Sykepleier fikk rasistiske kommentarer fra pasient: – Jeg ble ganske paff

Syke folk kan si og gjøre ting de kanskje ellers ville latt være. Det å håndtere mennesker er vel noe helsepersonell er vant med? Men mange innvandrere møter kanskje folk som er overdrevet opptatt av å formidle det positive ved innvandring. Ute i befolkningen, særlig kanskje eldre, er det mye frustrasjon over at samfunnet forandrer seg for fort, og at det oftest er gamle og syke som møter helsepersonell fra andre land oftest. Da mannen min var kreftsyk de siste fem åra, møtte vi nesten utelukkende leger og mye annet personell fra andre land. Vi møtte bare en norsk lege. Typisk er det at de oftest ikke er kommet av asylgrunner, men fra ren innvandring. Alle er ikke udelt glad for denne innvandringen. Det erblett å være positiv når en er ung og frisk. Gamle og syke har et story behov for trygghet og kontakt med sine egne.

Hva med de pasienter som blir diskriminert pga hud farge av helsepersonell ?Som blir behandlet mindre verdt i sin verste tid som pasienter. Der helsepersonell ikke tar dem på alvor fordi de har annet opphav?

– Budskapet er at alle pasienter har rett på å bli møtt med respekt fra ansatte som har god faglig kompetanse, men at vi ikke tillater diskriminering, sier Føreland.
☝🏾☝🏾☝🏾☝🏾☝🏾
Jeg vil kommentere denne avsnitt om budskapet fordi Føreland, sier at alle pasienter har rett på å bli møt med respekt fra ansatte.
Som jeg forstår dette var ikke noe med respekt å gjøre, det var ikke det som utløste oppførelse fra vedkommende vel.
Okay min budskap er at alle mennesker skal møtes med respekt, om de er syke, friske, beruset, gamle og barn, brun, gul, svart eller funksjonshemmede.
Når det har sagt så er jeg glad at dette er ikke hverdagslig opplevelse. Jeg har jobbet i mange flere år har ikke vært utsatt til noe slik som jeg leser her. Så de finnes mange hyggelig både pasienter og personale.
Lykke med tiltaket.

Mvh Sykepleier. Plass tillitsvalgt

Det er bra at ledelse tar tak i dette og at de vurderer å anmelde. Samtidig er det jo slik at dette er noe vi som jobber i psykiatrien står i daglig. Vi blir truet, kalt både det ene og det andre ut i fra vårt utseende, kjønn, navn, opphav, osv. I tillegg er det trusler om drap av både oss og familien, ofte med detaljer om måte samt fysiske angrep i tillegg til spytting og kasting av ulike kroppsvæsker og/eller ting.
Dette er jo syke mennesker og derfor blir ingen anmeldt. Det ansees vel som bortkastet energi og tid? Ikke får vi noe ekstra betalt for dette heller. Av en eller annen grunn velger mange av oss å forbli i yrket selv om mange også slutter. Tipper at flere slutter om regjeringen får igjennom at det skal være helt slutt på tvangsmidler i psykiatrien innen 2025…

Dette var svært ensidig. Det er typisk å alltid stille personellet i godt lys og pasient/brukere i dårlig lys. Her er utsagnet til pasienten tatt helt ut av kontekst. Som pårørende i mange år er det et stort problem med folk fra andre land som jobber i helsesektoren som pleiere eller lege. Personellet snakker som regel ikke godt nok norsk, og mye er faktisk ikke bare språkproblemer, men kulturproblemer. Jeg kjenner godt til når pasienter nekter for å ha utenlandske i stell, og det er jo ofte fullt forståelig. Hva med dere som faktisk jobber for å ivareta den syke setter dere inn i den andre sin situasjon? Tenk hvis det var dere som var syke og muligens lam i en rullestol og må forholde deg til utenlandske pleiere som såvidt har bestått norskkurset som kreves? Den syke er gjerne sliten, utmattet osv og lå i tillegg forholde seg til folk som ikke forstår og ikke gidder å prøve å skape et godt samarbeid? Er det noen som burde politianmelde er det dem som ikke har respekt for arbeidsplassen sin med å sette seg godt nok inn i den kulturen og det språket som det landet de har valgt å jobbe i. Det er respektløst ovenfor den syke, pårørende og medkolleger. Det er ikke rart at syke ikke vil ha utenlandske pleiere eller utenlandske leger når de ikke er kvalifisert. Når helsefagarbeider-studenter ikke orker å samarbeide med sine utenlandske medstudenter underveis i utdanningen pga språkproblemer kan man heller ikke forlange at syke, utslitte, og hva annet de måtte slite med skal kunne oppleve et trygt stell eller annen behandling. Denne artikkelen burde omskrive. Sannsynligvis ligger det også psykiske utfordringer bak som en del eller tillegg til pasientens utrygghet. Det er godt kjent at norsk helsevesen ikke har god nok kompetanse på psykisk helsevern og i ivaretakelse.

Dette har jeg førstehånds kjennskap til som pårørende. Slike utsagn kommer ikke av seg selv. Å i det hele tatt å vurdere anmeldelse i en allerede sårbar posisjon for både pasient og pårørende fyrer bare opp under at syke mennesker ikke har noen rettssikkerhet i Norge.

Hilsen ung, ikke-etnisk norsk, tidligere pårørende.

Jeg leser denne artikkelen, jeg tenker hundre ting og følelsene kriger med hverandre. Ikke fordi historien er trist og fæl, men fordi den skrives som en "nyhet". Og jeg vet det skjer langt verre ting, gjentatte ganger, mange steder. Det er en grunn til at det er denne "lille" historien som kommer frem - de som opplever dette nesten daglig har lært seg å finne seg i mye, jeg tror oppriktig at det er svært få som melder i fra og får sånn støtte som Huimin gjorde. Og ja, jeg hører meg selv, jeg gjør historien til Huimin Kim liten. Og det er den ikke. Det er bare at den er en av tusener. Og jeg er herda. Unnskyld.

Jeg tenker på hvor mange ganger man bare må svelge det man får slengt etter seg, for så å høre sine kollegaer si; "han er bare sånn", "det handler ikke om deg", "du er jo ikke som dem, hun mente ikke deg", "husk at hun har det vanskelig, hun er veldig syk", "er du sikker på at de mente det sånn?", osv. Og selv om all denne "trøsten" kan ha mer eller mindre sannhet i seg, så forandrer det ikke slitasjen, bitterheten og motstanden som bygger seg opp over tid. Tålmodigheten som minker. Eller likegyldigheten som gir en følelse av at omsorgspersonen man en gang ønsket å være, blir svakere og ikke orker mer.

Helsevesenet kan risikere å miste oss.

Noen ganger kjenner jeg at jeg er blitt bitter. Andre ganger bare kjenner jeg meg tom og tiltaksløs. Og det er ikke egentlig pasientenes kommentarer eller atferd jeg blir plages mest av, jeg vet hvem jeg jobber med - det jeg alle helst vil vite er hvor kollegaene mine er når det skjer. Hvor lederen min er. For i blant trenger man å vite at noen forstår, forteller deg hvorfor det er viktig å registrere avvik, og viser at de er villige til å jobbe for en bedre arbeidshverdag for alle - også for "sånne som meg". Noen ganger hadde det til og med hvert fint hvis man kunne fått høre; "jeg forstår faktisk ikke hvordan det føles, men jeg er her og har lyst til å prøve". Da har man en start.

Vi kan ikke sende pasientene våre på kurs i folkeskikk mens de får antibiotika iv, men vi kan kreve kompetanseheving og holdningsendring blant helsepersonell. For vi tillater store påkjenninger og skader på sikt ved å late som ingenting, eller bare vente til det verste er over. Og tro meg, ref. det legen i kommentarfeltet her skrev: helsevesenet trenger all helsepersonell de kan få. Ellers får de fordomsfulle bestemødrene våre et ganske dårlig tilbud.

PS. Til alle som snakker om språkproblemer som årsak til at pårørende eller pasient reagerer/utagerer; jeg er født og oppvokst her, og føler at jeg ikke er så aller verst i norsk. Og jeg får ikke noe frikort, hvis noen skulle tror det.

Først jobbet jeg som sykepleier i 10 år men av helsemessige årsak tatt videreutdanning som helse sykepleier. Det er å jobbe som helsepersonell kan sammenlignet som berg og dahl- bane. Man møter snille pasienter og kollegaer som er flinke til å gi ros, støtte og oppmuntring men det er ikke alltid det. Første gangen man hilste på pas. blir kastet ut av døra, fordi de ønsker en norsk pleier som snakker norsk. Selvfølgelig det er en vondt følelser når man ikke får tillit til tross for kunnskap og vilje man har.
På en måte det er viktig at pasienter får utrykk sine følelser og vi klarer å stå i det, fortsetter å jobbe til vi vinne tillit. Adferd er en kommunikasjon. Ha fortsatt foten på jorde og stå stødig, dvs. ved faglige god kunnskap og være med- menneskelig ,kommer man langt i det. Det krever mye psykisk innstilling . For at pas. føler seg trygg til innvandrer pleier, viktig at i starten, en norsk pleier må være sammen med en innvandrer pleier og gå sammen til pas. Jeg opplever at pas. er redd for å ikke blir forstått . De har rett for beskyttelse eller respekt for deres følelser. Selvfølgelig skal det være gjensidig respekt.