fbpx Ledere bortforklarer og unnskylder pleieres vold på sykehjem Hopp til hovedinnhold

Ledere bortforklarer og unnskylder pleieres vold på sykehjem

Janne Myhre, NTNU

– Overgrep fra ansatte mot beboere ble sett som utenkelig av avdelingslederne, sier sykepleier og forsker Janne Myhre.

Pleiere utøver vold mot pasienter på norske sykehjem. Det kom frem i forskerintervjuet «Pleiere kjefter på, krangler med og klyper pasientene».

En ny undersøkelse viser nå at avdelingsledere prøver å bortforklare slike overgrep.

– Vi kan telle hvor mye overgrep og vold som skjer, men hvis ikke praksisfeltet, spesielt ledere, ser på hendelsen som overgrep, vil det heller ikke bli tatt tak i. Da vil det ikke bli gjort noe for å forebygge overgrep, sier Janne Myhre.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Hvordan beskriver lederne vold?

Myhre har undersøkt hvordan lederne beskriver og forstår vold og overgrep.

  • 28 avdelingsledere har deltatt, fordelt på seks fokusgrupper i seks kommuner.
  • Kommunene er både store og små, fra Trøndelag og sørover.
  • Undersøkelsen er kvalitativ.

Janne Myhre jobber i samme team som Anja Botngård, som sto for forskningen om pleierne som kjefter og klyper.

Resultatene er publisert i et internasjonalt tidsskrift

Myhre er selv sykepleier og har jobbet på sykehjem, også som leder.

Prøvde å bortforklare og unnskylde

Myhre fant ut at lederne manglet kunnskap og strategier for å identifisere og håndtere vold og overgrep.

– De kom med eksempler på hendelser som de tolket som skadelige eller smertefulle for beboerne. Samtidig prøvde de å bortforklare og unnskylde hendelsene, sier hun.

Ingen har tidligere undersøkt hvordan ledere forstår vold og forsømmelser, heller ikke internasjonalt, påpeker Myhre.

– Men ledernes forståelse av dette temaet vil påvirke de ansattes forståelse. Lederne setter også standard for kulturen i sykehjemmet, og derfor er det viktig å få kunnskap om dette.

Vold kan være fysisk, psykisk, seksuell og finansiell

– Vi spurte avdelingslederen om hvilke hendelser de ville definere som vold og overgrep.

Dette ble delt inn i tre, i tråd med inndelingen som er vanlig i internasjonal forskningslitteratur:

  • Fra ansatt mot beboer
  • Mellom beboere
  • Fra pårørende mot beboere

– Men det var vanskelig for lederne å svare på dette, forteller Myhre.

Så hun ga dem disse nøkkelordene: Fysisk, psykisk, seksuell og finansiell vold, og forsømmelser.

Det er slik Verdens helseorganisasjon kategoriserer vold og overgrep mot eldre.

– Med disse stikkordene ble det lettere for dem å komme med eksempler på hendelser de tolket som skadelige eller smertefulle for beboerne.

– Vold er en risiko man må regne med

Noen av hendelsene hadde lederne hørt om, noen hadde de sett selv.

– Men selv om de forsto at hendelsene kunne være smertefulle for pasientene, prøvde de å bortforklare og unnskylde det som hadde skjedd. De var tvetydige, sier Myhre.

Om beboervold kunne lederne si: «Ja, men det skjer jo på grunn av demenssykdommen, og det er det jo vanskelig å gjøre noe med.»

Eller: «Atferden blir normal for oss når vi jobber med personer med demens.»

– De beskrev volden som en risiko man må regne med. Dette forklarte de ved å vise til knappe ressurser og manglende strategier for å håndtere slike hendelser, forteller Myhre.

Pårørendevold og demens: Ekstra vanskelig

Lederne beskrev aggresjon mellom beboere som normalt.

– De unnskyldte og bortforklarte også pårørendevold, enten pårørende tok penger fra beboerne, tvangsmatet dem, eller utøvde psykiske overgrep. Lederne sa: «Det kan jo ha vært sånn i mange år, det kan jo være sånn de snakker sammen.»

– Også der var lederne tvetydige. I stor grad så de på hendelsene som en privat affære mellom beboeren og dens pårørende, forteller Myhre.

Lederne fortalte at det var vanskelig å vite hva de skulle gjøre med dette.

– Spesielt hvis beboerne ønsket å opprettholde kontakten med sine pårørende, til tross for at det har skjedd overgrep. De beskrev et dilemma mellom å skulle ivareta pasientenes selvbestemmelse og å beskytte dem.

De kan ikke selv fortelle hva som har skjedd.

Har beboerne demens, blir det særlig vanskelig:

– De kan ikke selv fortelle hva som har skjedd eller uttrykke seg om sitt forhold til de pårørende, sier Myhre.

– Dette viser at både ledere og ansatte trenger retningslinjer og føringer for hvordan de skal forholde seg i slike situasjoner.

Les også: Demens: Hva gjør du når pasienten blir sint?

Snakket heller om beboervold enn vold fra ansatte

Den siste kategorien avdelingslederne snakket om, var vold fra ansatte mot pasientene.

– Men lederne ville heller snakke om aggresjon fra beboerne mot ansatte. De beskrev det som en daglig utfordring, sier Myhre.

– De så i liten grad at dette henger sammen, og at også ansatte kan utsette beboere for overgrep.

Ansatte ble på en måte sett som ofre, påpeker hun:

– Lederne hadde stor forståelse for at ansatte kunne bli frustrerte og reagere når de selv var utsatt for slag og spark.

Overgrep fra ansatte – et sensitivt tema

Lederne i undersøkelsen hadde eksempler fra alle kategoriene av vold fra ansatte mot beboere.

– Likevel prøvde de også her å bortforklare og unnskylde hendelsene, også her så vi en tvetydighet. Lederne uttrykte stor tillit til sine ansatte, og overgrep fra ansatte mot beboere ble sett som utenkelig. Det var et sensitivt tema for dem.

Lederne kunne si om sine ansatte: «Noen vet ikke bedre, og noen har bare den væremåten, de høres litt strenge ut».

Eller: «Ansatte kan jo tro at det de gjør er bra. Intensjonen kan jo være god selv om pasienten kanskje ikke opplever det slik».

«Slik gjør vi det her»-kultur

Myhre viser til at avdelinger ofte lager sin egne kulturer for hva som er riktig.

– Som at det er greit å være streng, eller å ta litt hardt i pasientene, for å få gjort unna det stellet eller den tannpussen. De blir fanget i en «slik gjør vi det her»-kultur.

Lederne fortalte også at lav bemanning og manglende kompetanse hos ansatte medvirket til overgrep. De fortalte om en hektisk arbeidshverdag og at ansatte var nødt til å prioritere.

– Enkelte forsømmelser omtalte de som akseptable prioriteringer, sier hun.

– Glemmer å se personen

– Oppgavene må jo gjøres på et sykehjem. Da må man kanskje være litt streng?

– Dersom pasienten bare blir en oppgave som skal løses som alt annet, glemmer man å se personen. Og da har man tråkket feil, mener Janne Myhre.

Hun legger til:

– Sykepleierne har veldig mange oppgaver. Det sies at det er bra bemannet med sykepleiere i Norge sammenliknet med andre land. Men sykepleiere her gjør oppgaver andre burde gjøre, som å vaske senger og å smøre frokost.

Les også: Demensomsorgen: – Flere sykepleiere på jobb vil redusere vold på sykehjem

– Det er ikke lett å være ansatt når lederen er tafatt?

– Ansatte trenger både tydelige ledere og kunnskap om hva de kan gjøre. Men lederne trenger også støtte oppover i systemet, understreker Myhre.

– Må se volden fra pasientens perspektiv

– Du bli anerkjent som god leder hvis du har orden i budsjettet. Det preger helsesystemer i dag, sier Myhre.

Hun utdyper ledernes rolle:

– Det er viktig at lederne er pasientnære, og at de lytter til ansatte, pårørende og beboere. Helsepersonells evne og vilje til å ta pasientens perspektiv er avgjørende for å forstå når man forvolder en annen person smerte og urett.

Men funnene hennes viser noe annet:

– De viser at lederne forsøkte å forklare hendelser med vold og overgrep ut fra organisasjonens og de ansattes perspektiv.

Hvorfor motsetter pasienten seg stell?

– Å jobbe på sykehjem er komplekst. Ansatte trenger rom for å prate sammen og reflekterte over hverdagen de står i.

For å strukturere det, fins det flere modeller. Ett eksempel er TID-modellen, som Myhre kan anbefale:

– Den kan hjelpe personalet til for eksempel å forstå hvorfor pasienten motsetter seg stell eller tannpuss. Modellen har vist at en felles forståelse om hvorfor vanskelige situasjoner oppstår, og om hvilke tiltak man kan bruke, kan redusere aggresjon hos beboerne og øke ansattes mestringsfølelse, sier hun.

Må være effektiv – tar litt hardt i pasienten

Myhre understreker at de aller fleste ønsker å gjøre en god jobb, og at det er viktig å løfte ansatte.– Blir det for mye snakk om at det er dårlige holdninger blant ansatte, legger man ansvaret over på dem i stedet for på systemet de er del av. Samtidig må ledere tørre å ta tak i uønsket atferd fra ansatte, sier hun.

Atferd læres gjennom kulturen på arbeidsstedet.

– Atferd læres gjennom kulturen på arbeidsstedet. Man lager seg sannheter, og lærer det videre til de neste. Kanskje har en pleier fem pasienter som skal opp om morgenen, og så stritter nummer to imot: Hvis kulturen er slik at det gjelder å være effektiv, så tar man kanskje litt hardt i pasienten.

– Man tilpasser seg organisatoriske rammer, og da er det lett å glemme å reflektere over hvorfor man gjør som man gjør, sier Janne Myhre.

– Ledere må ha støtte fra ledelsen over

– Som mellomledere er avdelingsledere ofte mellom barken og veden. Hva forventer du av dem?

– Først må de ha rom og støtte fra ledelsen over. Så må de være til stede i avdelingen. De må se hva som skjer der.

Janne Myhre frykter at de fleste bare blir administrative ledere.

– Men som avdelingsleder på sykehjem, må du må kunne lede faget. Du må tørre å ta tak i de vanskelige situasjonene. Gi rom for refleksjon, jobbe med kultur, sier hun.

Lederen må også sørge for at de ansatte får den kompetansen avdelingen trenger, føyer hun til.

– Du er ikke en dårlig leder selv om du sier fra at du trenger mer bemanning i avdelingen din, sier stipendiat Janne Myhre.

Fikk pris i USA

Janne Myhre har nylig vært i USA og mottatt prisen Tamkin Scholar Award for sin forskning på vold og overgrep mot eldre.

– Prisen ble utdelt på universitetet i Los Angeles. Det er første gang en norsk stipendiat har fått denne prisen. Det er veldig moro at forskningen vi gjør her i Norge blir anerkjent ute i den store verden, sier Myhre.

0 Kommentarer