fbpx Selvregulering når det koker: – Jeg var oftere i konflikt med pasientene da jeg var ny Hopp til hovedinnhold

Selvregulering når det koker: – Jeg var oftere i konflikt med pasientene da jeg var ny

Lone Viste, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie i Helse Stavanger, klinikk psykisk helsevern for voksne.
TOK IGJEN: Hun ble «fed up» av pasienten, og tok igjen. – Det smakte umiddelbart godt. Men så ble jeg flau, kjente på skam, fortalte Lone Viste da hun underviste om selvregulering på Gaustad sykehus. Foto: Marit Fonn

Pasienten hadde bitt og spyttet på henne i flere dager. Sykepleier Lone Viste ble sint og brå, men skjønte det ikke selv. Nå lærer hun andre om selvregulering.

– Jeg var oftere i konflikt med pasientene da jeg var ny. Jeg så ikke meg selv utenfra, sier Lone Viste.

Hun er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og jobber i Helse Stavanger, på klinikk psykisk helsevern for voksne.

– Jeg har vært med på å eskalere flere situasjoner, tenker jeg i ettertid. Jeg var ikke klar over det da. Jeg klarte ikke å se hvordan jeg selv påvirket samhandlingen.

Noen bruker tvang oftere enn andre. Tilfeldig?

Lone Viste bruker sin lange erfaring fra psykiatrien i undervisningsopplegget MAP, som handler om hvordan personalet kan møte aggresjon på en god måte. Stedet er Gaustad sykehus i Oslo, der sykepleiere og andre fagfolk fra psykiatrien er samlet for å teste ut opplegget.

Se fakta om MAP nederst i saken.

Thomas Nag har akkurat avsluttet en bolk om deeskalering og introduserer Lone Viste:

– Man kan ikke snakke om deeskalering uten å snakke om selvregulering. I ekstreme situasjoner er det vanskelig å være profesjonell, sier Nag, som også er psykiatrisk sykepleier.

Han er kvalitetsrådgiver på Haukeland universitetssykehus.

Les Nags tips om hva man bør gjøre/ikke gjøre: Hva gjør du når pasienten er fly forbanna?

Nag påpeker at noen er oftere i konflikt med pasientene enn andre. Mens noen bruker tvang svært sjelden, har andre stadige basketak.

– Er det tilfeldig, eller har det med personlige egenskaper å gjøre? Er du en person som bærer vann eller bensin til bålet? sier Nag.

– Lett å krenke både pasienter og kolleger

Lone Viste overtar:

– Alle vil vel være den som bærer vann til bålet. Men det er lett å krenke, også kolleger, sier hun.

Hva skjer egentlig med kroppen når vi føler oss truet og utsettes for akutt stress?

Viste spør tilhørerne i salen.

De snakker om hjertebank og tørr munn. Viste følger opp:

– Vi blir anspente. Både i stemme, kropp, tanken. Og man kan bli tissetrengt. Da er det ille.

Skjelver etter beltelegging

Kroppen utskiller adrenalin. Det vedvarer også en stund etter at den akutte situasjonen er over.

– Jeg skjelver i ettertid, for eksempel etter en beltelegging. Selv om faren er over, forteller Viste.

Når adrenalinet fosser i kroppen, øker blodtrykket. Man blir kognitivt redusert; får sneversyn, overflatisk respirasjon, kan bli skjelven og svimmel, men også skjerpet.

– Man skal jo prestere raskt i presserende situasjoner. Hvordan håndtere dette og samtidig ivareta mennesker som trenger hjelp? Og hvor flinke er vi til å se kollegene våre når vi er presset?

– Fortell til kollegene at du ble sint på pasienten

For å få innsikt, må man snakke om hendelser, er hennes budskap:

– Vi er alle feilbarlige. Fortell om det: «Vet du hva jeg gjorde i dag? Jeg ble sint på pasienten, og jeg agerte det ut.» Kanskje er jeg også med å bringe bensin til bålet. Hele kluet med å ha selvregulering med i MAP-modellen, er jo økt bevissthet om oss selv og hvordan vi reagerer og påvirker samspillet, sier Viste.

Å respondere på automatikken er sjelden hensiktsmessig, mener hun:

– Noen er handlekraftige og pågående på impuls, andre mer tilbakelente. Begge deler kan være både riktig og galt.

Les om hvordan Lone Viste hjelp pasienten: Sykepleieren som ble pasientens vendepunkt i psykiatrien

Reagerer du med fight? Eller flight?

Det er vanlig å snakke om tre måter å reagere på i akuttsituasjoner:

  • Flight: De som forsvinner fra åstedet: Begynner å rydde på kjøkkenet. Går på toalettet.
  • Freeze : De er der, men gjør ikke noe.
  • Fight: De som handler.

– Jeg er fight. Jeg har vært for ivrig på å handle raskt. I stedet for å vente og se – hvilke muligheter er det her – ville jeg gå inn i situasjonen, ordne opp, avklare. Kanskje endte det opp med å bruke tvang. Men etter hvert så jeg at andre ventet og brukte tid, de løste akuttsituasjonen på en bedre måte. Å unngå disse automatiske mønstrene, krever trening.

Hun legger til:

– Men det er ikke alltid man skal vente, noen ganger må man handle raskt.

– Hvem har ikke blitt trua eller spyttet på?

Manglende selvregulering kan ha uheldige følger. Viste ramser opp noen:

  • Man kan bli overaktivert.
  • Man bruker tvang raskere enn nødvendig.
  • Man kan bli krenkende, overfor både pasienter og kolleger.

– Det gjelder å kunne se hva som driver oss: Har vi selv blitt krenket? Har vi behov for å forsvare oss selv? Man kan få tunnelsyn, og miste oversikt. Overføre stress til både kolleger og pasienter, sier Viste og fortsetter:

– Hvem har ikke blitt trua, spyttet på, snakket ned? Jeg har i hvert fall opplevd det. Da er det ikke alltid så lett å beholde kontrollen. Situasjonen kan fort eskalere.

Klikk og se sint pasient og sykepleier: 

Klikk og se sint pasient og sykepleier:  (Saken fortsetter under filmen.)

Ble «fed up» av kvinnediskriminerende pasient

Lone Viste forteller om en pasient på skjerming. Han var spesielt devaluerende overfor kvinner.

– Jeg var bare en kvinne som ikke hadde peiling, uttrykte han. Det pågikk i flere uker, og jeg ble «fed up» av denne mannen. Han skrøt av seg selv og sa han var professor på seks områder. Jeg visste at han ikke hadde jobb engang. Det ble 17. mai, og han var på skjerming. Da han ville røyke, fikk han avslag, uten at jeg husker begrunnelsen. Han ble sint og dro ned duken på bordet jeg nettopp hadde pyntet og fortalte meg at jeg hadde en dårlig jobb som bare var en «jævla sykepleier».

Da fikk hun nok.

– Jeg smelte til: «Hva jobber du med da?» Jeg fikk tatt igjen, og det smakte umiddelbart godt. Men så ble jeg flau, kjente på skam. For var det hensiktsmessig å være så spydig? Jeg bidro til å krenke ham, gjøre ham liten. Jeg sa ingenting til kollegene mine etterpå.

– Hva skjedde? spør en i salen.

– Vi ble aldri bestevenner. Men jeg tror jeg fikk mer selvinnsikt. Jeg har mange eksempler på uverdige øyeblikk. Det tror jeg de fleste av oss har, om vi tenker oss om.

Ble bitt i flere dager

Viste forteller om nok et slikt uverdig øyeblikk:

– En dame hadde bitt meg og spyttet på meg i flere dager. Vi var i en holdesituasjon med henne. Jeg fikk beskjed om å trekke meg ut, men ville ikke. Jeg var sint og for hard i bevegelsene, men var ikke klar over det selv, før jeg hadde roet meg ned.

– Dette understreker hvor viktig det er å ha kolleger som tør å gi beskjed, uten å påføre skyld og skam.

Dette er mye lettere hvis man er åpne om det på avdelingen og kan ta og gi konstruktiv kritikk, påpeker hun:

– Man skal kunne komme på jobb og si at i dag er ikke en god dag for meg å være på skjerming. Det er å ta selvreguleringen i forkant, sier Lone Viste.

Blir mye «oss og dem»

– Vi snakker ofte om toleransevindu og selvregulering når det gjelder pasientene, sier Viste.

– Vi snakker mye om «oss og dem», men det er ikke så stor forskjell på personalet og pasientene. Toleransevinduet endrer seg, det gjelder oss alle.

Man kan ha sovet dårlig, kranglet med dem hjemme, være i et samlivsbrudd.

– Dersom vi som helsepersonell er svært aktiverte og stresset på innsiden, vil dette kunne smitte over på menneskene vi jobber med.

Så vil Viste at alle i salen lukker øynene. En selvregulerende teknikk skal testes:

Fire sekunder innpust, seks sekunder utpust. I halvannet minutt. Viste teller sekundene høyt.

Thomas Nag er fornøyd med avrundingen:

– Jeg har god erfaring med at slike enkle pusteteknikker kan være nyttige. Jeg bruker dem ofte før jeg går inn i ladede situasjoner eller på slutten av arbeidsdagen, slik at jeg kan legge fra meg jobben, forteller han.

Hva kan selvregulering føre til?
  • Ikke-truende kroppsspråk.
  • Man bruker nødvendig tid i situasjonen.
  • Man forblir profesjonell og nyttig i krevende situasjoner.
  • Unngår uhensiktsmessig irritasjon.
  • Unngår å forsvare seg mot fornærmelser og krenkelser.
  • Lar være å gi løfter til pasienten man ikke kan holde.
Møte med aggresjon: MAP-modellen
  • MAP står for Møte med aggresjonsproblematikk.
  • Et opplæringsprogram for forebygging og håndtering av aggresjons- og voldsproblematikk.
  • Tilbyr en standardisert, kunnskapsbasert og kvalitetssikret opplæring av ansatte.
  • MAP har vært et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalt kompetansesenternettverk i sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (Sifer-nettverket), de tre regionale sikkerhetsavdelingene, Helse Stavanger og Helse Fonna.
  • Består av ti kapitler som kan formidles som en helhet (grunnkurset) eller som enkeltstående moduler.
  • Har blitt testet ut våren 2019, og nasjonal implementering igangsettes fra oktober 2019.
  • Mer informasjon på sifer.no
Les også:

Sykepleieren som ble pasientens vendepunkt i psykiatrien

Silje Marie Strandberg og Lone Viste Fagerland
VEVD SAMMEN: Silje Marie Strandberg (t.v.) er tidligere pasient, og Lone Viste Fagerland er sykepleier. De har en historie sammen som de har delt mange ganger. Sykepleier Lone mener hennes direkte tale var med på å hjelpe Silje Marie. - Hun slapp å lure på om jeg mente noe annet enn det jeg sa, sier hun. Foto: Susanne Dietrichson

Sykepleier Lone Viste Fagerland var direkte og tydelig. Slik ble den redde pasienten trygg på henne. – Vi var en god match, mener Fagerland.

Lone Viste Fagerland er sykepleieren som Silje Marie Strandberg etter hvert knyttet seg til da hun var innlagt i psykiatrien i Stavanger. Hun hadde en alvorlig schizofrenidiagnose og trodde aldri hun skulle bli frisk. Hun ville bare dø. Hun mener det var sykepleier Lone Viste Fagerland som reddet livet hennes.

Fagerland er klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie og jobber i Helse Stavanger, nå på klinikk psykisk helsevern for voksne. Historien om vendepunktet har de to fortalt på mange konferanser og på film. De har også fortalt til Sykepleien.

I 2014 var de på tv2:  Silje Marie var tvangsinnlagt i ti år og ville bare dø

Silje Marie mener at Lone var den ene som så henne, og som aldri ga henne opp. Historien har blitt aktualisert igjen med Silje Maries dokumentarfilm «Lykkepillen». 

10. september fortalte Strandberg  på Dagsrevyenom sitt kritiske syn på medisinering i psykiatrien. Hun holder fast i at møtet med sykepleier Lone Viste Fagerland var det store vendepunktet. Her har Sykepleien intervjuet sykepleieren:

Formidler håp

– Hvordan har det vært å fortelle historien deres så mange ganger?

– Veldig givende, sier Lone Viste Fagerland.

– Vi kommer inn på nyttige aspekter i faget mitt. Jeg opplever jeg formidler håp til både pasienter og faggruppen.

– Hvor mye har dere reist?

– En god del. Vi har vært i USA, Belgia og England, og mye i Norge.

– Er det en del av jobben?

– Nei, men arbeidsgiver har tillat det, sier Fagerland. 

– Kunne vært andre enn meg

– Er det tilfeldig at det var du som reddet Silje Marie?

– Silje Marie mener nei, at det var akkurat meg var avgjørende. Jeg mener det kunne vært andre enn meg. Det var mange faktorer som spilte inn. Mange personer medvirket til utfallet.

– Som hva?

– Vi var en god match, men jeg bygget på de erfaringene hun hadde gjort seg i relasjoner til annet helsepersonell. Tiden var inne. Det er sånn man jobber i de lange, bærende relasjonene, som er så viktige. Men jeg tror jeg har egenskaper som hun trengte fordi hun var så utrygg.

Ble avvist over lang tid

– Hvilke egenskaper?

– Jeg er tydelig i kommunikasjonen, var direkte med henne. Hun slapp å lure på om jeg mente noe annet enn det jeg sa, sier Fagerland.

– Men Silje Marie testet deg ut?

– Ja, hun avviste meg i mange, mange måneder. Jeg tøyde nok også grenser for hva som var vanlig på sengepost.

Mer personlig enn før

– Hvor personlig kan relasjonen være i psykiatrien?

– Vi kan være personlige, men ikke private. Det inngår i det å være profesjonell. For 20 år siden skulle vi være veldig profesjonelle. Nå bruker vi oss sjøl mer som et verktøy. Du må dele av deg selv. Men det er et skarpt skille til det private.

– Hvordan?

– Vi skal kunne dele personlige erfaringer, men oppmerksomheten skal ikke være på hva som er bra for meg. Men pasienten kan vite at du har barn og at mannen din heter Arne. De skal oppleve at de blir sett av et annet menneske, ikke bare en fagperson, understreker Fagerland.

En klem er innafor

– Hvor fysisk kan man være?

– Her er det stor uenighet. Det er en vanskelig balansegang. Det er lett å trå feil, det viser jo historien med både tvang og overgrep. Vi skal ikke invadere eller være intim. Men arm på en skulder eller en klem er innafor. Det avhenger av den enkelte pasient – og relasjonen.

– Kan en relasjon til en veldig syk pasient føles for forpliktende?

– En langvarig relasjon kan oppleves som tyngende. Pasienten kan selv ha opplevd mye avvisning. Og vi selv må tåle avvisning, utagering og trusler fra pasienten. Vi kan bli redd for at pasienten skal ta livet av seg. Men det er viktig å kunne stå i relasjoner til utfordrende pasienter, og det er da veiledning og støtte fra kolleger er nødvendig.

Relasjoner er i tiden

– Har det skjedd en holdningsendring?

– Ja, vi er mye mer bevisst på å bruke det personlige i den terapeutiske tilnærmingen.

– Så det går i riktig retning?

– Ja, det er i tiden å vektlegge relasjoner.

– Tvang kan være livreddende

– Og tvang skal helst unngås?

– Jeg jobber selv med terapeutisk mestring av aggresjon. Men for å kunne ha et helsevesen som skal redde de svakeste, er vi nødt til å bruke tvang. Er den på rett tid og på rett måte, kan den være livreddende. Jeg tror ikke på et helsevesen med 0-visjon om tvang, for da vil mange forgå.

– Glad for lovendringen om mindre tvang og mer selvbestemmelse?

– Vanskelig å uttale seg, for den er så ny. Men jeg ser at det kan bli vanskelig å vurdere samtykkekompetansen.

LES OM DE NYE REGLENE FOR TVANGSBRUK 

Blir matt av demonisering

I dokumentarfilmen Lykkepillener Silje Marie kritisk til medisinering i psykiatrien.

– Hva synes du?

– Filmen tar opp et viktig tema. Men jeg tror ikke at et ødelagt selvbilde utelukkende skyldes pillene. Det er så mye som spiller inn. Når det er sagt – det er helt klart at feil- og overmedisinering har skjedd. Men de som jobber på sengepost ser så mye lidelse, og det er vondt å se. Jeg vet at helsepersonell ønsker det beste for pasientene. Jeg blir matt av demonisering av sykehuset og psykiatrien, sier Fagerland.

– Vær der, men ikke overbeskytt

– Hva er ditt viktigste grep i terapien?

– Å holde ut, være der over tid. Å trygge. Pasienter er ofte veldig, veldig redde. Men jeg vil også ansvarliggjøre, så tidlig som mulig. Man må ha is i magen, noen sjanser må man faktisk ta, så man ikke beskytte dem i hjel. Jeg kommuniserte til Silje Marie så hun forsto.

– Hvordan da?

– Hun var ung og institusjonalisert. Kognitivt svekket. Jeg brukte enkle ord og begreper. Snakket langsomt. Hun måtte kunne stole på meg over tid, jeg kom når jeg hadde sagt jeg skulle komme.

– Du kunne vel bli syk eller forsinket?

– Da sørga jeg for at jeg fikk gitt beskjed. Når man har en allianse, kan man stille krav. Som at hun selv måtte ringe banken. Det gir mestringsfølelse.

Kritisk til økt krav om effektivitet

– Er det personell nok til slike relasjoner?

– Nei. Og det stilles stadig mer krav til kortere behandlingstid og effektive pakkeforløp. Det stiller jeg meg undrende til. For hvor lang tid tar det å bli frisk av en depresjon? For deg? For meg? Når unge kommer skakkjørte etter en halv oppvekst, er det vanskelig å målsette hvor lang tid man trenger på å etablere en god relasjon.

– Tenkte du at Silje Marie skulle bli frisk da du traff henne?

– Det er alltid håp. Men man kan aldri vite, sier Lone Viste Fagerland.

Lone Viste Fagerland
UTHOLDENDE: Å kunne stå i relasjoner til utfordrende pasienter, er viktig, mener Lone Viste Fagerland. - Og det er da veiledning og støtte fra kolleger er nødvendig. Foto: Privat