Usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av etnisk bakgrunn bidrar til uforsvarlig helsehjelp

I avsnittet om «Helsekonsekvenser av rasisme og diskriminering», påpeker Folkehelserapporten at sammenhengen mellom diskriminering og dårlig helse er godt dokumentert. Til tross for en slik sammenheng, har det vært forholdsvis lite oppmerksomhet rundt denne problemstillingen i Norge, ifølge rapporten.

Både sykepleietidsskriftet Nursing Inquiry og legetidsskriftet The Lancet har i sine spesialutgaver satt søkelys på antirasisme i helsetjenesten.

Usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av etnisk bakgrunn bidrar til uforsvarlig helsehjelp. Samtidig vet vi at når helsepersonell unnlater å gi tilfredsstillende hjelp til en pasient, kan dette skyldes inkompetanse hos den enkelte. Men det kan også vise seg å være et hendelig uhell. Slike problemstillinger gir god anledning til refleksjon rundt de profesjonelles møte med minoriteter.

Mindre heldige handlingsvalg i pressede situasjoner

Den organisatoriske rammen velferdsstatsprofesjoner arbeider innenfor, legger sterke føringer for profesjonsutøvelsen. Arbeidet karakteriseres av at det ofte foretas fortløpende og skjønnsmessige beslutninger i umiddelbar nærhet til brukeren. Samtidig medfører knappe ressurser i de offentlige tjenestene til stramme prioriteringer fra de profesjonelles side. Resultatet er at enkelte brukere nødvendigvis får mindre hjelp enn andre. Slike betingelser forbrukersamhandling innebærer at de ansatte i førstelinjen kan oppleve sin arbeidssituasjon emosjonelt krevende.

Ikke desto mindre forventes det av førstelinjeansatte, dersom det skal gi mening å snakke om profesjonelt arbeid, at de håndterer sine følelser i møte med brukere, selv under krevende omstendigheter. Denne fasaden kan likevel sprekke i noen situasjoner.

Uforutsett oppførsel fra brukere kan i denne sammenheng bli oppfattet som truende. Lite medgjørlige brukere, som attpåtil kommer med tilsvar de ansatte misliker, kan i tillegg oppfattes fornærmende og respektløst overfor dem selv og jobben de er satt til å gjøre.

Slike ovennevnte antakelser om kjennetegn ved førstelinjearbeid, kan langt på vei bidra til å forklare de ansattes mindre heldige handlingsvalg i pressede situasjoner. Når tydelige henvisninger til brukerens minoritetsbakgrunn blir trukket frem under samhandlingen, kan det imidlertid være hensiktsmessig å ta til hjelp teoretiske perspektiver som kan kaste lys over samfunnskontekstens betydning for profesjonell interaksjon med minoriteter.

Majoritetens forestillinger om minoriteter

Mye av retorikken i den overordnede samfunnsdebatten om minoriteter forsyner de profesjonelle, og alle andre, med et begrepsapparat som brukes mer eller mindre bevisst. Sosialantropologen Marianne Gullestad anskueliggjør dette forholdet ved hjelp av blant annet metaforen om den tolerante verten og den utakknemlige gjesten.

Forestillinger om gjesten som ikke vet å oppføre seg, og kun er ute etter å utnytte vertens gjestfrihet, er assosiasjoner Gullestad mener knyttes til innvandrere. Samfunnets normative ideer om den problematiske «innvandreren»eller «muslimen», danner slik et bakteppe som profesjonsutøvere må forholde seg til på en eller annen måte. Slike oppfatninger kan derfor få praktiske konsekvenser i den profesjonelles møte med pasienten, klienten, eleven eller studenten.

Særlig konfliktfylte, pressede situasjoner som nødvendiggjør stor grad av skjønnsanvendelse kan føre til etisk problematiske resultater. Dette kan føye seg inn i profesjonsutøveres kategorisering av «verdige»og «ikke-verdige» brukere, og på denne måten trekke minoritetsbrukerens legitimitet for hjelp i tvil. Terskelen og kvoten for tålmodighet med brukerne kan være lavere i slike tilfeller. Brukerne kan risikere å bli møtt med en defensiv holdning, mindre kontakt og distansert forhold fra profesjonsutøvernes side. En slik samhandling kan utvikle seg til gjensidig mistenksomhet – og forlenge tiden det tar for å bygge opp en tillitsrelasjon.

For ordens skyld: Slike perspektiver kan også kaste lys over mange av de profesjonelles betydelige og positive innsats overfor minoriteter. Profesjonsidealer, verdier og egne interesser preger nemlig også arbeidshverdagen til de ansatte. Noen kan ha gjort seg tanker om mange minoriteters svakere sosioøkonomiske stilling i samfunnet, andre får gjenopplivet sitt misjonærinstinkt, mens atter andre har fått anledning til å se enkeltindividet bak kategoriene «innvandrer» eller «muslim».

Det handler om kompetanse

Alt koker ned til kvalitet i profesjonsutøvelsen, målt i brukerens tilfredshet. For at profesjonsutøvere skal kunne skjøtte sitt arbeid på en effektiv og målrettet måte, er det avgjørende at de har nødvendig kunnskap, ferdigheter og holdninger for å virke i en flerkulturell virkelighet. Uten en slik kompetanse makter ikke de profesjonelle å stille relevante spørsmål, identifisere problemstillinger og tolke informasjonen fra minoritetsbrukere innenfor en sakssvarende kontekst. Kompetansegapet kan i slike situasjoner bli supplert med privat informasjon og uformell læring, med risiko for at samfunnsmyter reproduseres i møte med brukere.

Hovedansvaret for nødvendig kompetanseheving påligger naturligvis utdanningsinstitusjonene og kan ikke overlates til den enkelte profesjonsutøver, like lite som ansvaret kan plasseres på noen utpekte «minoritetsrådgivere». Kompetansen må innehas av enhver som jevnlig må forholde seg til ulike brukergrupper i sin profesjonsutøvelse. De tjenesteytende organisasjonene må imidlertid også sørge for realistiske rammer slik at de ansatte kan bruke og vedlikeholde sin kompetanse.

Hvordan profesjonsutdanningene evner å dyktiggjøre sine studenter til å møte en mer heterogen brukergruppe i fremtiden, vil etter mitt skjønn være en viktig markør for institusjonenes legitimitet i samfunnet. Og ikke minst bidra til å sikre minoritetenes tillit til velferdsstatsprofesjonene.

Dette innlegget er en omarbeidet versjon av en tekst som først ble publisert av Senter for profesjonsforskning (SPS).