Vi hører om snodige smitteverntiltak som ikke kan begrunnes med fag

Da vi studerte sykepleie, ble vi opplært til å se sammenhenger og søke å forstå grunnlag og helhet. En sykepleier skal til enhver tid vite hvorfor. Hvorfor tar man et blodtrykk, hvorfor puster pasienten med pipete utpust, og hvorfor får pasienten medisiner? Hvorfor, hvorfor, hvorfor.

De siste årene har vi jobbet mye med smittevern. Vi har undervist masse og snakket med mange sykepleierstudenter om nettopp smittevern. Det som stadig slår oss, er at studentene reagerer på smitteverntiltak de observerer i praksis. Spørreordet «hvorfor» virker å bli brukt mindre når smitteverntiltak skal iverksettes, enn når grunnleggende sykepleiefaglige tiltak skal iverksettes.

Som de godt opplærte sykepleierne vi er, lurer vi på: Hvorfor gjennomfører kompetent helsepersonell smitteverntiltak uten å tenke på hvorfor de gjør det?

Står bakteriene klar i døråpningen?

Her er et illustrerende eksempel fra vår egen praksis: Vi ble tidlig opplært til at man måtte bruke hansker hos kontaktsmitteisolerte, uansett årsak til isoleringsregime og hva man hadde på rommet å gjøre. Smittefrakken måtte man bare ta på ved direkte kontakt med pasienten, men hanskene, de måtte alltid være på.

Så, om man skulle inn til en pasient med, la oss si clostridioides difficile, med et glass vann, så måtte man stoppe utenfor rommet, sette fra seg glasset, ta på hansker, ta opp igjen det samme glasset med hansker på, for så å gå inn til den isolerte og sette vannglasset på nattbordet.

Dette gjorde vi, helt tankeløst, som en saueflokk. Heldigvis hadde en påskrudd hjerne begynt å fundere over følgende: Hva skjer med vannglasset på veien over dørstokken? Hvorfor må vi ha på hansker for å bære vannglasset inn på rommet når vi kunne bære det uten hansker utenfor? Står bakteriene klar i døråpningen og hopper på hender uten hansker? Eller er dette rett og slett unødvendig hanskebruk?

«Slik er det bare»

Stadig hører vi liknende eksempler fra studenter som er i praksis. Når de spør «hvorfor?», er svaret ofte at «slik er det bare». Det er en utfordring som også gjelder andre fagfelt, men siden det nå en gang er smittevernnerder vi er, så er det smittevern vi tenker mest på.

Selger vi smittevern ut som et puggefag heller enn et fag hvor kunnskap og vurderingskompetanse er viktig? Jobber helsepersonell med avskrudd hjerne fordi smittevern er blitt for oppskriftsbasert? Basert på de undervisningene vi har deltatt på innen smittevern, både i regi av utdanning og arbeidsplass, så tror vi at vi er inne på noe her.

Et av funnene i Martes doktorgradsprosjekt er at sykepleiere i klinikk opplever at retningslinjene innen smittevern er for innviklet, og at de ikke stemmer overens med «virkeligheten». Retningslinjene oppleves lange og tunge i språket.

De faktiske, fysiske forholdene hvor disse retningslinjene skal innføres, er ikke tilrettelagt. Vasken er ikke der den skal, dekontaminatoren er ødelagt, badet er felles, og rommet til en isolert pasient har sjelden forgang. Dette er med på å gjøre retningslinjene vanskelig å oversette til praksis. Aksept uten tanke kan fort bli løsningen.

Vi trenger aktive smitteverneksperter

Denne neste påstanden gjelder absolutt ikke alle. Men vi har en opplevelse av at man innen en del helsefag ofte utdanner seg ut av praksis. Sykepleiere og leger med særkompetanse innen smittevern burde etter vår mening tråkket rundt i de samme gangene som sykepleierne og legene som skal oversette teorien om smittevern til praksis.

Retningslinjer skal gjerne reflektere perfekt praksis, men alle som har jobbet i helsevesenet, vet at det perfekte ikke finnes. Vi har dermed behov for aktive smitteverneksperter som kan bidra til å bære retningslinjene inn i praksis, og som hjelper til med å oversette. Tilrettelegging av stillinger som opererer i krysspunktet mellom teori og praksis, kan være en løsning.

Basert på de historiene vi hører fra sykepleierstudenter om snodige smitteverntiltak som ikke kan begrunnes med fag, virker det som om praksis nettopp trenger noen som kan stille kritiske spørsmål. Vi trenger noen som kan stimulere til diskusjoner rundt hvorfor praksis er blitt som den er blitt. Da hadde vi kanskje oppdaget tidligere at hansker ved vannoverleveringer ikke er velbegrunnet praksis.

Å bli rustet til å spørre hvorfor

Eksperter som kan oversette smittevernfaget til praksiskunnskap, trengs også i utdanningene. Vi trenger lærere på de ulike utdanningsnivåene som lærer vekk «hvorfor» og ikke «derfor» når smittevern står på timeplanen. Studentene trenger noen som våger og evner å reflektere sammen med dem. På den måten kan de bli rustet til å spørre «hvorfor» om de lurer på noe i praksis.

Vi mener det er behov for flere aktive rollemodeller med bred kompetanse på smittevern, rollemodeller som samtidig har beina plantet i helsetjenestens virkelighet. Pandemien har for alvor vist at vi har behov for sykepleiere og leger med særkompetanse i smittevern. Samtidig er det viktig at de praksistilpasser teorien om det perfekte og deler kunnskapen med helsepersonell. Smittevern er et praktisk fag, og vi mener at ekspertene må ut og spørre hvorfor. Hvorfor, hvorfor, hvorfor.