fbpx Sykepleiere kan bruke avledning for å øke smertelindringen hos barn Hopp til hovedinnhold

Sykepleiere kan bruke avledning for å øke smertelindringen hos barn

En jente og faren er hos en sykepleier på legevakten
SÅ TRYGT SOM MULIG: Både passiv og aktiv avledning kan ha effekt på barnets smerte, og sykepleieren må vurdere i hvert enkelt tilfelle hvilke tiltak som er best egnet. Foreldrene bør involveres for å berolige barnet. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Når barn skal gjennomgå smertefulle prosedyrer på legevakten, vil avledning i kombinasjon med smertestillende medisiner ha god effekt.

Hovedbudskap

Flere studier indikerer at barn opplever utilstrekkelig smertelindring på legevakten. Barn uttrykker ofte sin opplevelse av smerte annerledes enn voksne, noe som krever erfaring og kunnskap hos sykepleiere. Avledning har vist seg å være et effektfullt tiltak som kan bidra til å redusere smerte, og kan være både aktiv og passiv. Valg av metode må vurderes ut ifra barnets alder, kognisjon og den aktuelle prosedyren som skal gjennomføres.

Barn er ofte pasienter på norske legevakter. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ble det for barn i alderen 0–15 år gjennomført om lag 300 000 konsultasjoner i 2019 (1). Smerte er ofte en av årsakene til legevaktbesøk, og seks av ti barn har smerte som en av hovedårsakene til konsultasjonen (2).

I tillegg gjennomføres ofte prosedyrer som kan oppleves som smertefulle, slik som å reponere frakturer, suturere sår, venepunktering ved blodprøver, drenere abscesser eller sette lokalbedøvelse (3–5). Flere av disse prosedyrene krever dessuten at barnet holder seg rolig under gjennomføringen (6).

Smertelindring hos barn er utfordrende

Smertelindring hos barn er et utfordrende område for sykepleieren, og trolig er smerter hos barn undervurdert og underbehandlet i den norske legevaktsettingen (2, 7).

På legevakten møter barnet fremmede mennesker, ukjente miljøer og prosedyrer som kan skape frykt og tap av kontroll over situasjonen. I tillegg til en smertefull skade kan mange av barna måtte gjennomføre kliniske prosedyrer som kan gi ytterligere smerter (5).

I kombinasjon fører dette til en utfordrende situasjon både for barnet og den behandlende sykepleieren. Hensikten med denne artikkelen er å belyse betydningen avledning kan ha for smertelindring hos barn i alderen 3–12 år under konsultasjon på legevakten.

Vi belyser temaet ved å se på publisert forskningslitteratur, primært randomiserte kontrollerte studier (RCT) som har undersøkt effekten avledning kan ha på selvrapportert smerte hos barn som er innlagt på legevakten.

Å vurdere smerte er en sentral sykepleieoppgave

Smerte kan defineres som «en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse som følge av faktisk eller potensiell vevsødeleggelse» (8, s. 6). Følelsen av smerte er en subjektiv opplevelse som ikke bare avhenger av den fysiske skaden, men også av psykologiske og emosjonelle faktorer (4).

Å vurdere smerte er en sentral sykepleieoppgave og består av å kartlegge flere elementer som til sammen danner et inntrykk av opplevd smerte hos barnet. Det skilles som regel mellom endimensjonale og multidimensjonale kartleggingsverktøy (9).

For å sikre optimal smertelindring av barn bør smerte kartlegges på en strukturert måte.

Et endimensjonalt kartleggingsverktøy er designet for kun å måle én dimensjon av smerte, for eksempel smertens intensitet. Disse verktøyene benyttes ofte til å vurdere smerter på legevakten fordi de er enkle, tidsbesparende og lite ressurskrevende å gjennomføre (5, 9).

I klinikken benyttes eksempelvis ofte endimensjonale verktøy som Numeric Rating Scale (NRS), Visual Analogue Scale (VAS), Oucher Scale og Faces Pain Rating Scale (F-PRS). Felles for disse kartleggingsverktøyene er at pasienten selv rapporterer opplevd smerte på en skala mellom null og 10 (0 = ingen smerte, 10 = verst tenkelige smerte) (6).

For å sikre optimal smertelindring av barn bør smerte kartlegges på en strukturert måte slik at effekten kan evalueres fortløpende.

Sykepleieren bør bruke et enkelt språk

Sykepleiere på legevakten må være oppmerksom på barnets angst og smerte for å kunne oppfylle sin lindrende funksjon (3). Sykepleieren må tilpasse kommunikasjonen til barnets alder og kognitive utvikling, og det varierer hvor mye informasjon hvert enkelt barn trenger.

Ved å være ærlig om smerten en prosedyre vil medføre, vil man unngå overraskelser for barnet. For barnet er prosedyrene ofte ikke forventet fordi årsaken til legevaktbesøket som regel er akutt.

Manglende forberedelse kan resultere i at barnet opplever prosedyren som mer ubehagelig enn hvis det hadde vært forberedt, og det kan føre til redusert opplevelse av kontroll (5). Sykepleieren må derfor bruke et enkelt språk uten avanserte medisinske termer slik at barnet får en best mulig forståelse av situasjonen (10).

Det er normalt at barnet er skeptisk eller redd i møte med ukjente mennesker. Derfor kan det være utfordrende for sykepleieren å roe ned barnet og skape tillit. Grunnet ulik kognitiv utvikling vil barn også reagere forskjellig i møte med forskjellige typer prosedyrer som gjennomføres (3).

Avledning gir en fysiologisk effekt

Kompetanse innenfor smertelindring hos barn har fått økt oppmerksomhet de siste tiårene. I 2008 ble Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn (NKLB) opprettet på ordre fra Stortinget for å øke kompetansen om smertelindring for barn i Norge (6).

I 2020 publiserte NKLB nye retningslinjer for behandling av akutte og prosedyrerelaterte smerter hos barn og ungdommer. I disse retningslinjene fremgår det at avledning kan være en effektiv metode for å redusere prosedyrerelaterte smerter hos barn i kombinasjon med nødvendig medikamentell behandling (6).

Avledning i denne konteksten innebærer å rette barnets oppmerksomhet bort fra smertefulle prosedyrer og skader. Avledningens effekt kan forklares gjennom en kompleks, fysiologisk prosess som kalles gate control-teorien. Nervefibrene som leder smerte, sendes inn i sentralnervesystemet via ryggmargens bakhorn og danner der synapser med andre sensoriske nervefibre (11, 12).

Avledning baseres ofte på barnets nysgjerrighet og interesse for nye, spennende stimuli.

I synapsen finnes det spesielle portceller som regulerer hvilke impulser som blir sluppet gjennom synapsen og inn til sentralnervesystemet. Hvis det kommer simultane impulser fra nervefibre som ikke leder smerte, vil det bremse smerteimpulsene gjennom synapsen, noe som minsker overføring av smertesignaler til sentralnervesystemet (11, 12).

Avledning gir effekt på smertesignalene ved å produsere stimuli i andre sensoriske nervefibre perifert eller ved å skape impulser i hjernen som demper de perifere smertesignalene (11).

Den smertelindrende effekten av avledning er dermed basert på at hjernen ikke har kapasitet til å fokusere fullt på flere ulike stimuli samtidig, noe som innebærer at sensoriske impulser vil konkurrere om hjernens oppmerksomhet (13).

Avledning baseres ofte på barnets nysgjerrighet og interesse for nye, spennende stimuli og bidrar på den måten til å flytte oppmerksomheten vekk fra den opplevde smerten eller ubehaget i situasjonen (13). Det er sentralt å understreke at barnet alltid skal smertelindres medikamentelt ved behov, og at avledning kan være et supplerende tiltak.

Metoden må være relevant for barnet

Det er mange forskjellige måter å avlede barnets oppmerksomhet på. Det er viktig at den valgte metoden er relevant med tanke på barnets alder, kognitive utvikling og modenhet. I forskningslitteraturen skilles det gjerne mellom passiv og aktiv form for avledning som kan ha smertelindrende effekt.

Aktiv avledning baserer seg på at barnet aktivt deltar i en aktivitet som flytter oppmerksomheten bort fra smertene (14), og kan eksempelvis være å synge, leke med et leketøy eller spille dataspill.

Passiv avledning innebærer at barnet mottar avledende stimuli uten å være en aktiv deltaker selv, som å lytte på musikk eller å se på video (14). Effekten av aktiv og passiv avledning er undersøkt på barn i ulike akutte settinger.

En RCT-studie undersøkte betydningen av to typer avledning som smertelindring under blodprøvetaking på barn i alderen 6–12 år. Avledningsteknikkene som ble benyttet, var et roterbart leketøy (aktiv avledning, n = 72) og et fargerikt armbånd som spilte musikk (passiv avledning, n = 72).

Studien indikerer at avledning som tiltak ikke hadde negative bivirkninger for barna.

Funnene indikerte lavere VAS-skår hos barna som mottok passiv og aktiv avledning underveis i prosedyren, sammenliknet med kontrollgruppen (n = 72), som ikke fikk avledning (P < 05).

Studiens resultater viste at begge teknikkene ga bedre smertelindring hos barna i intervensjonsgruppene, og avledningen var enkel å implementere i en setting med lite forberedelse og rask utskiftning av pasienter. Studien indikerer at avledning som tiltak ikke hadde negative bivirkninger for barna, og innebærer meget lav risiko (3).

En annen RCT-studie gjennomført av Ha og Kim (4) inkluderte barn i alderen 3–10 år og undersøkte effekten av audiovisuell avledning i form av å se på video under suturering av sår. Barna anga smerteskår ved hjelp av F-PRS. Den selvrapporterte smerten var signifikant lavere (P = 0,001) i intervensjonsgruppen (n = 42) sammenliknet med kontrollgruppen (n = 42).

Foreldrene oppga dessuten at bruk av video som avledning var effektfullt, og helsepersonell uttrykte at sutureringen ble enklere og raskere å gjennomføre. Audiovisuell avledning som sykepleietiltak hadde god praktisk gjennomførbarhet siden video enkelt fanget barnets oppmerksomhet og ikke krevde noen spesiell kompetanse fra sykepleieren (4).

En annen smertefull prosedyre som gjennomføres på legevakten, er intramuskulær injeksjon. En RCT-studie så på effekten av avledning hos barn i alderen 5–10 år som skulle få en intramuskulær injeksjon.

Intervensjonen besto av tre avledningsteknikker

Intervensjonen besto av tre ulike intervensjonsgrupper som mottok tre ulike avledningsteknikker, henholdsvis såpebobler, Shotblocker og Buzzy System, i tillegg til en kontrollgruppe som fikk standard behandling, altså ingen avledning.

Barna som anvendte såpebobler, fikk utdelt en leke hvor de selv skulle blåse såpebobler, altså en form for aktiv avledning der barnet selv var aktivt.

Shotblocker er en ringformet innretning av plast med flere butte kontaktpunkter som plasseres inn mot huden og strammes på overarmen. Plastringen har et hull i midten der den intramuskulære injeksjonen skal settes.

Denne innretningen punkterer ikke huden og baserer sin effekt på gate control-teorien. Smerteimpulsene skal dermed dempes av simultane sanseinntrykk fra Shotblocker som skaper en pressende følelse mot huden. Gruppen som fikk Shotblocker, var ikke aktiv i denne avledningsteknikken, og det anses dermed som passiv avledning (12).

Buzzy System er en annen passiv avledningsteknikk der barnet mottar impulser uten å være aktiv. Buzzy System bruker vibrasjon og avkjøling for å aktivere andre nervefibre samtidig som smertereseptorene.

Denne innretningen består av en ispakke og en vibrerende motor som festes på huden noen centimeter proksimalt for innstikksstedet for den intramuskulære injeksjonen. Nedkjølingen fra isen og vibrasjonen overlaster nerveendene, som igjen påvirker nociseptorene og gir barnet en opplevelse av redusert smerte og ubehag (12, 15).

Studien sammenliknet selvrapportert smerte mellom de fire gruppene målt med Oucher Scale, og resultatene indikerte at intervensjonsgruppen som anvendte Buzzy System, rapporterte signifikant lavere smertenivåer (P < 0,05) sammenliknet med kontrollgruppen.

Shotblocker og såpeboblegruppen skåret også lavere på smerte enn kontrollgruppen, men Buzzy System ga mest reduksjon i selvrapportert smerte. Yilmaz og Alemdar (12) anbefaler at både Buzzy System og Shotblocker bør anvendes rutinemessig for barn som gjennomgår smertefulle prosedyrer på legevakten for å oppnå optimal smertelindring.

I alle de ovennevnte studiene har avledning hatt en positiv effekt på selvopplevd smerte og barnets mestring av prosedyrerelaterte smerter. Det er imidlertid ikke sikkert at alle avledningsteknikkene er tilgjengelige for sykepleiere på legevakten i Norge. Det gjelder særlig Buzzy System og Shotblocker. Sykepleieren kan likevel forsøke å imitere disse teknikkene ved å massere eller trykke på huden til barnet under prosedyrer (6).

Foreldrene bør involveres i avledningen

Foreldre er ofte sykepleierens viktigste samarbeidspartnere når barn skal smertelindres (6). Barnets opplevelse av situasjonen påvirkes av foreldrenes stressnivå, toneleie og ansiktsuttrykk. Foreldrenes oppførsel kan både stresse og berolige barnet (5).

Å involvere foreldrene i smertelindringen kan ha flere positive virkninger: Først og fremst føler barnet mindre angst og redsel, da det får trøst fra en kjent omsorgsperson, samtidig som avledningen kan gi bedre effekt. I tillegg kan foreldrene føle seg mindre hjelpeløse når de kan ta en aktiv rolle i å lindre barnets smerte (5).

Som en del av behandlingsteamet bør foreldrene få klare instrukser på hvilke handlinger de skal foreta seg, og hvilken rolle de skal ha.

Hvis prosedyren tillater det, bør barnet få være nær sine foreldre under prosedyren. Dette kan for eksempel ivaretas ved at barnet sitter på fanget til en av foreldrene når prosedyren gjennomføres.

Å involvere foreldrene i forberedelser til prosedyren og deltakelse i reduksjon av prosedyrerelaterte smerter kan ha en positiv effekt for barnets opplevelse og mestring av situasjonen. Som en del av behandlingsteamet bør foreldrene få klare instrukser på hvilke handlinger de skal foreta seg, og hvilken rolle de skal ha (5, 6).

Videre er det viktig at det ikke er foreldrene som påfører barnet smerter under prosedyren, men at de er de som trøster og hjelper barnet med å mestre smerten (5).

Opplæring av helsepersonell er et viktig steg

Sykepleierens holdninger og kunnskap om smerte og smertelindrende tiltak vil påvirke hvor god smertelindring barnet får. Kunnskapsbasert praksis sammen med en forståelse av pasientens smerteopplevelse vil trolig gjøre sykepleieren i stand til å iverksette målrettede sykepleietiltak for å lindre smerte (15).

Informasjon og utdanning av helsepersonell er et viktig steg for å kunne smertelindre barn bedre, og trolig er avledning et viktig og bivirkningsfritt tiltak som kan ha effekt (12). Retningslinjene innenfor helsetjenesten bør ifølge Yilmaz og Alemdar (12) følge en multidimensjonal tilnærming til smertelindring.

Dette innebærer at sykepleieren benytter medikamentelle og ikke-medikamentelle alternativer i samspill for å oppnå best mulig resultat. Optimal smertelindring kan bidra til å forebygge frykt for fremtidige invasive prosedyrer og bør dermed ha høy prioritert i behandling av barn (12).

Konklusjon

Smerter hos barn på legevakten er hyppig forekommende, og ulike tiltak bør benyttes for å gi optimal smertelindring. Sykepleieren har en sentral rolle i å identifisere pasientens smerte, og tiltakene som iverksettes, bør være multidimensjonale.

I møte med barn som skal gjennomgå smertefulle prosedyrer, kan bruk av avledning, i kombinasjon med medikamentell smertelindring ved behov, være fornuftig. Foreldre eller foresatte bør involveres i avledningen slik at barnet opplever situasjonen som så trygg som mulig, og barnet bør få tilpasset informasjon i forkant av prosedyren.

Både passiv og aktiv avledning kan ha effekt på selvrapportert smerte, og sykepleieren må vurdere i hvert enkelt tilfelle hvilke tiltak som er best egnet.

Referanser

1.       Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken. Allmennlegetjenesten. 10903: Legevaktkonsultasjoner, etter alder, kjønn og diagnose 2014–2020. Oslo: SSB; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/statbank/table/10903/tableViewLayout1/ (nedlastet 17.08.2021).

2.       Hernæs N. Vil lindre smerter på legevakt. Sykepleien. 2013. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2013/01/vil-lindre-smerter-pa-legevakt (nedlastet: 13.09.2021).

3.       Arıkan A, Esenay FI. Active and passive distraction interventions in a pediatric emergency department to reduce the pain and anxiety during venous blood sampling: a randomized clinical trial. J Emerg Nurs. 2020;46(6):779–90.

4.       Ha YO, Kim HS. The effects of audiovisual distraction on children's pain during laceration repair. Int J Nurs Pract. 2013;19:20–7.

5.       Pancekauskaitė G, Jankauskaitė L. Paediatric pain medicine: pain differences, recognition and coping acute procedural pain in paediatric emergency room. Medicina. 2018;54(6):94.

6.       Nasjonalt kompetansesenter for legemidler til barn. Retningslinjer for behandling av akutte og prosedyrerelaterte smerter hos barn og ungdom. Bergen: NKLB; 2020. Rapport Versjon 1: 26.05.2020.

7.       Walther-Larsen S, Pedersen MT, Friis SM, Aagaard GB, Rømsing J, Jeppesen EM, et al. Pain prevalence in hospitalized children: a prospective cross-sectional survey in four Danish university hospitals. Acta Anaesthesiol Scand. 2017;61(3):328–37.

8.       Den norske legeforening. Retningslinjer for smertelindring. 2009. Rapport: Versjon 4: 03.04.2009.

9.       Von Baeyer CL, Spagrud LJ. Systematic review of observational (behavioral) measures of pain for children and adolescents aged 3 to 18 years. Pain. 2007;127(1–2):140–50.

10.     Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (nedlastet 17.08.2021).

11.     Moayedi M, Davis KD. Theories of pain: from specificity to gate control. J Neurophysiol. 2013;109(1):5–12.

12.     Yilmaz G, Alemdar DK. Using Buzzy, Shotblocker, and Bubble Blowing in a pediatric emergency department to reduce the pain and fear caused by intramuscular injection: a randomized controlled trial. J Emerg Nurs. 2019;45(5):502–11.

13.     Law EF, Dahlquist LM, Sil S, Weiss KE, Herbert LJ, Wohlheiter K, et al. Videogame distraction using virtual reality technology for children experiencing cold pressor pain: the role of cognitive processing. J Pediatr Psychol. 2010;36(1):84–94.

14.     Abdelmoniem SA, Mahmoud SA. Comparative evaluation of passive, active, and passive-active distraction techniques on pain perception during local anesthesia administration in children. J Adv Res. 2016;7(3):551–6.

15.     Danielsen A, Berntzen H, Almås H. Sykepleie ved smerter. I: Almås H, Grønseth R, Stubberud D-G, red. Klinisk sykepleie bind 1. 5 utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016. s. 381–42.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Koronavaksinasjon: Frykt for sprøyter kan dempes med enkle tiltak

Bildet viser en kvinne som blir vaksinert mot koronaviruset
EGENKONTROLL: Noen vil se på armen, mens andre heller vil la blikket hvile på noe annet i rommet. Det er lettere å gjennomføre vaksinasjonen hvis den som skal vaksineres, opplever en viss egenkontroll med det som skal skje. Illustrasjonsfoto: Andrey Popov / Mostphotos

Grundige forberedelser, godt informert samarbeid og respekt for den enkeltes frykt kan dempe smerteopplevelsen, øke kontrollen og forebygge negative opplevelser hos den som skal vaksineres.

Det vil finnes mennesker med varierende grad av frykt for sprøytestikk – fra engstelse og uro til lammende fobi – blant dem som nå skal vaksineres.

Slik frykt kan medvirke til at mange unnlater å la seg vaksinere. Vi har derfor samlet noen råd som kan brukes nå som mange mennesker snart skal vaksineres mot covid-19 i Norge (1).

Om frykt for nåler og sprøytefobi

En oversiktsartikkel basert på 119 originalartikler viste at de fleste barn er redde for sprøytestikk (2). Blant voksne i alderen 20 til 40 år var utbredelsen av frykt for sprøyter fra 20 til 30 prosent.

Frykt for nåler førte til at 16 prosent av de spurte voksne hadde unngått å ta vanlig influensavaksine. Det samme hadde 27 prosent av spurte sykehusarbeidere, 18 prosent av de som jobber i pleieinstitusjoner, og 8 prosent av helsepersonell på sykehus (2).

Mildere frykt for og motvilje mot å ta sprøyter er altså vanlig. En fjerdedel blant menn og nærmere tre fjerdedeler blant kvinner opplevde frykt for nålestikk i en australsk studie (3). Blant dem som fryktet nåler, sa 64 prosent at de ville unngå å ta en fremtidig influensavaksine, mot rundt 20 prosent blant de undersøkte som ikke hadde en slik frykt.

Ikke sjelden har vaksinasjonen skjedd på en unødig brutal og barnefiendtlig måte.

For noen blir angsten så sterk og hemmende at den kan betegnes som en fobi. Dette gjelder anslagsvis 3–4 prosent av den voksne befolkningen (4, 5). Hos gravide er det rapportert en forekomst på over 7 prosent (6).

Barn kan lære sprøytefrykt

Opphavet til frykten for nålestikk er ofte vonde opplevelser fra egen vaksinasjon og andre typer sprøytestikk i barndommen. Ikke sjelden har vaksinasjonen skjedd på en unødig brutal og barnefiendtlig måte. Jo mer smerte, desto mer negativt blir minnet om stikket. Barn venner seg heller ikke til smertefulle prosedyrer.

Barn kan også ha lært slik frykt på en indirekte måte ved å se at andre blir redde i situasjonen, eller ved at barnet har blitt fortalt at stikk er farlig og smertefullt. Det er større arvelighet av sprøyte- og blodfobi enn av andre fobier (7).

Reaksjonene kan være intense og pinlige

Under vaksinasjonen vil personer med sprøytefobi frykte den sterke følelsesmessige reaksjonen som de vet vil komme ved synet av sprøyten, en reaksjon som i seg selv er intenst ubehagelig. Dessuten kan de være redde for å besvime, miste kontrollen eller gjøre noe som er pinlig og flaut når de rammes av redsel. Noen reagerer også med intens avsky, blir svimle eller er engstelige for at de skal bli kvalme og kaste opp (8).

De som har en sterk frykt for å se blod (blodfobi), kan få en paradoksal fysiologisk reaksjon ved synet av sprøyter og blod, med blodtrykksfall og økt risiko for å besvime (9). Svimmelheten forsterkes hvis man hyperventilerer. For noen varer svimmelheten lenge og fører til utmattelse i flere timer etterpå.

God praksis har effekt

Det er veletablert og god klinisk praksis at barn på sykehus med frykt for nåler skal behandles omsorgsfullt og med god planlegging når de må ha sprøyte, kanyle eller ta blodprøver (10). Anbefalingen er å bruke en lokalbedøvende krem, la barnet finne en behagelig stilling med kroppskontakt hos en trygg voksen, og aldri bruke fysisk makt for å holde barnet fast. En alderstilpasset distraksjon kan også være nyttig.

Tilsvarende er også effektivt for voksne: Grundige forberedelser, enkle smertereduserende tiltak, godt informert samarbeid og respekt for den enkeltes frykt.

Fire enkle tiltak mot frykt og smerte

Vaksineinjeksjoner utløser en akutt, men begrenset fysiologisk smerte som formidles av smertereseptorer i hud og underhud. Smerten utløses på to tidspunkter: Når sprøytespissen punkterer huden og vevet under, og når vaksinevæsken injiseres inn i vevet (11).

Enkle tiltak kan dempe smerteopplevelsen, øke kontrollen og forebygge negative opplevelser hos den som skal vaksineres, særlig hos dem som frykter stikket:

  • Lytt: Ta frykten på alvor og lytt til dem som er redde.
  • Informer: Gi ærlig, grundig og saklig informasjon på forhånd.
  • Opptre rolig: Vær rolig og trygg, og vis respekt for den enkeltes frykt.
  • Lokalbedøvelse: Bruk lokalbedøvende salve ved sterk og lammende frykt for stikk.

Forklar formålet med vaksinasjonen og lytt til innvendinger og spørsmål. En kort og fokusert samtale kan etablere tillit og et godt emosjonelt klima rundt prosedyren. Informasjonen du gir, kan være enkel:

«Vi er glade for at du vil la deg vaksinere. Vaksinasjonen vil hjelpe kroppen med å unngå å bli syk hvis du skulle få covid-viruset, og den kan også redusere risikoen for å smitte andre. Helsedirektoratet ønsker at alle voksne skal vaksineres.

Det tar tid før vaksinen virker og infeksjonsrisikoen blir redusert, så du må fortsatt holde avstand, vaske hendene og holde deg hjemme hvis du skulle bli syk, også etter at du er vaksinert.»

For dem som har en sterk frykt for vaksinasjon, anbefaler vi å finne ut hva den enkelte der og da tenker og frykter vil skje. Noen har fantasier om at nålen kan brekke inni dem eller bli stående fast. Misforståelser oppklares gjennom en god samtale med lyttende helsepersonell.

Forklar prosedyren saklig og sannferdig

Forklar selve vaksinasjonsprosedyren. Om mulig, gjør det dagen før til dem med stor frykt. Da kan du også avtale nødvendige smertereduserende forberedelser som bruk av lokalbedøvende salve. Du kan også dele ut Folkehelseinstituttets enkle og nyttige informasjonsark om vaksinen til publikum (12).

Under en slik forberedende samtale bør du ikke si: «Det er bare et lite stikk.» Du kan heller forklare det slik:

«Når du kommer til lege eller sykepleier for å bli vaksinert, kan det hende du må vente en stund. Når det blir din tur, kan du velge hvilken arm du vil ha vaksinen i. De fleste får stikket uten bedøvelse, men etter avtale kan du først få en bedøvelseskrem, som smøres på og dekkes med et plaster om lag en time før du skal ta sprøyten.

Selve vaksinen får du som et nålestikk i armen. Stikket kjenner du med en gang. Kanskje gjør det litt vondt også mens vaksinen blir satt. Du blir sikkert overrasket over hvor raskt det går over, og hvor lite du faktisk kjenner. Hvis du har fått bedøvelsessalve, kjenner du nok ingenting.

Nålen trekkes raskt ut, og den som vaksinerer deg, setter et lite plaster over vaksinestedet.

Når vaksinen er satt, blir du fortalt om de vanlige ettervirkningene: Vondt på stikkstedet, trøtthet, hodepine, vondt i kroppen, frysninger og feber. Bivirkningene er ubehagelige, men går over etter få dager.

Du må vente i 20–30 minutter før du forlater vaksinestedet. Dette er standard prosedyre i tilfelle du skulle få en uventet allergisk reaksjon. Allergiske reaksjoner er sjeldne. Får du en allergisk reaksjon, vet vaksinepersonalet nøyaktig hva de skal gjøre.»

Vær rolig og vennlig

Følelser og oppførsel smitter lett over på andre. Hvis du som skal sette vaksinen, er avslappet, vennlig og respektfull, kan det ha en beroligende virkning på den som skal vaksineres. Noen av de som skal vaksineres, vil være vaktsomme på alt du gjør. Du kan berolige dem med å forklare enkelt det som skjer.

Noen ønsker absolutt ikke forsøk på distraksjon.

Du kan også starte en vennlig samtale, slik at oppmerksomheten ledes bort fra prosedyren. Men noen ønsker absolutt ikke forsøk på distraksjon, og da er det viktig at du respekterer det.

Gi alltid beskjed når du går i gang med selve vaksinasjonsprosedyren: «Nå er jeg klar til å sette vaksinen, og nå kommer det et stikk.»

Vurder lokalbedøvende salveplaster

For alle med så sterk frykt at det kan føre til at vaksinen ikke tas, anbefaler vi å tilby å dempe stikksmerten med lokalbedøvelse. Dette gis i form av bedøvelseskrem eller bedøvelsesplaster (Emla). Emla-plaster er et reseptfritt legemiddel med to lokalbedøvende substanser (lidokain og prilokain).

Plasteret brukes i samråd med helsepersonell som lokalbedøvelse på huden før nålestikk og mindre hudoperasjoner. Riktig bruk av plasteret forårsaker midlertidig følelsesløshet eller nummenhet i huden på eller i nærheten av påføringsområdet, mens trykk og berøring fortsatt kan føles. Plasteret skal plasseres over innstikkstedet om lag en time før vaksinen skal settes.

Du kan også dempe smerten ved å stryke huden nær injeksjonspunktet (10).

Prøv tanke- eller pusteteknikker

Du kan forklare dem som har sterk frykt for vaksinasjonen, hvordan de kan bruke tankene til å mestre situasjonen. Det er en fordel om slik instruksjon gis en av dagene før vaksinasjonen.

«Støttetanker» er tanker som hjelper oss til å dempe frykten, og som kan øves inn på forhånd. Det er fint om personen selv kan komme med eksempler på hva som kan hjelpe å si til seg selv. Her er noen eksempler:

  • Jeg kan klare det.
  • Det kommer til å gå fint.
  • Jeg kan se bort og tenke på noe annet.
  • Når jeg er ferdig, skal jeg gi meg selv en belønning.

Pusteteknikker kan bidra til å roe dem som har sprøytefrykt. Her er en slik metode:

«Pust inn gjennom nesen mens du teller sakte til fem. Pust inn så kraftig at du kan høre at pusten din går inn. Hold så pusten mens du teller sakte til fem. Pust så rolig ut gjennom munnen mens du teller til seks eller sju (altså litt lenger enn du pustet inn). Vent mens du teller sakte til fem igjen, og deretter gjentar du teknikken noen ganger.»

La personen prøve noen ganger. Minn vedkommende på å gjøre det rett før vaksinasjonen.

Prøv distraksjonsteknikker

Distraksjonsteknikker kan også være nyttige. Da ledes oppmerksomheten bort fra prosedyren til noe i rommet eller en historie du forteller. Å spille et dataspill, se på en video på Youtube eller spille ens favorittmusikk kan være gode kilder til distraksjon.

Noen kan la seg distrahere av et lesebrett eller et spill på mobiltelefonen. Mentale bilder kan også brukes for å distrahere seg selv, som å forestille seg en hyggelig situasjon fra en ferie eller et favorittsted.

Ved angst for å besvime

For å redusere svimmelhet og risikoen for å besvime ved blodfobi kan man forsøke en kroppsspenningsteknikk for å øke blodtrykket (13).

Be personen om å oppføre seg som en kroppsbygger som viser frem muskelmassen sin ved å spenne de store muskelgruppene i kroppen: legger, lår, bak, mage, armer, bryst og rygg, så mye som han eller hun kan i 10–15 sekunder. Så skal personen stå eller sitte som normalt, men uten å slappe av i 20–25 sekunder, før en ny periode med muskelspenning starter.

Prosedyren gjentas fem ganger. Det er best å trene på metoden i en ukes tid, helst fem ganger daglig, samtidig som man lærer å kjenne de første tegnene på redusert blodtrykk (svimmelhet, kaldsvette, bli blek og piping i ørene). Øvelsen gir dem et hjelpemiddel mot svimmelheten og en styrket opplevelse av kontroll. Den kan brukes av både barn og voksne.

Bruk aldri tvang eller press mot dem som er ekstremt redde.

Det kan være til hjelp for dem som blir svimle, å sitte med hodet mellom bena og puste dypt og langsomt, eller å legge seg ned på en benk eller på golvet.

Bruk aldri tvang eller press mot dem som er ekstremt redde. Du kan gjøre situasjonen verre hvis du reagerer negativt, bagatelliserer, moraliserer eller legger press. Noen kan være så ekstremt redde at de sier de ikke makter å ta vaksinen selv om de vil.

Ta heller et skritt tilbake, ros dem for å prøve. Planlegg en ny time, bruk mer tid på forberedelse og instruksjon i teknikker for å redusere angst, eller planlegg sammen for bruk av lokalbedøvelse i form av salveplaster.

Vurder også om det er aktuelt å henvise videre for behandling av blod- og injeksjonsfobi, med vekt på systematisk eksponeringstrening (14, 15).

La den enkelte få valg i situasjonen

Det er lettere å gjennomføre vaksinasjonen hvis den som skal vaksineres, opplever en viss egenkontroll med det som skal skje. Når vi er redde, er det viktig å bli møtt med forståelse og vennlighet. Du kan for eksempel si:

«Jeg har skjønt at du har grudd deg, og jeg vet at mange engster seg for å ta sprøyte. Men jeg er her for å hjelpe deg, og sammen skal vi få det til. Hva er best for deg – vil du at jeg skal forklare nøye hva jeg konkret gjør eller ikke? Vil du sitte eller helst ligge?

Noen vil se på armen, mens andre heller vil la blikket hvile på noe annet her i rommet. Hva er best for deg? Og du bestemmer selv i hvilken arm vi skal sette vaksinen.»

Det kan være en stor personlig seier å gjennomføre vaksinasjonen for en med stor frykt.

Økt egenkontroll øker sjansen for mestring av frykt og et vellykket resultat. Personen kan for eksempel selv gå på apoteket og kjøpe et reseptfritt bedøvelsesplaster. Salveplasteret settes på det avtalte stikkstedet en time før neste vaksineavtale.

Tenk på den som skal vaksineres, som en samarbeidspartner som i størst mulig grad selv velger hvordan situasjonen skal være, ut fra hans eller hennes erfaringer om hva som hjelper mot frykten.

Gi anerkjennelse

Husk å gi anerkjennelse når noen trosser frykten og klarer å gjennomføre vaksinasjonen. Spør gjerne hvordan det var, og lytt aktivt til tilbakemeldingen du får. Lytt også til hva de lærte, for eksempel at nålestikket bare var litt smertefullt, eller at smertene raskt gikk over. Spør om du får bruke deres erfaring når du skal forberede andre som er redde for prosedyren.

Det kan være en stor personlig seier å gjennomføre vaksinasjonen for en med stor frykt. En slik erfaring kan gjøre neste nålestikk mindre skremmende.

Noen nyttige nettressurser

Referanser

1.       Folkehelseinstituttet. Koronavaksine. Informasjon til helsepersonell. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/vaksinasjonsveilederen-for-helsepersonell/vaksiner-mot-de-enkelte-sykdommene/koronavaksine/ (nedlastet 17.01.2021).

2.       McLenon J, Rogers MAM. The fear of needles: a systematic review and meta-analysis. J Adv Nurs. 2019;75(1):30–42. DOI: 10.1111/jan.13818

3.       Wright S, Yelland M, Heathcote K, Ng S-K. Fear of needles – nature and prevalence in general practice. Aust Fam Physician. 2009;38:172–6.

4.       Bienvenu OJ, Eaton WW. The epidemiology of blood-injection-injury phobia. Psychol Med. 1998;28:1129–36.

5.       Wani AL, Ara A, Bhat SA. Blood injury and injection phobia: the neglected one. Behav Neurol. 2014;47:13–40. DOI: 10.1155/2014/471340

6.       Lilliecreutz C, Sydsjö G, Josefsson A. Obstetric and perinatal outcomes among women with blood- and injection phobia during pregnancy. J Affect Disord. 2011;129:289–95.

7.       Van Houtem CMHH, Laine ML, Boomsma DI, Ligthart L, van Wijk AJ, De Jongh A. A review and meta-analysis of the heritability of specific phobia subtypes and corresponding fears. J Anxiety Disord. 2013;27:379–88. DOI: 10.1016/j.janxdis.2013.04.007

8.       Olatunji BO, Williams NL, Sawchuk CN, Lohr JM. Disgust, anxiety and fainting symptoms associated with blood-injection-injury fears: a structural model. J Anxiety Disord. 2006;20:23–41.

9.       Ritz T, Meuret AE, Simon E. Cardiovascular activity in blood-injection-injury phobia during exposure: evidence for diphasic response patterns? Behav Res Ther. 2013;51:460–8. DOI: 10.1016/j.brat.2013.03.011

10.     Friedrichsdorf SJ, Goubert L. Pediatric pain treatment and prevention for hospitalized children. Pain Rep. 2020;5(1):e804. DOI: 10.1097/PR9.0000000000000804

11.     Taddio A, Chambers CT, Halperin SA, Ipp M, Lockett D, Rieder MJ, et al. Inadequate pain management during routine childhood immunizations: the nerve of it. Clin Ther. 2009;31 Suppl 2;S152–67. DOI: 10.1016/j.clinthera.2009.07.022

12.     Folkehelseinstituttet: Koronavaksine på 1-2-3 – på ulike språk. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/informasjonsark/koronavaksine-pa-1-2-3/ (nedlastet 17.01.2021).

13.     Öst LG, Strener U. Applied tension. A specific behavioral method for treatment of blood phobia. Behav Res Ther. 1987;25:25–9. DOI: 10.1016/0005-7967(87)90111-2

14.     Berge T, Fjerstad E. Sprøyteskrekk kan kureres. Sykepleien. 2012;13:58–61. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2012/10/sproyteskrekk-kan-kureres (nedlastet 29.01.2021).

15.     Berge T, Fjerstad E, Hyldmo I, Lang N. Håndbok i klinisk helsepsykologi. Kapittel 14. Behandling av spesifikke fobier: blod-, skade- og injeksjonsfobi. Bergen: Fagbokforlaget; 2019.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.