Masterprogrammet i barnesykepleie ved Universitetet i Agder (UiA) er en toårig utdanning på 120 studiepoeng. For opptak kreves bachelorgrad i sykepleie og minst to års erfaring som autorisert sykepleier i full stilling. Opptaket følger UiAs forskrift for masterprogrammer (1).

Studiet består av teoretiske emner i spesialsykepleie på til sammen 30 studiepoeng. Her får studentene både fagspesifikk undervisning i barnesykepleie og fellesundervisning med studenter fra anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie. 

Fellesundervisningen dekker temaer som kommunikasjon, teamarbeid, ikke-tekniske ferdigheter, syre-base-forstyrrelser, hemodynamikk, lungepatofysiologi og smertefysiologi.

I tillegg består studiet av 45 studiepoeng praksisstudier, 15 studiepoeng i vitenskapsteori og metode og en masteroppgave på 30 studiepoeng. Programmet er utformet for å styrke studentenes kompetanse innen teori, praksis og forskning i spesialsykepleie.

Simulering er en effektiv pedagogisk metode

Innen barnesykepleie ved UiA brukes simulering som en viktig pedagogisk metode for å fremme studentenes læring. Simulering er en undervisningsmetode som gjenskaper virkelige situasjoner eller prosesser for å trene og undervise (2). 

Målet med simulering kan være å utvikle kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse (3). Flere studier viser at simulering gir sykepleierstudenter en effektiv læringsarena for å øve på ulike kliniske situasjoner i praksis (4, 5).

I NOU-rapporten 2023:4 «Tid for handling – Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste» blir simulering trukket frem som en effektiv pedagogisk metode (6). Simuleringsøvelser gir studentene mulighet til å øve i et trygt og kontrollert miljø, der de får tilbakemeldinger på det de gjør riktig, og hva de kan forbedre (7). 

Det legges også vekt på at læringen skal kunne overføres til virkelige situasjoner, slik at studentene føler seg bedre forberedt i reelle kliniske omgivelser (8, 9).

Studentene utvikler samhandling og beslutningsevne

Simulering er en verdifull metode for å trene både tekniske og ikke-tekniske ferdigheter (ITF) (10). ITF omfatter kognitive, sosiale og mellommenneskelige ferdigheter som er avgjørende for å styrke pasientsikkerheten (11–13). 

ITF inkluderer blant annet kommunikasjon, teamarbeid, beslutningstaking, problemløsning og lederskap (12, 14). Helsefagutdanning kan på en effektiv måte integrere ITF gjennom simulering (15). 

I helsevesenet er disse ferdighetene viktige for å sikre høy kvalitet på pasientomsorgen (16). Spesialsykepleiere i akutte situasjoner møter ofte komplekse kliniske utfordringer som krever mer enn bare teknisk kompetanse (17). De må kunne kommunisere godt med pasienter og kolleger, jobbe i tverrfaglige team, håndtere stress og ta raske, velbegrunnede beslutninger (18). 

Simuleringsbaserte scenarioer gir studentene en trygg og realistisk arena for å trene på slike situasjoner.

Rammeverket konkretiserer ikke-tekniske ferdigheter

I et prosjekt ved masterutdanningen i barnesykepleie ved UiA er det utviklet en modell som kobler læringsmål for ITF til simuleringsøvelser. Hensikten med prosjektet var å tydeliggjøre hvordan ITF kan integreres i utdanningen av barnesykepleiere. Modellen er tilpasset studentenes kompetanseutvikling gjennom studiet.

Prosjektet bygger på rammeverket for barnesykepleieres ITF, som ble utviklet i et kvalitetsforbedringsprosjekt i 2021 (19). Dette rammeverket har siden blitt brukt når barnesykepleierstudentene er i praksis, som en hjelp til å veilede i læresituasjoner.

Rammeverket beskriver hvilke konkrete ITF-områder som er viktig for å utøve trygg og effektiv spesialsykepleie, og består av fire hovedkategorier (19).

Hver kategori består av tre–fem elementer som viser en progresjon i både taksonomi og vanskelighetsgrad. For eksempel inneholder kategorien situasjonsbevissthet tre elementer: å innhente informasjon, å identifisere og forstå, samt å forutse og være i forkant. Det siste elementet, å forutse og være i forkant, representerer det høyeste nivået og krever mer avansert kompetanse enn å innhente informasjon.

Rammeverket (19) gir for hvert element eksempler på observerbar atferd hos barnesykepleieren, som kan klassifiseres som enten forsvarlig og hensiktsmessig eller uforsvarlig og lite hensiktsmessig. Tabell 1 viser en forenklet versjon av det opprinnelige rammeverket for barnesykepleierens ikke-tekniske ferdigheter (19).

Studentene styrker kompetansen trinnvis

I første semester av masterprogrammet i spesialsykepleie får studentene undervisning i teori om ITF. Barnesykepleierstudentene jobber deretter aktivt med å utvikle disse ferdighetene gjennom hele studiet, blant annet ved hjelp av fullskalasimulering i de ulike praksisperiodene.

Praksis er delt inn i tre perioder. Praksisstudier i første semester starter med tre uker introduksjon til praksis, og totalt gjennom studiet har studentene 30 uker praksis ved ulike avdelinger for barn og nyfødte.

Den nye simuleringsmodellen ved UiA er utformet slik at det er utviklet egne ITF-læringsmål for hver praksisperiode, som brukes i fullskalasimulering. Dette gir studentene en gradvis læringsprosess, der de får mulighet til å øve og forbedre sine ITF-ferdigheter over tid. 

Studentene får tilbakemelding i trygge omgivelser og blir bevisste på egne forbedringsområder for å utvikle funksjonsdyktighet og kompetanse som barnesykepleiere. Slik oppnår de økt progresjon gjennom studiet og et gradvis høyere kompetansenivå i løpet av masterutdanningen.

Tabell 2 viser et eksempel fra kategorien situasjonsbevissthet, der læringsmålene øker i ferdighetsnivå fra praksisstudier 1 til 3. Tilsvarende læringsmål er utviklet for kategoriene beslutningstaking, oppgaveløsning og teamarbeid.

Simulering engasjerer studentene i ulike roller

Før hver simuleringsøvelse forbereder studentene seg ved å lese gjennom og repetere rammeverket for barnesykepleieres ITF (19). De får presentert konkrete ITF-mål for øvelsen, som blir vektlagt før gjennomføring av scenarioet. Studentene jobber ut fra disse målene i et avansert simuleringsmiljø, der det blant annet brukes videoopptak for å se og diskutere bestemte hendelser under debrifingen.

Under øvelsen får studentene tildelt ulike oppgaver – noen deltar aktivt i scenarioet med bestemte roller, mens andre fungerer som observatører. I løpet av dagen oppfordres alle til å prøve seg i ulike roller. 

Studentene har gitt tilbakemelding om at de lærer mest ved å veksle mellom å være aktive deltakere og observatører (3). Derfor gjennomføres hvert scenario flere ganger, slik at alle får prøvd seg i ulike roller.

Observatørene får egne oppgaver knyttet til læringsmålene og skal observere scenarioet nøye underveis. Tilbakemeldingene deres er viktige i debrifingen etterpå, ettersom ulike perspektiver på situasjonen har vist seg å gi økt læring (3).

Debrifing fremmer refleksjon og faglig utvikling

Debrifingen ledes av en fasilitator med kompetanse i simulering og følger en struktur med fire faser, slik Eppich og Cheng (20) anbefaler. 

Først kommer en kort reaksjonsfase, der deltakerne med aktive roller får dele hvordan de opplevde øvelsen. Deretter følger en beskrivelse av situasjonen, en analyse av hva som skjedde, og til slutt en refleksjon over hvordan deltakerne kan bruke det de har lært, videre.

I debrifingen vurderes øvelsen i lys av ITF-læringsmålene. Dette støtter studentenes kontinuerlige utvikling og mestring av ITF. Vektleggingen av systematisk evaluering og tilbakemelding bidrar til at studentene gradvis oppnår økt forståelse og kompetanse gjennom hele utdanningsløpet.

Studentene opplever økt læring gjennom simulering

Studenter i barnesykepleie, kull 2024, har nylig gjennomført praksisstudier og deltatt i simulering ved UiA. De opplevde at ferdigheter som kommunikasjon, teamarbeid og situasjonsbevissthet ble mer konkrete og forståelige når de fikk øve på dem i realistiske, simulerte scenarioer. 

En student uttrykte det slik: «Det er mye lettere å øve på disse ferdighetene gjennom simulering enn bare å lese om dem i pensumlitteratur.»

Studentene lærer på en annen måte gjennom simulering. Dette kan forklares med teorier om erfaringsbasert læring (21) og sosiokulturell læring (22). Ifølge den erfaringsbaserte læringsteorien skjer læring gjennom konkrete erfaringer, der prosessen studenten går gjennom, fører til økt kompetanse (21). 

Et sosiokulturelt læringsperspektiv legger vekt på at læring er relasjonell, og at studenter i høyere utdanning deltar i ulike praksisfellesskap der læring skjer i samhandling med andre (22).

Flere av studentene trakk frem at det å delta sammen med andre var spesielt nyttig, og at simuleringsøvelsene økte deres bevissthet om hvor viktig ITF er i ulike praktiske situasjoner. Studentgruppen var enige om at simuleringene gjorde dem bedre forberedt på å håndtere komplekse utfordringer i fremtidig praksis.

Selv om det er ressurskrevende å ha ansatte med fasiliteringskompetanse og å sette av tid til simulering, har studentene gitt tydelige tilbakemeldinger om at de ønsker mer bruk av denne læringsformen i utdanningen (3, 23).

Modellen integrerer ikke-tekniske ferdigheter i studiet

Ansatte ved masterprogrammet i spesialsykepleie ved UiA har utviklet en modell som bruker simulering til å knytte sammen læringsmål fra praksis. Målet er at studentene gradvis skal forbedre sine ikke-tekniske ferdigheter gjennom studiet.

Dette gjør ikke-tekniske ferdigheter til en mer sentral del av studieprogrammet og gir studentene viktige egenskaper som situasjonsforståelse, beslutningstaking, oppgaveløsning og effektivt teamarbeid – ferdigheter som er nødvendige for å fungere godt i rollen som spesialsykepleier. 

Ved å ha søkelys på ikke-tekniske ferdigheter i simuleringsøvelsene får studentene mulighet til å øve, få tilbakemeldinger fra fasilitatorer og medstudenter, samt utvikle og mestre disse ferdighetene over tid.

Integrert læring styrker kompetanse og pasientsikkerhet

Vi må fortsette å utvikle studentenes ikke-tekniske ferdigheter. I barnesykepleierutdanningen integreres ITF i teorifagene gjennom undervisning og videreføres til simuleringsøvelser og praksis, slik at studentenes kunnskaper, ferdigheter og generelle kompetanse styrkes gradvis gjennom utdanningen.

Nye forskrifter understreker hvor viktig denne helhetlige tilnærmingen er (24). En samlet forbedring av ikke-tekniske ferdigheter vil kunne ha en direkte positiv effekt på pasientsikkerheten (17). 

Å jobbe effektivt i team innebærer å kunne identifisere og forebygge uønskede hendelser, samt å skape en felles situasjonsforståelse. Dette krever en godt strukturert tilnærming til utdanningsopplegget, med kontinuerlig søkelys på utvikling av ITF gjennom teori, simulering og praksis.

En prosjektgruppe ved masterprogrammet i spesialsykepleie ved UiA arbeider nå videre med et forskningsprosjekt som skal undersøke studentenes erfaringer med den nye modellen. 

I et nylig doktorgradsprosjekt ble et vurderingsskjema for ikke-tekniske ferdigheter validert for masterstudenter i operasjonssykepleie (24). Det finnes også et validert vurderingsskjema for masterstudenter i anestesisykepleie (25). Det finnes imidlertid ikke et tilsvarende validert skjema for barnesykepleierstudenter, og det er derfor behov for videre forskning på dette området.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.