– Fri oss fra aktivitets­hysteriet

De fleste helsearbeidere synes aktivitet er et flott begrep. Men det passer ikke for alle:

– Sykdom kan du bli frisk av, med rett medisin. Men av alderdom kan du ikke bli frisk. Sånn er det.

Det sier Runar Bakken, som er sykepleier og dosent ved Høgskolen i Telemark.

Har fått kritikerrollen

Bakken har også forfattet flere bøker. Den siste heter «Frykten for alderdommen», og den har gitt Bakken flere oppdrag som foredragsholder.

Nå er det på konferansen Aldring i Norge. Lengre liv, nye mønstre? Bakken skal formidle sine tanker. Han er plassert i bolken som heter «Aktiv aldring».

Mens de fleste får positive assosiasjoner til gamle mennesker i aktivitet, er Bakken opptatt av den andre siden av medaljen. Derfor har han blitt plassert i kritikerrollen.

Han forklarer hvorfor:

– Jeg er en av de få som slår et slag for at den fjerde alder må skjermes for aktivitetshysteriet.

– Heller lindring enn aktivitet

– Vi må ikke lulle oss inn i en oppfatning av at det fins rett medisin mot aldring. Mange tror at aktivitet er rett medisin. Det er det for mange. Men de som ikke greier det, må få slippe.

Bakken er altså kritisk til holdningen om at eldre og skrøpelige, og som er blitt avhengig av helsepersonell for å kunne leve videre, absolutt skal bevege seg.

– De bør heller bli omfattet av lindring enn av aktivitet.

Bakken vet selvsagt at bevegelse er bra for de fleste:

– Alle er enige om at det er deilig å trene, men når jeg blir gammel og skrøpelig, vil jeg ha meg frabedt krav om å være aktiv, selv om jeg ikke har kreft.

Nå er det rehabilitering, helsefremming, forebygging og mestring, som er trenden:

– Jeg ser det når studentene skriver bacheloroppgavene sine, det er ikke særlig mye om lindrende og behandlende sykepleie. Det er «hei og hå, opp og stå» om du er aldri så skrøpelig.

Lindring knyttes til kreft

Bakken leste i Sykepleien om Sonja som vil dø hjemme, og hvordan det ble tilrettelagt for henne.

– Man kan undre seg over hvorfor den omsorgen Sonja fikk, bare er forbeholdt dem med kreft. Lindrende omsorg er veldig knyttet til kreftdiagnosen. Men gamle, som ikke nødvendigvis er syke, kan være like skrøpelige, de og. Det er eksistensielt vanskelig å vite at du skal bort fra det rundt deg. Det er mye følelser, om du har kreft eller ikke.

Han nyanserer:
– Selvfølgelig, hvis jeg var 50 år og fikk slag, så ville jeg hjelpes til å komme på beina igjen. At folk vil hoppe og danse og leve sunt og fornuftig, er bare positivt. Men jeg snakker altså om den fjerde alder.

– Vi blir uhorvelig gamle

Den fjerde – og siste – alder definerer han slik: Når du blir avhengig av helsepersonell for å leve videre. Når du ikke klarer å stelle deg eller få i deg mat eller medisiner selv.

– Da må man få slippe å bli utsatt for tiltak som innbiller oss at man kan kurere alderdom og skrøpelighet. Når det går mot livets slutt, er det bedre å ha nærværet, slik Sonja hadde det med Tom fra Fransiskushjelpen.

– Den fjerde alder, sier du. Hva er første, andre og tredje alder?

– De som har vært opptatt av slikt, har snakket om tre aldre: barn, voksen, gammel. Men nå blir jo folk så uhorvelig gamle, og så er det satt et navn på det: Den fjerde alder.

Optimismen råder

Han kikker på programmet for konferansen han skal på.

– Det er mye optimisme. Men det går ikke bra! Du skal jo dø!

– Hva handler boken din ellers om?

– Alderdommens kulturhistorie fram til i dag. Hvordan vi møter alderdommen.
 

«Ingen vil bli gamle»

I intervjuet «– Døden har blitt estetikk» i Sykepleien 09/2014 forteller han om boken «Frykten for alderdommen».

Den opprinnelige tittelen på boken var: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle.» Cicero skrev om det for 2000 år siden, forteller Bakken i intervjuet:

– Siden er det blitt et munnhell over hele verden. Det uttrykker et paradoks: Vi frykter alderdommen mer enn døden. Vi er reddere for å være vitne til at alt går i oppløsning, enn selve dødsøyeblikket. Hvis vi ser bort fra det med smerter.

– Det er symptomatisk for vår tid. Vi er reddere for alderdom og død enn før. Før erfarte man dette tidlig i livet, levde med det. Nå møter vi det som estetiske unntak, på utstilling. Som hverdagsmennesker møter vi det ikke.

De gamle hoppet utfor fjellet

Han skriver i boken om da de gamle hoppet utfor fjellet eller ble tatt livet av, indirekte og direkte.

– De ble overlatt til seg selv når de ikke gjorde nytte for seg lenger. Jeg må si det er fantastisk hva vi har vunnet med velferdssamfunnet. Så nå vil alle leve lenge.

– Vil også de gamle leve lenge?

– Når man blir ensidig avhengig av andre mennesker for ikke å dø, markerer det et skille. Da er det livet som er levd som forbindes med selve livet. Da begynner overgangen mellom liv til død. Det går bare nedover.

Glemmer at de skal dø

De som jobber i hjemmesykepleien og på sykehjemmet kan fort glemme at avhengige gamle mennesker skal dø, mener Bakken.

Svaret er å skrelle av de store ordene, mener han, sånne som at «omsorgen skal skinne».

– Trenden nå er aktivitetslinja: Hele livet skal vi være mer aktiv. Eldre skal trenge hjelp i kortest mulig tid. Det kan bli en overgrepsideologi.

– Hvem er interessert i slik påført aktivitet?

– Helsepolitiske myndigheter. Men de eldre vil ha hjelp til det de ikke får til selv.

– Men det kan være gøy å være aktiv? Det gir atspredelse?

– Ja, men det må skje på deres premisser. Ikke fordi helsemyndighetene vil.

– Skjer det?

– Ja, jeg vet det skjer. Det dokumenterer jeg i boken.

Sykepleiere skal dekke grunnleggende behov

– Hva skal sykepleierne gjøre?

– Det viktigste er å dekke menneskets grunnleggende behov: Mat, luft, væske, komme på do, å få vaska seg. Måten det gjøres på er avgjørende, og viser verdiene du møter gamle hjelpetrengende med. Som Kari Martinsen påpeker er det måten man setter bekkenet på; om det er kaldt, for varmt eller passelig, og med hvilken omtanke handlingen utføres på, at kunnskaper og verdier uttrykkes.

Å dekke disse behovene er faglig krevende fordi 30 prosent er ufaglært:

– Derfor bør sektoren stenges for ufaglærte. Det bør være 50/50 sykepleiere og helsefagarbeidere.

Størst forskjell blant gamle

– Blant gamle er det større individuelle forskjeller enn i noen annen gruppe. Men når man er ensidig avhengig av hjelp for å leve videre, da begynner nedtellinga, altså.

– Det er vanskelig å finne seg i aldring?

– Jeg gjør det ikke jeg heller. Vi motsetter oss det.

– Forholder du deg annerledes til alderdommen nå etter to års arbeid med boken?

– Ikke så veldig. Men jeg kan en del om det.

Les om Sonja som vil dø hjemme

Les anmeldelsen av Frykten for alderdommen

Les også om døden som tar sin tid