Hva handler frontfagsmodellen om? Og hvorfor hisser NSF-lederen og Unio-lederen seg opp over den?

I årevis har forbundsledere i helsesektoren, skole og politi pekt på at praktiseringen av frontfagsmodellen er en svakhet.

Den svenske økonomen Lars Calmfors begeistret nylig blant andre NSF-lederen på en Unio-samling med sin kritikk.

Calmfors er professor emeritus i internasjonal økonomi ved Institutt for internasjonale økonomiske studier ved Stockholms universitet og er forsker ved Institutt for næringslivsforskning. 

– Den norske frontfagsmodellen likner den i Sverige, forteller han på telefon til Sykepleien.

– Det vil si at industrien setter rammen i lønnsoppgjøret, som alle de andre skal følge.

– Argumentet har vært at det er har vært bra å holde tilbake lønn, for å unngå lønnsforstyrrelser.

– Frontfagsmodellen i Norge er en religion

– Problemet er at når alle skal følge industrien, er det vanskelig å endre lønnsrelasjonen, sier Lars Calmfors.

– Tradisjonelt har sykepleierne og lærerne ligget lavt siden de er kvinnedominerte yrker og på grunn av diskriminering. Men det er også et problem med å rekruttere tilstrekkelig. Det gjelder både sykepleiere, lærere og andre i velferdssektoren i Sverige, Danmark og Norge: Modellen trygger ikke personalforsyninger av disse gruppene, sier han.

Calmfors forteller at han «skøyet litt» da han han var på konferansen i Oslo:

– Jeg sa at frontfagsmodellen i Norge er ingen modell. Den er en religion. At man må følge en slags høyere makt. 

Det samme gjelder i Sverige:

– Der er det nesten skambelagt å kritisere modellen.

– Noe du har gjort?

– Også jeg har råket ut for kritikk, ja. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge. Kanskje dere er snillere med hverandre der. Jeg mener i hvert fall at modellen burde brukes mer fleksibelt.

Partene burde komme overens om at det er arbeidskraftbrist på visse områder, mener han:

– Da kan de enes om at noen yrkesgrupper får mer enn andre. Slik det er nå, vil dette bare lede til at de andre vil ha mer.

Foreslår at uavhengige kan vurdere om noen bør få mer

Lars Calmfors mener at partene selv skal ta ansvar. Hans forslag er å sette ned en ekspertnemnd som kan støtte partene.

Nemnden kan bedømme når ubalansen på et delarbeidsmarked er så stor at det kreves en relativ lønnsøkning, mener han. Ellers er risikoen stor for at alle grupper vil si at vår gruppe må ha mer.

– Hvem skal være i en slik nemnd? Partene? Eller politikerne?

Calmfors sier han har mer tro på selvstendige, uavhengige økonomer. 

– Kan dette skje i Sverige?

– Nei, for der er modellen også en religion. Jeg foreslo dette da jeg ledet et arbeidsmarkedsøkonomisk råd tilsatt av Svenskt Næringsliv, tilsvarende norske NHO. Da ble de sinte og la ned rådet.

Danmark «gjorde noe interessant»

– Lar en slik nemndordning seg gjennomføre i Norge, tror du?

– Jeg syns det er et godt forslag i hvert fall.

Han viser til at Danmark «gjorde noe interessant» for større lønnsøkninger i velferdssektoren i 2024–26.

– Da sørget regjeringen for ekstra midler til velferdssektoren for å øke lønningene der. Sverige gjorde noe liknende for ti års tid siden. Da ble det innført særskilte statlige satsinger på hevet lønn for lærerne, fordi det var stort lønnsetterslep.

– Partene må lytte til hverandre

Men alt bygger på at partene er villige til å lytte til hverandre for å klare å endre lønnsrelasjoner, understreker Calmfors.

– Hva er bra med frontfagsmodellen?

– Det er bra med tilbakeholdenhet som gagner internasjonal konkurranseevne og sysselsetting. Men det må gjøres med fleksibilitet og åpenhet. 

Han presiserer:

– Det må være mulig å heve relativlønningene når det er stor mangel på arbeidskraft i en del av økonomien.

NSF-lederen: – Den funker bare ikke

NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen har hatt mange kritiske utsagn om modellen vi snakker om.

– Hvorfor er du så sint på frontfagsmodellen?

– Jeg er ikke sint. Den funker bare ikke, sier Lill Sverresdatter, leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF).

– Det mangler 100 000 helsepersonell om bare drøye 13 år. Det krever et virkelig lønnsløft for å rekruttere og beholde.

Det får vi ikke til innenfor dagens tariffsystem.

Larsen viser til at det finnes årslønnsforskjeller mellom ingeniører og sykepleiere på 300 000 kroner.

Dette er tall fra rapporten fra Teknisk beregningsutvalg (TBU), som ble lagt frem i februar.

– Vi får ikke dekket inn dette i tariffoppgjør. Når vi har rekrutteringsproblemer, funker ikke modellen. Slik sementeres urimelige forskjeller mellom grupper.

– Har du noe pent å si om frontfagsmodellen?

– Det beste er at den hindrer de store forskjellene mellom grupper i lønnsoppgjøret. Og at den sikrer at norsk industri kan selge til utlandet.

Dette funker bra, synes hun:

– Det kalles sammenpresset lønnsdannelse.

– Kvinnearbeid ble ikke regnet som verdiskapning

Larsen peker på at problemet fra gammelt av er at kvinners arbeid ikke ble regnet som verdiskapning.

– Der ligger feilen.

Uten at dette rettes opp, ser vi frontfagsmodellens død om få år, spår hun.

– Hvis det ikke anerkjennes at den ikke funker for å rekruttere helsepersonell, vil det føre til massiv privatisering av helsetjenesten og offentlig velferd ellers.

– For hva hvis 130 000 sykepleiere flytter til privat sektor? Da trenger de ikke forholde seg til frontfagsmodellen.

– Hvem er du sint på?

– Jeg er sint på at partene i frontfaget ikke anerkjenner at dette er del av hovedproblemet.

Larsen konkluderer:

– Modellen er bra på mye, men problemene med lønnsnivåforskjeller må løses. Ellers ødelegges modellen over tid, sier Lill Sverresdatter Larsen.

NHO: – Bidrar til et samfunn med få forskjeller og høy tillit

Øystein Dørum er sjeføkonom i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

– Du er kanskje ikke så sint på frontfagsmodellen?

– Nei, det som er modellens positive sider, er at den bidrar til å holde lønns- og inntektsforskjellene nede. Og til å understøtte et samfunn der det er få forskjeller og høy tillit, sier Dørum.

Dørum legger til at modellen også bidrar til at Norge har en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor.

– Dette sikrer at vi har balanse i vår handel med omverdenen, sier Dørum.

– Modellen bidrar også til at gevinsten som industrien henter ute, fordeles på alle lønnstakerne hjemme også.

– Da må andre få lavere lønnsvekst

Dørum gir NSF-lederen rett i at modellen i stor grad låser relative inntektsforskjeller, men påpeker at frontfagsmodellen har en viss fleksibilitet, som betyr at noen grupper kan få høyere lønnsvekst enn andre.

– Men hvis sykepleierne skal få mer, må andre få mindre? Skal sykepleierne løftes, må andre senkes relativt?

– Ja, da må andre få lavere lønnsvekst. 

– Lønn er ikke alt

Dørum mener at det ikke går an at offentlig sektor får mye høyere lønnsvekst enn privat sektor.

– Heller ikke at lønnsveksten i privat sektor ikke samsvarer med veksten i verdiskapningen.

– Men hva det med rekrutteringsproblemet i helsevesenet som er økende på grunn av befolkningens økende alder?

– Ett svar er at lønn er ikke alt. Det er andre virkemidler for å få fatt i arbeidskraft på.

– Som hva?

– Gjøre noe med arbeidstid. Gi utdanningstilbud. Dessuten: Vi har allerede svært mange sykepleiere og leger i Norge. Vi må se hvilke oppgaver hvilke profesjoner skal ha ansvar for og hvordan vi organiserer produksjonen av helsetjenester, sier NHOs sjeføkonom.

Unio-leder: – Fungerer ikke til samfunnets beste

Steffen Handal er leder i Unio, som er hovedorganisasjonen for 14 forbund, deriblant NSF.

– Hva er det med frontfagsmodellen som gjør deg mest sint?

– Jeg blir ikke sint. Problemet er at modellen ikke i tilstrekkelig grad bidrar til at arbeidskraften flyter dit det er størst behov. Som helt grunnleggende velferdstjenester, skriver han i en e-post til Sykepleien.

Han peker her på sikkerhet, barnehage, helse og omsorg og skolen.

– Modellen er bedre på å ivareta andre interesser. Men den er ikke bærekraftig i en situasjon der samfunnet er avhengig av at systemet gjør enkelte yrker mye mer attraktive enn tidligere. 

Han peker på at frontfagsmodellen er laget for å gi stabilitet.

– Men sånn partene praktiserer den, fungerer den ikke til samfunnets beste, skriver han 

– Umulig å velge helse fremfor sikkerhet og unges utdanning

– Det er rekrutteringsproblemer blant flere Unio-grupper. Hvor vanskelig er det å prioritere blant dem?

– Veldig mange av Unios grupper er en forutsetning for velferdsstaten. Det er umulig å velge helse og rehabilitering fremfor å sørge for samfunnets sikkerhet. Eller forske for fremtiden. Eller lære opp barn og gi unge nødvendig utdanning, skriver Steffen Handal.

– Dersom man tror at disse samfunnsutfordringene skal løses internt i Unio eller i fagbevegelsen, har man ikke tatt problemene på alvor.

 Kan bli mer positiv hvis …

– Har du noe pent å si om modellen?

– Det er en modell som har tjent norsk økonomi godt, skriver han.

Og legger til: 

– Men jeg og Unio har påpekt at praktiseringen av modellen ikke sikrer arbeidskraft til velferden vår. Det gjør at avstanden i lønn mellom privat sektor og offentlig sektor øker.

– Hvis partene kan bruke modellen for å løse flere problemer med personellmangel innen helse, omsorg og opplæring, så blir jeg mer positiv til modellen. Men det krever mer av arbeidsgivere og andre parter som bruker modellen i lønnsoppgjørene.