjon. Skal du filme Spiff når han virkelig jobber ute i felt, må man nesten bruke droner, og det er ikke mulig når vi samtidig har redningshelikopter oppe.

Noe Bengtsson derimot synes kommer godt frem, er hvordan redningsaksjoner er lagarbeid.

– Vi samarbeider tett med både politiet, brannvesen, helse, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Radio Relæ og Norsk Aero Klubb.

Imponerte pasienter

Den første av i alt åtte episoder med «Redningshundene» ble sendt på NRK torsdag 6. januar.

– Har du fått noen reaksjoner etter premièren?

– Ja, det er helt overveldende. Jeg kan nesten ikke gå noe sted uten å bli stoppet. Mine pasienter gleder seg voldsomt til neste episode, og mange sier de er veldig imponert over arbeidet vi gjør.

For ham ville det vært grusomt å ikke få være med på oppdrag, men på sikt må jo også han pensjoneres

Susanne Bengtsson

Spiff fyller ni år 31. januar. Han sliter litt med artrose i en fot. Når smertene blir for store, blir han ifølge Bengtsson sur og trekker seg tilbake. Ellers han stort sett i godt humør og ivrig etter å jobbe.

Annethvert år må redningshunder sertifiseres for å vise at de fremdeles er skikket til den krevende jobben. Spiff er nylig formelt godkjent for to år til.

– Vi tar en sesong av gangen. Er han som nå, så skal han få lov til å jobbe. For ham ville det vært grusomt å ikke få være med på oppdrag, men på sikt må jo også han pensjoneres, sier Bengtsson.

– Jeg har allerede funnet moren til neste hund, røper hun.

Susanne Bengtsson og lavinehunden Spiff
KJENT FRA TV: Susanne Bengtsson har fått mange positive reaksjoner etter premieren på dokumentarserien «Redningshundene», som sendes torsdager på NRK1. Foto: Marius Fiskum/ITV/NRK
Les også:

– Sykepleierne så nok bedre enn legene hvor tøft jeg hadde det

Kjell Løvik er glad for å ha fått amputert høyrebeinet
LETTET: Da beinet ble borte, forsvant også en vekt fra Kjell Løviks skuldre. Nå har han skrevet bok om sine erfaringer som pasient. Foto: Privat

Høyrebeinet rakk å plage Kjell Løvik i drøyt 60 år før det til hans store lettelse ble amputert.

For all del, turglade Kjell Bjørn Alnes Løvik har hatt mye glede av begge beina sine opp gjennom åra.

Men etter tolv operasjoner på fire år, mye smerter, gjentatte skuffelser og lange måneder i sykeseng og rullestol, synes han det bare var godt å bli kvitt det høyre.

To dager før julaften i 2019 ble beinet amputert. Løvik mener det var den beste julepresangen han kunne fått. Han har ikke angret et sekund.

– Nå tenker jeg ikke over at beinet er borte lenger, sier han.

– Annet enn med lettelse.

Hyller helsepersonell

I sin nye bok «Bare 1 fot» beskriver den tidligere NRK-mannen, forfatteren og kommunikasjonsrådgiveren fra Steinkjer hva han har opplevd, sett og hørt på sin mangslungne ferd gjennom helsevesenet.

Amputasjon kunne godt ha blitt vurdert og diskutert tidligere, mener han, men først og fremst er 67-åringen dypt imponert.

Jeg var veldig nedfor på den tiden, og den ekstra omsorgen varmet mye

Kjell Løvik

Han kaller boka en hyllest til helsepersonell og mener de fleste strekker seg langt og lenger enn langt for å hjelpe.

– Viljen de hadde til å gjøre mest mulig for meg har vært enorm! Ikke minst var det mange sykepleiere som sto på mye mer enn de hadde trengt. Det gjorde det godt å være pasient.

Sykepleiere sa ifra

Løvik husker spesielt godt en psykiatrisk sykepleier som ikke fikk lov å følge ham videre da han skulle overføres til en annen avdeling ved sykehuset.

– Da tok hun rett og slett av seg uniformen og kom og pratet med meg som privatperson. Jeg var veldig nedfor på den tiden, og den ekstra omsorgen varmet mye.

Noen få råtne epler har han riktignok støtt på som pasient. Enkelte leger har kommet med kommentarer Løvik mener gikk langt over streken.

– Men hver eneste gang har sykepleierne reagert og sagt ifra. Det har imponert meg. De skal jo jobbe med disse legene etter at jeg har dratt også.

Vondt bein siden 1958

Høyrebeinet som omsider ble fjernet i 2019, hadde plaget Løvik siden 1958. Da var han fire år.

Han satt bakpå sykkelen til faren, fikk foten i eikene med et stygt ankelbrudd som resultat. Foten grodde feil, og med årene ble brusken nedslitt.

– De siste par årene var det som å gå på spiker, minnes han.

Gleden ved å være ute på tur veide lenge opp for smertene. I alle fall frem til en skjebnesvanger høstdag i 2015.

Den populære orienteringssysselen geocaching har i mange år vært en givende hobby for Løvik. Denne dagen har han peilet seg inn mot stedet Statens kartverk har beregnet til å være Norges geografiske midtpunkt. Det befinner seg i Skjækra landskapsvernområde i Steinkjer.

Det regner, er glatt og plutselig tråkker han kraftig over med den vonde foten. Alene og uten mobildekning ser han ingen annen mulighet enn å gå tilbake til bilen, som er omtrent én mil unna.

– Jeg kommer aldri til å glemme den turen. Det gjorde forferdelig vondt. Jeg holdt nesten på å miste motet, uttalte han til Trønder-Avisa [krever innlogging] som først omtalte Løviks historie.

Smerter og komplikasjoner

Deretter følger år med venting, smerter, operasjoner, komplikasjoner, mer venting og smerter. Innsatte titanskruer brekker og må erstattes. Foten får infeksjoner antibiotika ikke klarer å få has på.

En kraftig betennelse gjør at huden en dag sprekker opp i et 12 centimeters sår. Han får satt på en skinne rundt hele foten fra ankelen og et godt stykke opp på leggen. Den festes med skruer inn i foten. Dermed gror hud opp langs skruene, og installasjonen må renses annenhver dag.

Smerter gjør noe med deg før eller senere. Det gjør at du tenker annerledes.

Kjell Løvik

– Dette var fryktelig smertefullt og beskjeden var at jeg skulle ha denne skinnen i et halvt år, forteller Løvik.

– Da merket jeg at begeret begynte å bli fullt. Smerter gjør noe med deg før eller senere. Det gjør at du tenker annerledes.

Han merket på sykepleierne at de syntes dette var å plage ham mer enn nødvendig. At de ga en slags stilltiende støtte da han begynte å kreve amputasjon.

– Jeg sa til legene at det ikke var aktuelt å fortsette.

Jeg ble dårligere psykisk for hver gang jeg fikk høre at foten ikke var bra.

Kjell Løvik

Fram til da hadde ikke amputasjon blitt presentert som et alternativ for Løvik, men han hadde tidligere bedt legene vurdere det. Nå var han svært tydelig og krevde at det ble gjort.

– Legene sa nok en gang nei, men etter et par timer kom to av dem tilbake og sa at det var i orden. De hadde diskutert situasjonen og gikk med på å amputere.

Etterlyser dialog

I ettertid har Løvik tenkt at amputasjon burde vært presentert som et alternativ tidligere i forløpet. Nøyaktig når er ikke godt å si, men en åpen dialog om muligheten skulle han gjerne hatt underveis.

– Jeg ble dårligere psykisk for hver gang jeg fikk høre at foten ikke var bra. Det ble nærmest en ny sykdom å håndtere på toppen av alt det fysiske. Jeg er i utgangspunktet ganske sterk psykisk, men dette ble en kjempepåkjenning.

Det er en stor påkjenning å hele tiden bli gitt håp om at alt skal gå bra, når det gang etter gang ikke går bra

Kjell Løvik

Løvik mistenker at det for enkelte i helsevesenet kan gå litt for mye prestisje i å lykkes med behandling, uten at det tas nok hensyn til hvilken belastning det medfører for pasienten.

– Alle vil jo gjerne få til det de forsøker på. Sykepleierne hadde nok ofte større forståelse enn legene for hvor tøft det var for meg med stadig nye operasjoner, tror Løvik.

– Dette har en psykisk side også. Det er en stor påkjenning å hele tiden bli gitt håp om at alt skal gå bra, når det gang etter gang ikke går bra.

Vil ikke gi råd

For noen dager siden ble Løvik oppringt av en mann som i likhet med ham, hadde hatt flere operasjoner i beinet. Nå vurderte denne mannen å kreve amputasjon, etter å ha lest om Løviks erfaringer i Trønder-Avisa.

– Jeg kan ikke råde noen til det ene eller det andre. Det må være opp til hver enkelt, understreker Løvik.

Han etterlyser likevel en mer åpen kommunikasjon mellom leger og pasienter der alternativer diskuteres og vurderes.

– Behandling kommer med en pris, og uansett må det ikke være legenes prestisje eller ambisjoner som avgjør.

Dårlig kommunikasjon

Boka «Bare 1 bein» handler også mye om kommunikasjon i helsevesenet. Om språklige særegenheter («har vi det bra i dag?») og unødig bruk av fagspråk (thorax versus brystkasse).

Løvik har fartstid som journalist, har gitt ut 18 bøker, jobbet som ambulansesjåfør og de siste 15 årene som kommunikasjonsrådgiver i Mattilsynet. Han mener derfor å ha et visst grunnlag for å ytre seg om god og dårlig kommunikasjon.

Jeg opplevde flere ganger at sykepleiere kom inn i rommet etter at legen hadde gått, for å spørre om jeg virkelig hadde forstått

Kjell Løvik

– En ting som slo meg var hvordan leger ved visitt kommer inn, gir pasienten en mengde informasjon og så spør om de har forstått alt. Da svarer de fleste «ja». Vi vil jo gjerne tilfredsstille folk rundt oss, ikke fremstå som dumme og heller ikke misbruke tiden til travle leger unødig, sier Løvik.

– Jeg opplevde flere ganger at sykepleiere kom inn i rommet etter at legen hadde gått, for å spørre om jeg virkelig hadde forstått.

Løvik husker hvordan en pasient han delte rom med, sa at han forsto alt legen hadde sagt, men så gjenga en helt annen versjon like etterpå på telefon til familien.

Boka «Bare 1 fot» av Kjell Bjørn Alnes Løvik
BOK 18: Inkludert «Bare 1 fot» har Kjell Bjørn Alnes Løvik gitt ut 18 bøker, mange av dem om krisehåndtering og kommunikasjon, men det er også blitt en håndfull humorbøker. Foto: Privat

Skjør taushetsplikt

Hendelsen med romkameraten fungerer også som eksempel på en annen av Løviks kjepphester:

– Taushetsplikten til helsepersonell brytes hver eneste dag på sykehus, hevder han.

– Det er ingens feil. Alle gjør så godt de kan. Men når man ligger på flermannsrom og pasientene skal få og gi informasjon, vil sensitive opplysninger overhøres av andre.

En gang opplevde han at legen fikk trillet ham ut av rommet for å ha en vanlig prat rundt sykdommen utenfor hørevidden til de andre pasientene.

– Det imponerte meg at han gjorde det, men jeg skjønte jo at det ble for tungvint i lengden.

Flinke sykepleierstudenter

Selv om ting har blitt bedre, mener Løvik at helsepersonells bruk av latinske termer og uforståelig fagspråk overfor pasienter fremdeles er altfor utbredt.

– Her var sykepleierstudenter mye flinkere. Du hører raskt hvem som er studenter. De snakket tydelig og forståelig til meg. Noen ganger kunne det nesten bli banalt, men du skjønner det!

Løvik har forståelse for at fagspråk gjør informasjon mer presis. Ikke minst gjennom jobben i Mattilsynet har han erfart betydningen av nøyaktige beskrivelser og konsekvent bruk av terminologi.

Som pasient lærer du deg fort å tolke det som sies uten ord

Kjell Løvik

– Pasienter vil ha ulike forutsetninger og kompetanse på eget sykdomsbilde. Helsepersonell må alltid forsikre seg om at mottakeren forstår det som blir sagt. Man kan for eksempel stille kontrollspørsmål.

Kroppsspråk har også mye å si, mener Løvik.

– Som pasient lærer du deg fort å tolke det som sies uten ord. Du ser for eksempel hvem som har mye å gjøre. Da er det vanskeligere å be om hjelp. Jeg synes opprinnelig synd på dem som tydelig sprang beina av seg.

Kan lee tå som ikke er der

I dag synes Løvik at han får til det meste i hverdagen med ett bein og protese på «stumpen». I fjor satte han sågar personlig rekord i antall registrerte geocacher.

– Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg har ikke blitt nevneverdig hemmet av å kun ha én fot. Fantomsmerter har jeg kun kjent på to ganger, og de varte kun noen sekunder. Det kjennes ut som jeg kan lee på en stortå som ikke er der lenger, men det er mer spennende enn vondt.

Noen mener jeg har brukt opp uflaksen min, men dette går ikke på flaks eller uflaks

Kjell Løvik

Et års tid etter amputasjonen ble han diagnostisert med Parkinsons sykdom, men lar seg ikke slå ut av den grunn.

– Jeg lever godt med det, og ting kunne jo vært verre. Da de første symptomene dukket opp, fryktet jeg det kunne være ALS, forteller Løvik.

– Noen mener jeg har brukt opp uflaksen min, men dette går ikke på flaks eller uflaks. Det handler mye om hvordan man tar det. Klarer du å avfinne seg med situasjonen, så får du det gjerne bedre.

Lei bivirkning

Amputasjonen har likevel gitt Løvik en bivirkning som han skildrer slik i boka.

«Det er verst i helgene. Da kan det slå ille ut. Det kan ha ligget latent og det kan ha være arvelig, men jeg har ikke merket særlig til det før nå. Symptomene er sterkere om vinteren enn om sommeren. Tror jeg fort kan bli avhengig.»

Etter at foten ble fjernet har han nemlig blitt rammet av langt fremskreden sportsinteresse, men også det er til å leve med, synes Kjell Løvik.

– Så lenge det ikke fører til interesse for dans, da.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.