Hva er sykepleierens identitet i en ny tid?

Jeg fikk nylig en invitasjon av faggruppen Geriatri og demens i Norsk Sykepleierforbund (NSF) om å holde et innlegg med tittelen «Identitet som sykepleier i en ny tid». Det var en spennende utfordring som fikk meg til å reflektere over min egen identitet som sykepleier og hvordan sykepleieres identitet vil utvikles i fremtiden.

Hva er identitet?

I boken «Person og profesjon – om menneskesyn og livsverdier i offentlig omsorg» skiller Torborg Aalen Leenderts mellom den personlige identiteten som omfatter personlige kvaliteter, kunnskap og livserfaring og den sykepleiefaglige identiteten som omfatter fellesfaglige verdier, kunnskaper og ferdigheter.

Men hva når oppfatningen av fellesfaglige verdier, kunnskaper og ferdigheter spriker? For eksempel hadde Høvik og medarbeidere et innlegg i Sykepleien med tittelen «Innleggelse av perifert venekateter bør forbeholdes sykepleiere». Få dager etterpå kom et tilsvar fra Saga og medarbeidere hvor de blant annet skrev: «At vi som er sykepleie ikke får til en oppgave, er ikke et argument for at andre grupper ikke kan gjøre det».

Hva er sykepleie?

En undersøkelse Sykepleien gjennomførte i 2019 fant at seks av ti sykepleiere oppga at de ukentlig eller oftere utfører oppgaver de ikke definerer som sykepleieroppgaver, for eksempel renhold, mat og måltider.

I en studie jeg og medarbeidere gjorde i 2019 fant vi at sykepleiere mener sykepleierstudenter bør lære både grunnleggende og avanserte sykepleieprosedyrer på skolen og få mengdetrening i praksis. I en annen studie fant vi at sykepleiere opplever det utfordrende å veilede studenter fordi klinisk praksis er så kompleks og studentene skal lære både praktiske ferdigheter og helhetlig ivaretakelse av pasientene.

I nok en studie som kartla sykepleieres egenopplevde kompetanse i kommunehelsetjenesten og på sykehus, fant vi at kompetansen var lik, men at sykepleiere på begge arenaer opplevde å ha for lite kompetanse om digitale helsetjenester.

En ny tid

Det siste er en utfordring når vi vet at digitalisering presenteres som en «løsning» på fremtidens helsepersonellmangel. I en studie under publisering fant vi at første års sykepleierstudenter i både Sverige og Norge (n=236) var positive til digitalisering i helsetjenesten generelt, men skeptiske til digitalisering blant eldre personer.

Sammen med kolleger har jeg publisert både kunnskapsoppsummeringer og enkeltstudier som indikerer at digitale løsninger ikke kan erstatte menneskelig kontakt og som understreker viktigheten av brukermedvirkning ved planlegging, utvikling og implementering. I tillegg kommer omorganisering av tjenestene og etablering av for eksempel kommunale akuttavdelinger og hjemmesykehus.

En ny identitet?

I juli i år gjennomførte jeg en spørreundersøkelse blant spesialsykepleiere (n=1767). Over 95 prosent av respondentene var helt enig eller enig i at klinisk sykepleiererfaring ga erfaring med kommunikasjon med pasienter og pårørende, bruk av medisinsk utstyr, basale og avanserte sykepleieprosedyrer, tverrfaglig samarbeid, dokumentasjon og selvstendig oppgaveløsning.

Videre var de enige i at klinisk sykepleierfaring bidrar til å opparbeide situasjonsbevissthet og evne til å utøve personsentrert sykepleie og trygghet i yrkesutøvelsen, noe som igjen øker pasientsikkerheten. Respondentene fremhevet i fritekst at klinisk sykepleiererfaring bidrar til utvikling av klinisk blikk, integrasjon av praktiske og ikke-tekniske ferdigheter, evne til en helhetlig tilnærming og utvikling av en profesjonell identitet.

For meg samsvarer dette i stor grad med hvordan jeg over en 20-års periode har opplevd min sykepleiefaglige identitet i klinikk.

Sykepleiere er i en særstilling

Helsepersonellkommisjonen fremhevet viktigheten av å endre oppgavefordeling (og digitalisering) for en bærekraftig helsetjeneste. Eksemplene over viser hvilke utfordringer vi kan møte når det gjelder dette.

Endring i pasientgrunnlag og organisering av helsetjenestene vil mest sannsynlig påvirke sykepleieres fellesfaglige verdier, kunnskaper og ferdigheter. Dette må tas hensyn til ved revisjon av retningslinjene for sykepleierutdanning og for de ulike masterutdanningene.

Som sykepleier er man i en særstilling med hensyn til å sikre helhetlig behandling og omsorg. Identitet som sykepleier i en ny tid innebærer for meg tilpasning og integrasjon av kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Det bør forankres i et samspill med pasienter, pårørende, andre sykepleiere og annet helsepersonell. Det viktigste er å konsentrere seg om kvalitet, og å være seg ansvaret bevisst.