– Sykepleie er et variert og meningsfylt yrke

Jeg er sykepleier og brenner for min jobb i psykiatrien. Det var ikke tilfeldig at jeg endte opp i helsevesenet. Det var ikke sted jeg havnet ved et rent lykketreff. Det var et bevisst valg jeg tok midt i livet, og jeg er stolt over yrkesvalget.

Tidligere har jeg jobbet med de humanistiske fagene som litteraturvitenskap og filosofi i møte med elever i videregående skole.

Nå er jeg nyutdannet sykepleier (uteksaminert juni 2020), og jeg har med interesse fulgt Sykepleien de siste årene. Her er det mange etiske komplekse problemstillinger som blir diskutert grundig og presentert i en mer formidlende debattform. Det setter jeg stor pris på.

Lokke, ikke skremme

Men, noe som har slått meg de siste årene er at vi – som gruppe og profesjon – burde løfte mer frem de gode sidene ved yrket vårt. Mediene tegner ofte et skremselsbilde, stort sett, vinklet i retning av dårlig lønn og arbeidsforhold.

Kanskje det er på tide å løfte frem de fine beretningene fra sykepleieyrket? Å vise frem at vi er stolt over rollen vår og at vi ikke er et offer og en brikke i et høyere hierarki? Jeg vil tro det kan styrke rekrutteringen fremfor å skremme vekk de unge fra å søke seg til sykepleiestudiet.

Vi har valgt dette yrket, og flere har stått i yrket gjennom et langt yrkesaktivt liv. Hvorfor det? Hvilke beretninger har ikke sykepleierne i dette landet gjennom sine mange møter med mennesker som trenger dem?

Som sykepleier oppstår det helt unike møter med mennesker som trenger at vi er til stede for dem og observerer, lytter og tar dem på alvor. I dette møtet hviler det også et stort ansvar som vi kan forvalte på en tilstedeværende og trygg måte, eller i verste fall velge å lukke øynene for.

En apell til sykepleiere

Hvor vil jeg med dette leserinnlegget kan flere spørre seg. Jo, jeg har en appell til dem som har vært i sykepleieyrket i en årrekke om å vise frem og formidle den viktige rollen vi har. At det er tøft og vanskelig til tider, er det ingen tvil om, og det har det siste året med pandemi vist oss til det fulle.

Respekt og all ære til dere som har jobbet lange dager med slitsomme skift og med stadige endringer med hensyn til smitterestriksjoner. Flere har også opplevd dødsfall på arbeidsplassen relatert til covid-19, noe som kan oppleves svært tøft og som skal bearbeides på en god måte. Men til tross for dette, er kanskje tiden er inne for å løfte frem mer av de fine beretningene fra yrket?

Fra mitt ståsted – i psykiatrien – opplever jeg og kjenner daglig på at jeg er med på noe viktig. Pasientene på min arbeidsplass opplever tidvis at verden er kaotisk og ikke lenger henger sammen. Vår rolle blir å skape tillit, trygge og gradvis forsøke å gjenopprette en stabilitet og ro for pasientene. I tillegg til å kjenne seg fremmed i verden, kjenner også flere av pasientene på en stor ensomhet.

Det er krevende, men nydelig

Vår kjente norske lyriker Gunvor Hofmo var i lengre perioder av livet innlagt på psykiatrisk sykehus med psykose. Fra et av hennes tidlige dikt «Fra en annen virkelighet» kan vi ane denne ensomheten som jeg så ofte har sett hos mennesker med alvorlige psykoser. Hun skriver:

Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
(Gunvor Hofmo, 1948)

Jeg synes Hofmo setter vemodig ord på det å stå utenfor fellesskapet med andre mennesker. Hun beskriver hvordan det oppleves å være fysisk til stede i verden, men som en fremmed og observatør.

Som sykepleier kan jeg kanskje være med å lindre noe av denne smerten som disse pasientene opplever. Kanskje kan jeg være med på å gi dem en god dag innimellom alle de vonde dagene.

Jeg kan følge dem gjennom deres sykdomsprosess og se at de blir bedre og får livsgnisten tilbake og følelsen av å høre til i verden. For meg oppleves dette uhyre meningsfullt, og det minner meg på at sykepleieyrket er et krevende, men et nydelig yrke.