fbpx – Hva vil du bli når du blir stor? Hopp til hovedinnhold

– Hva vil du bli når du blir stor?

PÅ EGNE PREMISSER: – Noen ønsker å være i fred, mens andre vil være en del av fellesskapet – på livsgledehjemmet: alltid på egne premisser. Det handler om å ta utgangspunkt i de ressursene og interessene hver enkelt har, skriver innleggsforfatteren. Foto: Scott Griessel / Mostphotos

– Eller, hva vil du bli når du blir gammel? Hva man ønsker eller ikke ønsker hvis man kommer på sykehjem, har vært et diskutert tema i det siste, skriver Renate Koen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Kari Nymo skriver i en kronikk at hun ønsker å være i fred når hun blir gammel. Hun vil ikke underholdes med ballspill, karneval eller ha unødvendig pynt på brødskiva.

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelse, Mina Gerhardsen, skriver på bloggen sin at vi må se mennesker som individer med alle våre ulikheter. Hun skriver:

«Vi kommer inn i alderdom og demenssykdom med et levd liv. […] Likte vi allsang, spill og lek, dyr eller andakt før i livet, er det fint å få det med videre. Hvis ikke, må det legges til rette for det den enkelte har satt pris på, framfor å tenke at de er en del av en gruppe som pleier å like noe bestemt. Det er nettopp dette personsentrert omsorg dreier seg om.»

Videre skriver Gerhardsen: «Tiltak og aktiviteter må være tilpasset personens behov, ønsker og personlighet. Skal vi få til det, er det viktig at personalet kjenner historien til beboerne. De må ha kunnskap om hvem de var, er, og hva de likte før de flyttet inn på sykehjemmet.»

Personsentrert omsorg

Det er musikk i mine ører! Bemanningen i eldreomsorgen er lav, og det kommer nok ikke til å endre seg med det første. Derfor er det godt å vite at lederverktøyet «Livsgledehjem» er en ressurs og ikke et middel for å påtvinge eldre ballspill og karneval.

Hva som gir mening og glede for ulike mennesker, er forskjellig, og det må vi alltid respektere. Livsgledehjem er personsentrert omsorg i praksis. På livsgledehjemmene blir de ansatte kjent med hvem beboerne har vært og hvem de er i dag gjennom en livshistoriekartlegging. Det handler ikke om å skape mest mulig liv og røre i hverdagen, men nettopp om å se den enkelte.

Livsgledehjemmene legger til rette for aktivitet tilpasset individuelle interesser og ressurser. De som bor der, skal få være en del av samfunnet, ta del i dagligdagse aktiviteter og beholde tradisjoner. Å trekke årstidene inn i hverdagen er et eget kriterium, og mange sykehjem feirer ulike merkedager gjennom året – slik som karneval.

Karnevalet har blitt feiret om senvinteren i Norge helt siden 1800-tallet. Årstidsmarkeringene kan bidra til realitetsorientering, reminisensarbeid og være med på å ta vare på egenverdet til den enkelte – noe som er en viktig del av å jobbe personsentrert. De som har glede av å kle seg ut og være med på festen, får være med. Og de som ikke har lyst, skal så klart få slippe.

Lettere å oppdage endringer

Beboerne på et livsgledehjem får tilbud om aktiviteter basert på egne ønsker, behov og ressurser. Kanskje har en beboer drevet med – eller vært lidenskapelig opptatt av – ballspill, og ønsker å få holde på med det, også på sykehjemmet. På livsgledehjemmet vet de ansatte det og kan legge til rette for at vedkommende får mulighet til å beskjeftige seg med ballspill – tilpasset eget funksjonsnivå.

Livsgledehjem er et system som sikrer personsentrert omsorg, uavhengig av hvem som er på jobb. Og det hjelper ikke hvor mange som er på vakt hvis man ikke har et system for dette i bunnen.

Kjenner man hver enkelt beboer, er det også lettere å oppdage eventuelle endringer. Sosial tilbaketrekning og et ønske om å isolere seg kan være et tegn på depresjon – den vanligste psykiske lidelsen blant eldre, ifølge Aldring og helse.

Et godt tiltak for behandling eller forebygging av depresjon er ifølge NHI miljøterapi. Denne kan forekomme i form av planlagte aktiviteter, eller samtaler på bakgrunn av beboerens ønsker og behov.

Omsorg satt i system

Jeg har selv jobbet på sykehjem i ti år og hatt vakter med både lav og høy bemanning. Det er fantastisk mange flotte, pliktoppfyllende og dyktige mennesker som jobber i eldreomsorgen. De springer så svetten renner for å rekke dagens oppgaver og gjøremål. Og det er nettopp da livsgledehjem er så viktig, fordi den personsentrerte omsorgen er satt i et system.

Jeg har sett effekten av det i praksis da jeg jobbet på et livsgledehjem. Rutiner, prosedyrer og organisering gjør at hver enkelt beboer får tilbud om turer ut i frisk luft og aktiviteter etter individuelle ønsker og behov. Hver uke, ikke bare når det er litt tid til overs. Vi ansatte flyttet fokuset fra oppgavene over til beboerne.

Vi begynte å jobbe personsentrert, ikke oppgaveorientert. Vi så mennesket, ikke diagnosen. Jeg sang meg gjennom stell fremfor å bruke beroligende medisin fordi jeg kjente beboeren godt og visste at hun gjennom sang ville få en bedre opplevelse. Og ikke minst, jeg visste hvilken sang jeg skulle synge.

Kartlegger interesser og behov

Vi hadde mange rutiner også før vi ble et livsgledehjem. Men så begynte vi å kartlegge beboerne mer detaljert. Det viste seg at en av beboerne mine elsket pinnekjøtt og mandelpotet. Hun hadde ikke spist dette på mange år fordi pinnekjøtt ikke ble servert på sykehjemmet, og ikke hadde hun nære pårørende som kunne ordne det.

En dag fikk jeg gleden av å servere et pinnekjøttmåltid til henne. Hun gråt av glede og sparte mandelpoteten til slutt og spiste den sakte i tynne skiver. For en glede for oss begge, takket være livshistoriekartleggingen.

Ikke alle som bor på sykehjem føler for å danse polka eller høre trekkspillmusikk. Noen vil bare ha ro. Men er det ikke da betryggende å vite at dersom noen sitter alene på rommet, så er det fordi de selv vil det; fordi hans eller hennes interesser er kartlagt og ligger til grunn for omsorgstilbudet?

Vi har forskjellige behov

Noen ønsker å være i fred, mens andre vil være en del av fellesskapet – på livsgledehjemmet: alltid på egne premisser. Det handler om å ta utgangspunkt i de ressursene og interessene hver enkelt har. Hvilken musikk liker du, hva liker du å se på TV, hva slags dyr liker du, hva liker du å spise, eller hva liker du å gjøre ute? Og livsgledehjemmet skal legge til rette for at du skal få leve livet ditt – livet ut.

Ingen vet hva fremtiden bringer, hvilke interesser eller ønsker man kommer til å ha når man blir eldre. Men hvis jeg havner på sykehjem når jeg blir gammel, så håper jeg det er et livsgledehjem som kartlegger akkurat hva jeg ønsker og trenger. Og hvis Kari Nymo havner på sykehjem når hun blir gammel, så håper jeg hun får være i fred.

Les også:

– Fri oss fra aktivitets­hysteriet

Runar Bakken
LINDRE: – Lindrende omsorg er veldig knyttet til kreftdiagnosen. Men gamle, som ikke nødvendigvis er syke, kan være like skrøpelige, de og, sier Runar Bakken. Foto: Marit Fonn

– Gamle og skrøpelige må få slippe maset om aktivitet, mener Runar Bakken.

De fleste helsearbeidere synes aktivitet er et flott begrep. Men det passer ikke for alle:

– Sykdom kan du bli frisk av, med rett medisin. Men av alderdom kan du ikke bli frisk. Sånn er det.

Det sier Runar Bakken, som er sykepleier og dosent ved Høgskolen i Telemark.


Har fått kritikerrollen

Bakken har også forfattet flere bøker. Den siste heter «Frykten for alderdommen», og den har gitt Bakken flere oppdrag som foredragsholder.

Nå er det på konferansen Aldring i Norge. Lengre liv, nye mønstre? Bakken skal formidle sine tanker. Han er plassert i bolken som heter «Aktiv aldring».

Mens de fleste får positive assosiasjoner til gamle mennesker i aktivitet, er Bakken opptatt av den andre siden av medaljen. Derfor har han blitt plassert i kritikerrollen.

Han forklarer hvorfor:

– Jeg er en av de få som slår et slag for at den fjerde alder må skjermes for aktivitetshysteriet.


– Heller lindring enn aktivitet

– Vi må ikke lulle oss inn i en oppfatning av at det fins rett medisin mot aldring. Mange tror at aktivitet er rett medisin. Det er det for mange. Men de som ikke greier det, må få slippe.

Bakken er altså kritisk til holdningen om at eldre og skrøpelige, og som er blitt avhengig av helsepersonell for å kunne leve videre, absolutt skal bevege seg.

– De bør heller bli omfattet av lindring enn av aktivitet.

Bakken vet selvsagt at bevegelse er bra for de fleste:

– Alle er enige om at det er deilig å trene, men når jeg blir gammel og skrøpelig, vil jeg ha meg frabedt krav om å være aktiv, selv om jeg ikke har kreft.

Nå er det rehabilitering, helsefremming, forebygging og mestring, som er trenden:

– Jeg ser det når studentene skriver bacheloroppgavene sine, det er ikke særlig mye om lindrende og behandlende sykepleie. Det er «hei og hå, opp og stå» om du er aldri så skrøpelig.


Lindring knyttes til kreft

Bakken leste i Sykepleien om Sonja som vil dø hjemme, og hvordan det ble tilrettelagt for henne.

– Man kan undre seg over hvorfor den omsorgen Sonja fikk, bare er forbeholdt dem med kreft. Lindrende omsorg er veldig knyttet til kreftdiagnosen. Men gamle, som ikke nødvendigvis er syke, kan være like skrøpelige, de og. Det er eksistensielt vanskelig å vite at du skal bort fra det rundt deg. Det er mye følelser, om du har kreft eller ikke.

Han nyanserer:
– Selvfølgelig, hvis jeg var 50 år og fikk slag, så ville jeg hjelpes til å komme på beina igjen. At folk vil hoppe og danse og leve sunt og fornuftig, er bare positivt. Men jeg snakker altså om den fjerde alder.


– Vi blir uhorvelig gamle

Den fjerde – og siste – alder definerer han slik: Når du blir avhengig av helsepersonell for å leve videre. Når du ikke klarer å stelle deg eller få i deg mat eller medisiner selv.

– Da må man få slippe å bli utsatt for tiltak som innbiller oss at man kan kurere alderdom og skrøpelighet. Når det går mot livets slutt, er det bedre å ha nærværet, slik Sonja hadde det med Tom fra Fransiskushjelpen.

– Den fjerde alder, sier du. Hva er første, andre og tredje alder?

– De som har vært opptatt av slikt, har snakket om tre aldre: barn, voksen, gammel. Men nå blir jo folk så uhorvelig gamle, og så er det satt et navn på det: Den fjerde alder.


Optimismen råder

Han kikker på programmet for konferansen han skal på.

– Det er mye optimisme. Men det går ikke bra! Du skal jo dø!

– Hva handler boken din ellers om?

– Alderdommens kulturhistorie fram til i dag. Hvordan vi møter alderdommen.
 

«Ingen vil bli gamle»

I intervjuet «– Døden har blitt estetikk» i Sykepleien 09/2014 forteller han om boken «Frykten for alderdommen».

Den opprinnelige tittelen på boken var: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle.» Cicero skrev om det for 2000 år siden, forteller Bakken i intervjuet:

– Siden er det blitt et munnhell over hele verden. Det uttrykker et paradoks: Vi frykter alderdommen mer enn døden. Vi er reddere for å være vitne til at alt går i oppløsning, enn selve dødsøyeblikket. Hvis vi ser bort fra det med smerter.

– Det er symptomatisk for vår tid. Vi er reddere for alderdom og død enn før. Før erfarte man dette tidlig i livet, levde med det. Nå møter vi det som estetiske unntak, på utstilling. Som hverdagsmennesker møter vi det ikke.


De gamle hoppet utfor fjellet

Han skriver i boken om da de gamle hoppet utfor fjellet eller ble tatt livet av, indirekte og direkte.

– De ble overlatt til seg selv når de ikke gjorde nytte for seg lenger. Jeg må si det er fantastisk hva vi har vunnet med velferdssamfunnet. Så nå vil alle leve lenge.

– Vil også de gamle leve lenge?

– Når man blir ensidig avhengig av andre mennesker for ikke å dø, markerer det et skille. Da er det livet som er levd som forbindes med selve livet. Da begynner overgangen mellom liv til død. Det går bare nedover.


Glemmer at de skal dø

De som jobber i hjemmesykepleien og på sykehjemmet kan fort glemme at avhengige gamle mennesker skal dø, mener Bakken.

Svaret er å skrelle av de store ordene, mener han, sånne som at «omsorgen skal skinne».

– Trenden nå er aktivitetslinja: Hele livet skal vi være mer aktiv. Eldre skal trenge hjelp i kortest mulig tid. Det kan bli en overgrepsideologi.

– Hvem er interessert i slik påført aktivitet?

– Helsepolitiske myndigheter. Men de eldre vil ha hjelp til det de ikke får til selv.

– Men det kan være gøy å være aktiv? Det gir atspredelse?

– Ja, men det må skje på deres premisser. Ikke fordi helsemyndighetene vil.

– Skjer det?

– Ja, jeg vet det skjer. Det dokumenterer jeg i boken.


Sykepleiere skal dekke grunnleggende behov

– Hva skal sykepleierne gjøre?

– Det viktigste er å dekke menneskets grunnleggende behov: Mat, luft, væske, komme på do, å få vaska seg. Måten det gjøres på er avgjørende, og viser verdiene du møter gamle hjelpetrengende med. Som Kari Martinsen påpeker er det måten man setter bekkenet på; om det er kaldt, for varmt eller passelig, og med hvilken omtanke handlingen utføres på, at kunnskaper og verdier uttrykkes.

Å dekke disse behovene er faglig krevende fordi 30 prosent er ufaglært:

– Derfor bør sektoren stenges for ufaglærte. Det bør være 50/50 sykepleiere og helsefagarbeidere.


Størst forskjell blant gamle

– Blant gamle er det større individuelle forskjeller enn i noen annen gruppe. Men når man er ensidig avhengig av hjelp for å leve videre, da begynner nedtellinga, altså.

– Det er vanskelig å finne seg i aldring?

– Jeg gjør det ikke jeg heller. Vi motsetter oss det.

– Forholder du deg annerledes til alderdommen nå etter to års arbeid med boken?

– Ikke så veldig. Men jeg kan en del om det.

Les om Sonja som vil dø hjemme

Les anmeldelsen av Frykten for alderdommen

Les også om døden som tar sin tid

Det er «hei og hå, opp og stå» om du er aldri så skrøpelig.

Runar Bakken, sykepleier og dosent
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.