fbpx – Sykepleiere vil ikke bli sett på som superhelter Hopp til hovedinnhold

– Sykepleiere vil ikke bli sett på som superhelter

Bildet viser en sykepleier med superhelt-drakt på seg og med armen ut som tegn på at hun er klar for å fly. Bildet har et rødt kryss over seg.
VIL BLI SETT FOR FAGET: – Vi har blitt mer enn bevisst på sykepleiernes betydning for kvalitet og utfall av helse- og omsorgstjenestene gjennom pandemien, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Sykepleiere ønsker å være stolte over sin faglighet og hvordan de utøver sitt yrke som profesjonelle og kompetente sykepleiere som står opp for pasientene sine, skriver de nordiske sykepleieetiske rådene.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Sykepleiere vil ikke bli sett på som superhelter. De vil bli anerkjent for sin faglighet.

Dette kom frem gjennom i en felles uttalelse fra de nordiske sykepleierorganisasjonenes etiske råd etter det nordiske etikkrådsmøtet i Kolding, i Danmark, 27.–28. september 2021.

Bevisst på sykepleiernes betydning

Den globale spredningen av koronaviruset har lært oss mye om hvordan storsamfunnet fungerer i krise og hvordan helse- og omsorgstjenestene klarer en så alvorlig belastning som en pandemi.

Vi har også blitt mer enn bevisst på sykepleiernes betydning for kvalitet og utfall av helse- og omsorgstjenestene gjennom pandemien.

Det viste seg at vi manglet den omfattende kriseberedskapen det faktisk var behov for, for at helse- og omsorgstjenestene skulle håndtere pandemien. Og dette påvirket sykepleiernes arbeidsvilkår.

Etiske dilemmaer og moralsk press

Det har ikke bare handlet om fysiske arbeidsforhold med arbeid i fullt smittevernutstyr og lange vakter og kriseturnuser, men også om å håndtere etiske dilemmaer og moralsk stress.

Vi har kjent på maktesløsheten.

Sykepleiere har havnet i etisk utfordrende situasjoner under pandemien og blitt tvunget til å gjøre meningsløse prioriteringer.

Vi har kjent på maktesløsheten mellom den individuelle sykepleien og mer overgripende krav for å hindre smittespredning i samfunnet. For eksempel har sykepleiere måttet vurdere om døende pasienter har vært nær nok døden til å kunne motta besøk.

Vanskelig med retningslinjer

Retningslinjene for arbeidet i helse- og omsorgstjenestene ble evaluert og endret etter hvert som kunnskapen om viruset ble større og smitteomfanget økte. Noen ganger og noen steder ble det ikke gjort konsekvensanalyser for den enkelte pasient/menneske, for eksempel i eldreomsorgen.

Retningslinjene minsket risikoen for smittespredning i samfunnet, men tok ikke høyde for hva isolering over tid kunne innebære for den enkelte pasient som kun fikk møte sine pårørende virtuelt eller på god avstand, gjennom vinduer eller fra balkonger.

Retningslinjene gjorde det vanskeligere for sykepleiere å bruke sitt profesjonelle skjønn der både kunnskap, erfaring, klokskap og kreativitet er viktige ingredienser for å kunne fremme helse, lindre lidelse og bidra til en verdig død.

Må prate om og dele erfaringer

Sykepleiere måtte nedprioritere nødvendig helsehjelp/sykepleie, for eksempel mobilisering. Derfor var følgene av pandemien ikke bare at planlagt helsehjelp ble utsatt, men også at profesjonell, langsiktig og helsefremmende sykepleie ble forsinket eller uteble helt.

Sykepleiere ønsker å være stolte over sin faglighet og hvordan de utøver sitt yrke som profesjonelle og kompetente sykepleie som står opp for pasientene sine. Men ikke som superhelter.

Vi vil løfte frem betydningen av den kollegiale støtten.

Når samfunnet nå åpner opp igjen, må vi prate om og dele våre erfaringer slik at vi er bedre forberedt for fremtiden også når det gjelder å holde profesjonell, sykepleiefaglig beredskap.

Vi i de nordiske sykepleierorganisasjonenes etiske råd, vil løfte frem betydningen av den kollegiale støtten og muligheten til etisk refleksjon slik at vi:

  • kan stå opp for de yrkesetiske retningslinjene,
  • kan stå opp for den sårbare pasienten, og
  • har mot til å rapportere om mangler i helse- og omsorgstjenestene og konsekvensene av disse.
Mer informasjon om rådenes virksomhet og synspunkter

Danmark: https://dsr.dk/ser
Færøyene: http://sjukrarokt.fo/
Grønland: http://pk.gl/ser/
Norge: https://www.nsf.no/fag/etikk
Sverige: https://www.swenurse.se/Vi-arbetar-med/Etik/Sjukskoterskornas-etiska-rad/

Les også:

– Jeg takker for dansen

Bildet viser tre dansende figurer tegnet opp i sand med en prateboble mellom seg formet som et hjerte
PÅ TIDE Å AGERE: – Det er på tide at vi krever vår spalteplass i den offentlige debatten så vi bedre kan vise hva det faktisk handler om og med vilje og handlekraft til å agere, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjon: Mostphotos

 Jeg har danset og sjonglert med det meste. Det ble til slutt en maratondans som fikk hakk i plata og som aldri ville ta slutt. Jeg kom hit, men ikke lenger, skriver Renate Carita Nordh.

Leder for Rådet for sykepleieetikk, Mildrid Haugrønning Søndbø, etterspør i sin kronikk 21.06.21 hvorfor det ikke er noen ledere som tar spalteplass og formidler hvordan det er å inneha et lederansvar de verken har budsjett eller sykepleiere til å kunne ivareta.

Jeg kan ikke svare for alle sykepleieledere, men jeg kan svare for meg selv etter mange år som leder i kommunehelsetjenesten og hva jeg tror årsaken til dette er.

Ikke mer kapasitet

Vi orker det ikke i tillegg til alt annet. Som sykepleieleder skal jeg sjonglere mellom å sikre en daglig forsvarlig drift, sikre kvalitet i tjenestene som gis, sikre kompetanseutvikling, sikre rekruttering, sikre et forsvarlig og trygt arbeidsmiljø sammen med mine medarbeidere, sikre tjenesteutvikling, forebygge og følge opp sykefravær og sørge for at medarbeidere blir sett, bekreftet og får tilbakemeldinger.

Og jeg skal sørge for å drifte tjenesten innenfor de gitte økonomiske rammer og budsjetter.

Det er en lojalitet overfor arbeidsgiver som innebærer at vi er «dressert» til å gå tjenestevei.

Jeg er ikke sikker på om det da er igjen så mye kapasitet og overskudd til å ta spalteplass, men det er igjen en stor innebygd lojalitet. En lojalitet overfor pasientene, overfor arbeidsgiver og overfor sykepleiefaget som vi en gang i tiden valgte.

Og det er en lojalitet overfor arbeidsgiver som innebærer at vi er «dressert» til å gå tjenestevei når vi har ønsker, krav eller har behov for å formidle noe om budsjett og rekruttering, eller drift av tjenesten generelt.

Helhetlig lederansvar

Sykepleierledere er lojale, og vi lar oss skvise. Jeg tør påstå at vi lar oss skvise for mye uten å gi motstand.

Hvem er vi lojale overfor? Vi er lojale overfor en arbeidsgiver som vi gjør vårt beste for – hver eneste dag.

Vi er ansvarlige i vårt lederskap med de redskapene vi har fått utdelt og ut ifra de forutsetningene vi har og som de så flott kaller et «helhetlig lederansvar». Det burde innebære at jeg som leder har full råderett over tjenestens økonomiske ressurser, menneskelige ressurser og for kvalitet-, tjeneste- og kompetanseutviklingen. Det tror kanskje de fleste at jeg har, men det stemmer ikke ut ifra min erfaring.

Det helhetlige lederansvaret innebærer at jeg ikke kan vurdere å fastsette lønnskrav ved en ny rekruttering for å sikre meg kompetanse, eller at jeg kan prioritere og investere i kompetanseutvikling overfor, for eksempel, en femårsperiode fordi jeg ikke har myndighet til å forvalte kompetansemidler for tjenesten eller medarbeiderne jeg leder.

Jeg har ikke myndighet til å planlegge strategisk, viktig og riktig rekruttering- og kompetanseutvikling i tjenesten over tid fordi jeg har et årsbudsjett å forholde meg til. Det er realiteten av det som defineres som et helhetlig lederansvar.

Realistiske rammebetingelser

Det er blitt snakket mye om at vi er klappet for og om lønnsforhandlingene og den gjennomførte streiken.

I dette ligger det også et krav fra meg som sykepleieleder om å ha realistiske rammebetingelser jeg skal forholde meg til. At jeg kan drifte en tjeneste forsvarlig, og med realistiske budsjetter og ikke inneha et «Donald Duck budsjett» som en lederkollega av meg omtalte årets budsjett som. «Det ser fint ut på papiret for resultatet er satt til null ved årsslutt, men alle vet at dette ikke er realistisk å holde, eller å jobbe ut ifra».

Allerede der er vi som sykepleieledere nødt til å sette ned foten. For ingen andre kommer til å gjøre det for oss om vi ikke sier fra. Vi trenger bemanningsnormer som sikrer at vi skal ha de ressursene som kreves for at vi skal kunne gi forsvarlige tjenester med god nok kvalitet, kompetent, og nok, helsepersonell til å utføre tjenestene.

Vi er så forbanna flinke og vant til å trikse og mikse i hverdagen for at alt skal gå rundt.

Vi er så forbanna «flinke» og vant til å trikse og mikse i hverdagen for at alt skal gå rundt til det beste for alle til enhver tid med minst mulige negative konsekvenser for alle andre – utenom oss selv. Det er en ond sirkel som gir en slitasje og som vi må slutte med.

Det får konsekvenser som gjør at du, jeg og mange av oss slutter som sykepleieledere og sykepleiere. Samt at andre som jobber som helsepersonell går tomme og ikke orker å stå i alle urealistiske krav over tid. Vi får rett og slett redusert helse av det, og mange utvikler, blant annet, stressrelaterte sykdommer.

Kvalitet og kompetanse koster

Hvem mener det er greit å jobbe for knapper og glansbilder, eller for applaus for den del? Jeg har til gode å møte den som mener det, men det er det som er realiteten i dag.

Kvalitet og kompetanse koster, og våre arbeidsgivere må og skal være villige til å investere i oss og tenke langsiktig. For der vi er nå, har vi vært for lenge, og noe må gjøres. Og vi som sykepleieledere er vårt lederansvar bevisst, og vi vet hva slags kompetanse og ressurser vi trenger og hvor og hvem som skal ha den.

Vi tenger arbeidsgivere som er villig til å investere og prioritere og la oss sykepleieledere faktisk lede arbeidet med et helhetlig lederansvar i ordets rette forstand. Det ligger i vårt mandat som ledere og som jeg påtok meg den dagen jeg valgte å bli sykepleieleder.

Vi forventer politikere som har mer enn én valgperiode som sitt prioriterte mål. Vi trenger politikere som på tross av valgløfter og egne ønsker om gjenvalg, er sitt arbeidsgiveransvar bevisst og som evner å ta de riktige valgene og beslutningene på vegne av innbyggere og på vegne av oss som deres medarbeidere.

Sykepleier og leder

Da jeg takket ja til å bli leder, ble jeg spurt om jeg var sykepleier eller leder. Det kan synes som om det er en forventning om at de to rollene ikke kan forenes og at jeg som leder ikke skal være sykepleier lenger. Men jeg er sykepleier, og jeg er leder.

Forskning viser at det å inneha en profesjon og være leder oppleves som en indre konflikt som bør håndteres av den enkelte – som sykepleier, som leder og menneske. For vi står i en skvis, og den skvisen ble valgt for oss den dagen vi valgte å bli sykepleieledere.

Men det betyr ikke at vi ikke kan eller skal si fra når nok er nok.

Men det betyr ikke at vi ikke kan eller skal si ifra når nok er nok om at vi ikke får utøvd vårt helhetlige lederskap, eller at vi må forholde oss til urealistiske rammebetingelser som ikke lar seg forene med å ha riktig kompetanse, nok ressurser, eller god nok kvalitet til pasientene våre og tjenestene de mottar.

Jeg har danset for lenge

Jeg er helt enig med Haugrønning Søndbø i at etikken er med i alt det vi sier, er og gjør. Den er også med i alt vi ikke sier, ikke er og ikke gjør. Etikken skal være i holdningene, meningene, verdiene, kunnskapen og i kompetansen vi forvalter – som sykepleieledere med et helhetlig lederansvar.

Kanskje har det vært en blind ærbødighet for reglene og lojaliteten? Ja, jeg tror det. Kanskje har vi vært lojale lenge nok med å gå tjenesteveien som arbeidsgiver forventer og krever av oss?

Det er på tide at vi krever vår spalteplass i den offentlige debatten så vi bedre kan vise hva dette faktisk handler om – med en vilje og handlekraft til å agere.

Det er på tide om det skal være et håp om å få en tid til å danse. Jeg har danset for lenge alene, og takker derfor som så mange andre av for dansen.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.