– Vi driver sykepleie og ikke innvandringspolitikk

Sykepleiere skal behandle alle pasienter med utgangspunkt i pasientens individuelle behov for pleie. Dette gjelder også for papirløse migranter – en gruppe som er i Norge uten lovlig opphold. Denne gruppen består av kvinner, menn og barn og som har en svært begrenset rett til helsetjenester.

En lavere faglig standard?

Papirløse migranters rett til helsetjenester beskrives i forskrift om rett til helsetjenester for personer uten lovlig opphold i riket. Her fremkommer det at de kun har rett til helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Barn og gravide har noe utvidede rettigheter, men likevel med begrensninger, og de må ofte betale full pris for hjelpen de mottar.

Som sykepleiere jobber vi for at alle pasienter skal ha likeverdige helsetjenester uavhengig av den enkeltes bakgrunn. Det betyr at hver enkelt skal motta helsetjenester av like god kvalitet, tilpasset den enkelte og med mål om resultatlikhet for dem med samme sykdomsbilde. En stor barriere for likeverdige helsetjenester til papirløse migranter er den restriktive politikken som begrenser den papirløses tilgang til helsehjelp.

Byr på utfordringer

Konsekvensen for pasientene er mangelfull tilgang til nødvendige helsetjenester, mens konsekvensen for helsepersonellet er at deres faglige vurderinger og profesjonsspesifikke kompetanse overprøves av en forskrift som pålegger helsepersonell å handle i strid med menneskerettighetsloven og egne yrkesetiske retningslinjer.

Nettopp denne utfordringen påpekes også av oppropet: «Vi er helsepersonell: La oss få gjøre jobben vår» fra 2021 og har vært påpekt gjentatte ganger ved faglige og politiske opprop i over ti år. Dette var også temaet for representantforslaget: «Helsehjelp til alle i Norge» som ble fremsatt i Stortinget 5. november 2020.

I helsepersonelloven § 4 står det at helsepersonell skal yte faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. I Helsedirektoratets kommentarer til loven poengterer de at faglig forsvarlighet gjelder både den enkelte yrkesutøver, men også for alle deler av helsetjenesten. Helsepersonellet har en «plikt til å opptre i samsvar med de til enhver tid gjeldende faglige normer og lovbestemte krav til yrkesutøvelsen».

Om omsorgsfull hjelp sier Helsedirektoratet at det «innebærer å gi helsehjelpen på en måte som yter pasienten omtanke og respekt og ikke krenker vedkommendes personlige integritet» (4), noe som går rett inn i kjernen av sykepleiefaget fordi de ulike lovene og retningslinjene også påvirker rammene for omsorgen vi skal gi til våre pasienter.

Vi må yte likeverdige helsetjenester

Prioriteringsforskriften går på tvers av faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp fordi den setter helsepersonell i en situasjon der vi ikke lenger kan legge normale faglige kriterier til grunn for de vurderingene og tiltakene vi iverksetter.

For sykepleiere kan dette være ekstra utfordrende fordi sykepleiere ofte har en portåpner-/portvokterfunksjon i ulike deler av helsetjenesten. Det som da kan skje, er at man som sykepleier må foreta vurderinger og henvisninger til spesialisthelsetjenesten, noe som normalt gjøres av leger i primærhelsetjenesten og som ligger utenfor sykepleieres kjernekompetanse. 

Prioriteringsforskriften får da en muligens utilsiktet konsekvens: Behov for ny kompetanse hos sykepleiere slik at man både kan vurdere og henvise papirløse migranter for å sikre at de får den hjelpen de trenger. På den ene side blir sykepleiere altså fratatt sin rett og plikt til å yte tjenester i henhold til relevante faglige standarder samtidig som de blir satt til å gjøre oppgaver de ikke har kompetanse til. 

Som sykepleiere kan vi ikke lenger akseptere å bli bedt om å handle i strid med yrkesetiske retningslinjer og menneskerettighetene. Nå må vi kunne yte likeverdige helsetjenester til en av våre mest sårbare pasientgrupper ut ifra deres medisinske behov og ikke ut ifra innvandringspolitiske hensyn.