fbpx – Hvis jeg havner på gamlehjem, vil jeg få være i fred Hopp til hovedinnhold

– Hvis jeg havner på gamlehjem, vil jeg få være i fred

GODT MENT: – Så kommer kanskje den dagen da jeg ikke har noe valg og kommer på et gamlehjem. Det skremmer meg ikke, men det er mye jeg vil slippe å være med på, selv om det blir gjort i beste mening, skriver innleggsforfatteren (avbildet). Foto: Privat / Montasje: Hilde Rebård Evensen

– Jeg vet det gjøres i beste mening. Men jeg er ferdig underholdt, og jeg er ferdig aktivisert, skriver Kari Nymo (79).

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Vi er forskjellige mennesker hele livet. Helt til vi havner på gamlehjem. Da skal vi bli like. Alle skal ha samme behov. Du har aldri valgt dem du skal bo med. Kanskje er det en gammel nabo som du egentlig aldri har likt.

Så skal vi spise sammen, for det er så koselig. Og de ansatte gjør det alltid i beste mening.

Er det så koselig å spise med folk som smatter og søler? Som sitter der med store smekker, og til og med noen som blir mata?

Så skal man høre på folk som er ganske bortreist og snakker om det samme hele tida. Kanskje har man elendig appetitt, men skal pent være sulten når de andre er det.

Jeg hater trekkspill

Så skal vi ha lekker mat med pynt og grønt. Jeg har sett det så ofte: Det første de gjør er å plukke bort pynten. Eller det er lasagne og pizza og annen festlig mat som ingen har vært vant til å spise.

Vi vil ha de gamle smakene som vi er vant med!

Så skal vi underholdes med musikk vi ikke har valgt. Jeg hater trekkspill. Sikkert bra for dem som liker det, men jeg vil slippe. Eller vi skal synge, for det er så koselig. Som tidligere sopran i kor skal jeg altså sitte der og synge når jeg selv er smertelig klar over at stemmen ikke bærer lenger. Enda en påminnelse om alt en har mista.

Min største skrekk er at det blir arrangert karneval.

Så skal vi aktiviseres fysisk. Kaste ball må da være morsomt! Jeg har aldri likt ballspill, og man kaster ball med småbarn, ikke med gamle.

Min største skrekk er at det blir arrangert karneval. Jeg vil slett ikke ha på meg rød nese og parykk så alle kan le og fotografere. Er vi heldige, kommer lokalavisa og lager reportasje om hvor festlig de gamle har det.

Spar meg. Det blir bare trist. Selv om det er gjort i beste mening.

Aktiviteter et must

Jeg har lang arbeidserfaring blant annet som leder av et lite hjem for psykisk syke. Jeg jobbet der i 30 år, og i ettertid må jeg nok innrømme at vi gjorde mye tvilsomt for pasientene våre.

Fulle av ungdommelig entusiasme og pågangsmot satte vi i gang med aktiviteter vi trodde de ville ha glede av. Alt gjorde vi selvsagt i beste mening.

Vi trodde jo de likte det samme som oss. Vi leide hus i Danmark hver vår. Da var vi en mindre gruppe som reiste. Jeg forsto vel ikke at Kjell ikke ville være med før den gangen han rømte når vi skulle dra.

Vi gikk mye på tur. De ble jo med, men jeg kan sant å si ikke huske om vi fikk noen særlig positiv respons. Men aktiviteter var et must. Det hadde vi jo vi lært.

Sett i ettertid tror jeg ingen hadde særlig glede av det. Det er litt fælt å tenke på i dag.

Man ser det man vil se

Ofte er de så dårlige de som er i institusjon at det er vanskelig for mange å gi uttrykk for hva en faktisk ønsker.

Derfor må personalet først og fremst kunne se og forstå responsen de får fra pasientene. Det er ikke alltid så enkelt, for man ser gjerne det man vil se.

Derfor må det læres. I utdanningen og ikke minst gjennom erfaring.

Jeg har også jobbet mange år i hjemmetjenesten, og jeg så det samme der. Jeg var mye hos ei dame som var over 90 år og satt i rullestol. Hun fortalte at hun hadde vært venninne med ei som bodde i samme leilighetskompleks.

Det var selvfølgelig gjort i aller beste mening.

Vi skulle jo sørge for å aktivisere de eldre, så jeg fant ut at de måtte jo treffes. Jeg satte i gang og styra og arrangerte med kaker og kaffe, for det måtte da være så hyggelig å møtes. Kjørte bort med rullestol, og vi kom frem til Olga som var ganske dårlig. Surstoff og greier.

Jeg serverte kaffe og kaker. Der satt to gamle venninner og hadde ingen ting å snakke om, bare elendighet hos begge to. De var begge lettet da jeg kjørte Ruth hjem. Hun ba aldri om et nytt besøk.

Men det var selvfølgelig gjort i aller beste mening.

Jeg vil spise når jeg er sulten

Nå er jeg jo blitt gammel sjøl, og tenker annerledes om disse tingene. Noen av oss har vel en innsikt i hva som skjer og hvordan vi endrer oss med alderen, men sorgen over alt jeg ikke lenger kan gjøre er både stor og skremmende. Angsten for å bli hjelpeløs ligger i meg hele tida.

Så kommer kanskje den dagen da jeg ikke har noe valg og kommer på et gamlehjem. Det skremmer meg ikke, men det er mye jeg vil slippe å være med på, selv om det blir gjort i beste mening.

Mitt ønske, hvis jeg skulle havne på institusjon, er å få være i fred.

Jeg er ferdig underholdt. Jeg er ferdig aktivisert. Jeg vil ha den halve skiva på rommet mitt.

Og jeg vil ha den når jeg er sulten og ikke når det passer i timeplanen.

Dette innlegget ble først publisert av Ytring.                                                 

Les også:

Eldreomsorgen vil fallere

Bildet viser en mann holder opp et bilde foran ansiktet. Bildet viser et trist fjes.
SER IKKE LYST PÅ FREMTIDEN: Eldrebølgen vil skylle over landet som en tsunami. Men det er ingen bølge. Dette er noe som vil vedvare, skriver den bekymrede pensjonisten. Foto: Mostphotos

Den demografiske utviklingen vil skape store problemer for eldreomsorgen. Og jeg kan ikke forstå hvordan helsevesenet – på noen måte – skal kunne klare å vedlikeholde dagens nivå på eldreomsorgen, skriver Nils Fagerjord.

Gjennom samhandlingsreformen fikk kommunene – fra 1. januar 2012 – ansvaret for å sørge for sine borgeres behov for helsetjenester uavhengig av om tjenestene skal leveres av kommunal omsorgstjeneste eller av statlige sykehus. Tanken var å gi kommunene et motiv til å satse på forebyggende helsevern og dermed spare kostnader ved sykehusinnleggelse.

Helse- og omsorgsminister Bent Høye (H) feller knusende dom over samhandlingsreformen. Han er krystallklar: Sykehusene og kommunene har ikke lyktes med å få til et godt, tett samarbeid rundt den enkelte pasient. Etter samhandlingsreformen har flere skrøpelige eldre dødd etter utskriving fra sykehus til sykehjem, og flere har blitt utskrevet ­– fremdeles syke – til hjemmet. Og av og til uten nødvendig faglig hjelp. Så ordningen fungerer langt fra optimalt.

Norge mangler sykepleiere

Da regjeringen la frem meldingen «Leve hele livet » i 2018, ble det skapt enorme forventninger til hva som skulle gjøres for eldre. Meldingen er et gigantisk mageplask. Helsevesenet klarer ikke å følge opp. Hvorfor? Fordi Norge mangler sykepleiere. Dette skaper alvorlige utfordringer for hele samfunnet – både nå og i årene som kommer.

Vi går altså mot en stor underdekning av sykepleiere og helsefagarbeidere.

I dag mangler vi om lag 5 000 sykepleiere. I 2035 vil vi mangle 28 000 sykepleiere. Vi går altså mot en stor underdekning av sykepleiere og helsefagarbeidere. I 2060 vil det være behov for 618 000 helsearbeidere, om SSBs prognoser er riktige.

Vi svikter eldre

Men også i dag er det svikt i eldreomsorgen. Allerede i 2016 skrev Dagbladet at en stor del pleietrengende eldre i Norge er underernærte, og de omtalte dette som «Eldresviket ». Også i dag er underernæring et betydelig problem blant eldre brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester.

Forekomsten av underernæring varierer fra 20 til 71 prosent blant sykehjemspasienter, og 20–78 prosent er i faresonen for å utvikle underernæring. Hos eldre som mottar hjemmetjenester, varierer forekomsten fra 16 til 40 prosent, og 20–59 prosent befinner seg i risikosonen. Underernæring fører til økt dødelighet, økt sykelighet og funksjonssvekkelse, sårutvikling, forlengende sykehusopphold og redusert livskvalitet.

Beboere står i fare for å bli underernært

En god del beboere på sykehjem er eller står i fare for å bli underernært. Grunnen til dette er for få måltider og for lang tid mellom kvelds- og morgenmåltid. Det viser seg at – for altfor mange beboere  går det mer enn 11 timer mellom det siste måltidet den ene dagen og frokost dagen etter.

En god del av landets sykehjem lar pasientene gå mer enn elleve timer uten mat.

For mange varer nattfasten i rundt 15 timer og for noen helt opp i 19 timer. I dag anbefales det at nattfasten ikke overstiger 11 timer for eldre sykehjemsbeboere. En undersøkelse viser at en god del av landets sykehjem lar pasientene gå mer enn elleve timer uten mat. Dette er klart i strid med forpliktelsene sykehjemmene har og kan gå hardt ut over eldres helse og livskvalitet.

Og verre skal det bli

Eldrebølgen vilskylle over landet som en tsunami. Men det er ingen bølge. Dette er noe som vil vedvare. Antall 67-åringer og eldre i Norge kan øke fra 610 000 til så mange som 1,4 millioner i 2050. Tallet på dem som er 90 år og eldre vil øke fra 27 000 til et sted mellom 80–160 000 i 2050, ifølge SSBs framskrivninger. Dette sett i relasjon til at vi på dette tidspunktet vil mangle over 600 000 pleiere. Resultatet er at helsetjenesten og eldreomsorgen bryter sammen.  

Historier om dårlig mat, lav bemanning, feil medisinering, lite aktivitet, neddoping, våte bleier og eldre som passivt plasseres foran TV-en i mange timer er gjengangere. Vi vet at det er slik – både ansatte, politikere og pårørende.

Det lages planer, reformer, garantier, forskrifter og rapporter. Likevel har ikke situasjonen med noen få positive unntak  ikke blitt vesentlig bedret i eldreomsorgen, skriver Fagbladet.

Det er mange historier om feilmedisinering

Det finne mange historier om feilmedisinering. I en periode oppgir Norsk pasientskadeerstatning (NPE) at det ble utbetalt over 200 millioner kroner i erstatning til pasienter og pårørende som følge av feilmedisinerin g. I mange av tilfellene fikk pasienten varige skader. I 15 prosent av sakene døde pasienten.

I tillegg finnes betydelige mørketall. Ingen bestrider at feilmedisinering og menneskelig svikt ved norske helseinstitusjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Feilmedisinering får store konsekvenser for både pasient, pårørende og – ikke minst – oppleves ansvaret tyngende for den som har forårsaket feil. I denne type problemstillinger er én sak, en for mye, skriver Dagens Medisin.

Sikkerheten er et problem

Også Riksrevisjonen er bekymret for kvaliteten i eldreomsorgen. Særlig er problemene store når det gjelder sikkerheten til eldre pasienter. Omsorgstjenestene har store utfordringer med å ivareta denne.

Riksrevisjonen har gjennomgått saker i flere kommuner og konstaterer at vedtak fattes uten at kommunene har god nok kjennskap til eldre menneskers hjelpebehov og ønsker. Følgelig mangler både statlige myndigheter og kommunene nødvendig kompetanse for å kunne følge opp med tiltak for forbedringer. 

Tallene viser den spektakulære utviklingen av eldre og mangelen på hjelpende hender.

Den demografiske utviklingen vil skape store problemer for eldreomsorgen. Og tallene over viser den spektakulære utviklingen av eldre og mangelen på hjelpende hender. Konklusjonen må bare være at helsevesenet ikke på noen måte klarer å vedlikeholde dagens nivå på eldreomsorgen.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.