fbpx Å leve med smerter i ungdomstiden – en kvalitativ studie av ungdommers erfaringer Hopp til hovedinnhold

Å leve med smerter i ungdomstiden – en kvalitativ studie av ungdommers erfaringer

Dette er en vitenskapelig artikkel, vurdert av uavhengige fagfeller og godkjent av Sykepleien Forsknings redaktør.

Sammendrag

Bakgrunn: Smerter er et av våre store helseproblemer, og stadig flere unge har langvarige smerter. Flere jenter enn gutter er rammet. Det å leve med smerter går ut over livskvaliteten og har sammenheng med søvnproblemer, stress, depresjon og fravær fra skolen. For mange blir smerten alvorlig og langvarig og varer til voksen alder.

Hensikt: Å beskrive hvordan ungdommer erfarer å leve med langvarige smerter, hvordan det virker inn på hverdagen og skolen, og hva ungdommene selv gjør for å mestre smertene.

Metode: Studien har et kvalitativt design og omfatter individuelle intervjuer med sju ungdommer som har langvarige smerter.

Resultat: Et av hovedfunnene i studien var at ungdommene opplevde mye stress og press i hverdagen, og at de knyttet smertene i stor grad til dette. Det gjaldt særlig stress knyttet til skole og skolearbeid. Ungdommene ønsket ikke å være borte fra skolen på grunn av smerter, og de fleste snakket ikke med andre om disse problemene. Videre viste resultatene at de fleste ungdommene mangler effektive strategier for smertemestring.

Konklusjon: Ungdommene opplevde mangel på støtte, informasjon og effektive strategier for å mestre smertene. Fordi smerter kan ha alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt, er det viktig at man i det helsefremmende arbeidet legger vekt på å forebygge smerter og bidra til mestring, slik at ikke smertene blir kroniske eller langvarige. Helsesykepleiere har kunnskap om mestring av smerte og stress. De har en viktig rolle i å informere både barn og foreldre og veilede ungdommer når det gjelder smertemestring.

Smerter er et av våre store helseproblemer, også blant barn og ungdom (1). Både norske og internasjonale studier viser at smerteproblematikk ser ut til å være økende (1–4). Forekomsten av smerte varierer betydelig mellom studier, men mellom 15 og 35 prosent av barn og unge opplever å ha langvarige smerter (2, 3, 5, 6).

Resultater fra den norske Ungdata-undersøkelsen fra 2017 viste at 20 prosent av elevene på videregående skole hadde hatt daglige smerteplager den siste måneden (7).

Studier viser videre at hodepine, smerter i skuldre og nakke, magesmerter og ledd- og muskelsmerter er de vanligste smerteplagene, og flere jenter enn gutter rapporterer om smerter (3, 8–10). Sykdomsbyrderapporten (11) viser at smerteproblematikk er en av de vanligste årsakene til langtidssykmelding og helsetap hos voksne.

Smerte er et komplekst og sammensatt problem som har betydelig innvirkning på ungdommers liv (3, 12, 13). Smerter som varer i mer enn tre måneder, defineres ofte som langvarige eller kroniske (1).

Å leve med langvarige smerter har sammenheng med fravær fra skole og sosiale aktiviteter, angst og søvnproblemer (8, 14–16). Studier viser at ungdommer som har smerter, har nedsatt livskvalitet sammenliknet med ungdommer som ikke har smerter (3, 17).

For noen ungdommer vil smertene gå over etter en tid, men for mange blir problemet alvorlig og langvarig og varer til voksen alder (18, 19). Selv om vi i dag har mer kunnskap om smerter, har vi lite kunnskap om hvilke erfaringer ungdommene selv har med å leve med slike utfordringer.

En kvalitativ studie viste at ungdommer med smerter opplevde å føle seg utenfor fordi smertene gjorde at de ikke hadde mulighet til å delta på de samme sosiale aktivitetene som før (20). Videre viste en kvalitativ studie at ungdommer med kroniske smerter brukte ulike mestringsstrategier, og disse var i stor grad påvirket av familie, venner og holdninger til smerte (21).

Ungdomstiden er en sårbar periode i livet, men også en tid hvor man får mer ansvar for sin egen helse. En ny studie understreker at smerteproblematikk hos ungdom er et understudert fenomen, og at det er behov for mer kunnskap om ungdommers erfaringer og hvordan man kan forebygge smerter i denne gruppen (6).

Hensikten med studien

For å kunne utvikle gode tiltak for å forebygge smerte og fremme mestring er det viktig å få kunnskap om ungdommers egne erfaringer. Hensikten med denne studien er derfor å beskrive hvordan ungdommer erfarer å leve med langvarige smerter, hvordan det virker inn på deres hverdag og skolesituasjon, og hva ungdommene selv gjør for å mestre smertene.

Metode

Design

Vi benyttet et kvalitativt beskrivende design. Datainnsamlingsmetoden var individuelle intervjuer med ungdommer med langvarige smerter.

Utvalg

Vi inviterte ungdommer ved fem videregående skoler i samme kommune til å delta i studien. Inklusjonskriterier var ungdommer i alderen 16–19 år som hadde langvarige og/eller kroniske smerter ukentlig i tre måneder eller mer, basert på deres subjektive rapportering.

Eksklusjonskriterier var ungdommer med smerter som kunne relateres til diagnoser, slik som for eksempel kreftsmerter. Informantene måtte kunne lese og forstå norsk. Ni ungdommer ønsket å delta i studien, men to møtte ikke til intervju. Det endelige utvalget besto av sju ungdommer med en gjennomsnittsalder på 17 år (tabell 1).

Rekruttering

Tilgang til informanter ble muliggjort i forbindelse med rekruttering av deltakere til doktorgradsprosjektet «iCanCope with Pain», en studie om smerter og smertemestring hos ungdommer (17).

Etter at utdanningssjefen i fylkeskommunen og de respektive videregående skolene hadde godkjent studien, avtalte vi tidspunkt med den enkelte læreren for informasjon i klassene. Helsesykepleieren ved skolen var informert om studien og bidro i rekrutteringen av ungdommer.

Førsteforfatteren var til stede i klassene sammen med andreforfatteren (som arbeidet med «iCanCope with Pain»-prosjektet) for å informere om studiene. Ungdommene fikk både skriftlig og muntlig informasjon, og det var mulighet for å stille spørsmål.

Ungdommene ble bedt om å ta kontakt per e-post dersom de ønsket å delta i det kvalitative prosjektet, i doktorgradsprosjektet eller eventuelt i begge prosjektene. Etter at de hadde tatt kontakt, fikk de tilsendt samtykkeskjema og informasjonsskriv.

Gjennomføring og datainnsamling

Etter at informantene hadde tatt kontakt via e-post, ble tid og sted for intervjuene avtalt. Førsteforfatteren gjennomførte intervjuene på et grupperom ved universitetet. Et av intervjuene ble gjennomført på en kafé etter informantens ønske.

Vi hadde på forhånd utarbeidet en semistrukturert intervjuguide som besto av noen hovedspørsmål med underspørsmål. Intervjuguiden var basert på litteratur om smerter samt resultater fra tidligere studier (1–3).

Vi innledet intervjuene med å be informanten om å fortelle litt om seg selv og om alder, klassetrinn og studieretning. Intervjuguiden besto av følgende hovedspørsmål:

  • Kan du fortelle litt om smertene dine?
  • Kan du fortelle om hvordan smertene påvirker deg i hverdagen?
  • Hvordan virker smertene dine inn på skolesituasjonen og skolearbeidet?
  • Kan du fortelle om hva du selv gjør for å mestre smertene dine?

Hvert intervju hadde en varighet på 40–60 minutter og ble tatt opp med en elektronisk opptaker før det ble transkribert ordrett.

Analyse

Vi utførte analysen med systematisk tekstkondensering slik Malterud beskriver (22). Vi leste først igjennom alle intervjutranskripsjonene flere ganger for å bli kjent med datamaterialet. På denne måten fikk vi et helhetsinntrykk og diskuterte foreløpige temaer.

I neste trinn ble meningsbærende enheter identifisert og organisert fra temaer til koder. I trinn tre forenklet vi den utvalgte teksten, og i analysens siste trinn satte vi alle delene av teksten sammen (rekontekstualisering) og formulerte hovedkategorier.

Analysen utførte førsteforfatteren i samarbeid med sisteforfatteren. Vi benyttet analyseprogrammet NVivo for å sortere materialet. Se eksempel på analysetrinnene i tabell 2.

Etiske overveielser

Studien ble godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) som en del av «iCanCope with Pain»-prosjektet (REK-nummer: 2017/350).

Vi innhentet skriftlig informert samtykke til å delta før intervjustart, og vi ivaretok konfidensialitet og anonymitet. Deltakerne ble informert om at de kunne trekke seg fra studien når som helst, uten å måtte begrunne det.

Forfatternes bakgrunn og forforståelse

Førsteforfatteren er sykepleier med erfaring fra smerteproblematikk. Andreforfatteren er fysioterapeut og førsteamanuensis, og sisteforfatteren er sykepleier og professor. Alle har erfaring med forskning knyttet til ungdom og smerter, noe som har vært en del av vår forforståelse.

Resultater

I gjengivelsen av funn er navn fiktive. Alle informantene har bidratt til studiens resultater. Beskrivelsen av utvalget (tabell 1) viser at alle ungdommene hadde smerter flere ganger i uken, tre av ungdommene hadde daglige smerter, og de fleste hadde hatt smerter i to år eller mer.

Ved analyse av data fra intervjuene identifiserte vi følgende hovedkategorier: «Alt er bare stress og press», «Ønsker ikke å være borte fra skolen på grunn av smerter», «Snakker ikke om smertene» og «Det er vanskelig å vite hva man kan gjøre når man har smerter».

Alt er bare stress og press

Alle ungdommene som deltok i studien, relaterte smertene til stress og press i hverdagen, særlig knyttet til skolesituasjonen og skolearbeidet. De fleste ungdommene opplevde stresset og kravene fra seg selv og andre som noen av de viktigste årsakene til smertene: «Jeg merker at stresset er litt tilbake, og man merker det liksom i både skuldre og nakke og rygg og hele pakka, liksom» (Per).

Kravene om å gjøre det bra på skolen kom fra lærere og venner og også fra foreldre.

Ungdommene fortalte at skolen stilte mange krav, og ga uttrykk for at de brukte mye tid og energi på å jobbe med skolearbeid. Kravene om å gjøre det bra på skolen kom fra lærere og venner og også fra foreldre.

De fleste ungdommene fortalte at de var opptatt av å få gode karakterer og gjøre det bra på skolen: «Så jeg har jo fått preppet inn i hodet siden jeg var liten at går jeg ikke på universitetet og får mastergrad og blir professor, så er livet helt mislykket» (Marit).

Ungdommene ga inntrykk av at overgangen til videregående skole var vanskelig, og at det var mer stress og press på videregående enn på ungdomsskolen. 

Ønsker ikke å være borte fra skolen på grunn av smerter

Skolen var viktig for alle ungdommene. De ga uttrykk for at de unngikk å være borte fra skolen så langt det lot seg gjøre, selv om de hadde smerter. Flere fortalte at de ofte gikk på skolen på tross av smerter og sykdom. De ga uttrykk for at de syntes at fraværsgrensen var for streng.

«Og når det er sånn mageknip, da, så kan det bli sånn at jeg ikke […] av og til kan jeg føle for å gå hjem, men fremdeles så gjør jeg det ikke. På grunn av fraværsgreier» (Inger).

«Hele livet mitt dreier seg om skolen, liksom. Det er jo det jeg på en måte bryr meg om» (Marit).

Ungdommene ga også uttrykk for at de ønsket å være på skolen fordi de ønsket å være som «alle de andre». Det var viktig å passe inn og ikke skille seg ut. Men flere fortalte at de hadde sluttet på fritidsaktiviteter, og ofte måtte være borte fra sosiale aktiviteter på grunn av smerter.

Snakker ikke om smertene

Et fellestrekk hos ungdommene var at de snakket lite om smertene med venner eller andre fordi de var redd for å bli sett på som annerledes. Noen var redd for at andre skulle oppfatte dem som «klagete».

Kun to av ungdommene hadde snakket med en helsesykepleier om smertene, og noen hadde snakket med foreldrene og venner om dette. Nesten ingen av ungdommene trodde at andre visste hvordan de hadde det.

«Men med en gang det blir for nært eller folk som på en måte ser meg hver dag, hater jeg å snakke om det for jeg føler at med en gang begynner de å behandle meg annerledes. Eller de ser på meg sånn ‘nei, stakkar’, og da blir det sånn» (Anne).

Flere av ungdommene fortalte at noe av det vanskeligste med å ha smerter var at det ikke var synlig for andre.

Flere av ungdommene fortalte at noe av det vanskeligste med å ha smerter var at det ikke var synlig for andre. Alle hadde opplevd at de ikke ble trodd når de hadde smerter, og de hadde opplevd at andre mente at de brukte smertene som en unnskyldning når det var noe de ikke hadde lyst til å gjøre.

Det var noe av årsaken til at de ikke ønsket å snakke med andre om det. «Ikke nødvendigvis bare det at de ikke tror på det, men at de tror liksom mindre om deg, kanskje» (Per).

Det er vanskelig å vite hva man kan gjøre når man har smerter

Ungdommene hadde ulike strategier for å mestre smertene, men flertallet ga uttrykk for at de ikke visste hva de kunne gjøre for å få det bedre. De fleste ungdommene sa at de ønsket noen å snakke med, men visste ikke hvem de kunne henvende seg til. Noen mente at de selv ikke kunne gjøre noe med årsakene til smertene.

«Men stress, det er jo ikke så mye jeg kan gjøre med det. Jeg kan jo ikke forandre på det, det er jo skolen som må forandre på det. Det er jo den som bidrar til det» (Inger).

Bare to sa at de ofte brukte smertestillende når de hadde smerter. For flere var trening en måte å mestre smertene på, og de fleste ungdommene trente regelmessig. Noen ga uttrykk for at det var viktig å trene mange ganger i uka, mens noen sa at det var viktig å sove og slappe av når de hadde smerter.

Diskusjon

Et av hovedfunnene i studien var at ungdommene opplevde mye stress og press i hverdagen, og at de knyttet smertene i stor grad til dette. Det gjaldt særlig stress knyttet til skole og skolearbeid. For mange ungdommer kan det være slik at stress og press i livet manifesterer seg som en fysisk plage, og at smertene blir et symptom på dette (20, 23).

Også andre studier har vist at ungdommer ser på stress som en viktig årsak til smerter (12, 21). En studie viste sammenheng mellom smerter og stress blant ungdommer, og at denne sammenhengen er like sterk for gutter og jenter (23).

Det at ungdommene selv knytter smerte til opplevelse av stress, er et viktig funn fordi kunnskap om hva som kan forårsake smerter, er sentralt for å kunne forebygge det og fremme mestring (6, 17, 24).

Smertene påvirket det sosiale livet

Ungdommene i vår studie ga uttrykk for at smerter påvirket det sosiale livet og skolehverdagen. Også andre studier har vist at smerter påvirker skolehverdagen og kan ha sammenheng med skolefravær (25, 26).

Ungdommene fortalte videre at skolearbeid ofte stresset dem, og at det var mange krav knyttet til skolen. NOVA-rapporten fra 2017 viste at skolestress handler om både vedvarende prestasjonspress i hverdagen og et mer langsiktig press om å få en god utdannelse. I rapporten diskuteres det om arbeidspress og prestasjonskrav i skolen kan ha sammenheng med økte psykososiale helseplager blant ungdommer (7).

De fleste ungdommene snakket ikke om smertene til andre, verken til familie, venner, lærere eller helsesykepleiere.

Et annet viktig funn i vår studie var at de fleste ungdommene ikke snakket om smertene til andre, verken familie, venner, lærere eller helsesykepleiere. Det at ungdommer ikke snakker om smertene, er også vist i flere andre studier (8, 20, 27, 28). 

En norsk studie viste at foreldrene ofte ikke er klar over at barna har smerter (8). Dette er bekymringsfullt fordi de da kanskje ikke får den hjelpen og støtten de har behov for. Noen ga også uttrykk for at de ikke ville snakke om smertene fordi de kanskje ikke ville bli trodd av andre.

Studier har vist at ungdommer har opplevd at andre ikke tror på smertene deres (27). Smerter er en subjektiv opplevelse som er usynlig for andre, noe som kan gjøre det vanskelig å snakke med andre om det (20, 27).

Bare noen av ungdommene i vår studie fortalte at de brukte smertestillende medikamenter for å mestre smertene. Flere ga likevel uttrykk for at i stedet for å aktivt gå inn for å fjerne eller endre problemet distanserte de seg fra det eller visste ikke hva de skulle gjøre for å mestre smertene.

Ungdommer trenger mer kunnskap om smerter og stress

Det kan se ut til at ungdommer mangler effektive strategier for smertemestring, og at de trenger mer kunnskap om hvordan de kan mestre smerter og stress (5, 27). Mange av ungdommene ga inntrykk av å være passive i sin egen håndtering av smerten.

Flere la skylden på faktorer utenfor deres kontroll og mente at det var lite de selv kunne gjøre. Andre studier har vist at ungdommer ofte ikke vet hvor de skal søke informasjon om smerter, eller hvordan de skal mestre problemet (27).

Studier har vist at mangel på effektive mestringsstrategier kan bidra til å opprettholde og forsterke smerteopplevelsen (6, 12). Resultatene fra vår studie viste at det var viktig for ungdommene å passe inn, men at smertene fikk dem til å føle seg annerledes.

På grunn av smertene sluttet en del av ungdommene på fritidsaktiviteter og var mindre sammen med venner. Tidligere studier viser også at smerter kan få ungdommer til å føle seg annerledes, og for en del medfører det at de isolerer seg fra venner og sosiale aktiviteter (8, 20).

Helsesykepleiere kan bidra med informasjon

Ungdomstiden er en sårbar periode i livet, men også en tid hvor man får mer ansvar for sin egen helse og kan utvikle positiv helseatferd og mestringsstrategier (19).

Helsesykepleiere har rutinemessige konsultasjoner med alle barn gjennom barne- og ungdomstiden og har en viktig rolle når det gjelder å oppdage smerter og bidra med informasjon og forebyggende tiltak (29).

Barn og ungdommer som har langvarige smerter, har en større risiko for å utvikle tilleggsproblemer som depresjon og angst i voksen alder.

Barn og ungdommer som har langvarige smerter, har en større risiko for å utvikle tilleggsproblemer som depresjon og angst i voksen alder (6, 30–32). Det er derfor viktig å ha oppmerksomhet på forebygging.

Palermo understreker at det er viktig at man i det helsefremmende og forebyggende arbeidet har mer søkelys på smerter og forebygging av smerter. Det må begynne tidlig i livet slik at man kan bidra til at barn og ungdommer ikke utvikler langvarige og kroniske smertetilstander (6).

Studiens styrker og svakheter

For å styrke studiens troverdighet har vi gjort alle metodiske valg og tilnærminger så transparente som mulig med beskrivelse av forskningsprosessen. Funnene i studien kan ikke generaliseres, men er særlig relevante for helsetjenesten generelt og for helsesykepleiere som arbeider med barn og ungdom spesielt.

Det er en risiko for at forskeren og informanten ikke har samme forståelse av begrepene som blir brukt i et intervju (22). Vi forsøkte å oppveie dette ved å stille oppklarende og bekreftende spørsmål underveis, noe vi også gjorde for å validere tolkningen av det som ble fortalt.

Sju ungdommer deltok i studien. Ungdommene snakket fritt om temaet og ga utfyllende beskrivelser. Smerter er et komplekst fenomen, og kultur kan påvirke vurderingen og mestring av smerter. Alle informantene i studien var etnisk norske. Kun to gutter deltok i studien, og alle informantene var fra studiespesialiserende linjer. Det ville ha styrket studien ytterligere om vi hadde hatt et mer sammensatt utvalg av ungdommer.

Konklusjon

Smerter virker inn på ungdommenes liv og skolehverdag. Ungdommene i studien relaterte smerter i stor grad til opplevelsen av stress og press, særlig knyttet til skolen. Mange var usikre på hvordan de skulle mestre smertene, og opplevde mangel på støtte og effektive strategier for en slik mestring.

Fordi smerter kan ha alvorlige konsekvenser for ungdommene og familiene deres både på kort og lang sikt, er det viktig å legge vekt på å forebygge smerter og bidra til mestring i det forebyggende og helsefremmende arbeidet, slik at ikke smertene blir kroniske eller langvarige.

Helsesykepleiere har kunnskap om mestring av smerte og stress og har en viktig rolle i å informere både barn og foreldre og veilede ungdommer når det gjelder smertemestring. Det er behov for mer forskning på dette området.

Det vil være viktig med longitudinelle studier for å undersøke hvordan smerter utvikler seg over tid, samt intervensjonsstudier som fokuserer på mestring av smerter.

Hva studien tilfører av ny kunnskap

  • Smerter er et økende helseproblem i befolkningen generelt, også hos ungdom. Smerter over tid går ut over helse og livskvalitet og har sammenheng med søvnproblemer, stress og depresjon. Vi har fremdeles lite kunnskap om årsaker til smerter, og vi vet lite om hvilke erfaringer ungdom har om smerter og om mestring av smerter.
  • Vi gjennomførte individuelle intervjuer med sju ungdommer (16–19 år) som hadde langvarige smerter.
  • Studien kan bidra med ny kunnskap om ungdommenes egne erfaringer. Ungdommene knyttet smertene i stor grad til stress og press, særlig knyttet til skolesituasjonen og skolearbeidet. Fordi smerter kan ha alvorlige konsekvenser for ungdommene og familiene deres, er det viktig å legge vekt på forebygging av smerter. Studiens bidrag er spesielt viktig i det helsefremmende og forebyggende arbeidet for helsesykepleiere, lærere og helsepersonell som arbeider med ungdom.

Referanser

1.       de la Vega R, Groenewald C, Bromberg MH, Beals-Erickson SE, Palermo TM. Chronic pain prevalence and associated factors in adolescents with and without physical disabilities. Dev Med Child Neurol. 2018;60(6):596–601. DOI: 10.1016/j.jpain.2017.02.161

2.       Gobina I, Villberg J, Välimaa R, Tynjälä J, Whitehead R, Cosma A, et al. Prevalence of self-reported chronic pain among adolescents: evidence from 42 countries and regions. Eur J Pain. 2019;23(2):316–26. DOI: 10.1002/ejp.1306

3.       Haraldstad K, Christophersen KA, Helseth S. Health-related quality of life and pain in children and adolescents: a school survey. BMC Pediatr. 2017;17(1):174. DOI: 10.1186/s12887-017-0927-4

4.       Hoftun GB, Romundstad PR, Zwart JA, Rygg M. Chronic idiopathic pain in adolescence – high prevalence and disability: the young HUNT Study 2008. Pain. 2011;152(10):2259–66. DOI: 10.1016/j.pain.2011.05.007

5.       Ottová-Jordan V, Smith OR, Gobina I, Mazur J, Augustine L, Cavallo F, et al. Trends in multiple recurrent health complaints in 15-year-olds in 35 countries in Europe, North America and Israel from 1994 to 2010. Eur J Public Health. 2015;25 Suppl 2:24­–7. DOI: 10.1093/eurpub/ckv015

6.       Palermo TM. Pain prevention and management must begin in childhood: the key role of psychological interventions. Pain. 2020;161 Suppl 1(Suppl):S114–S21. DOI: 10.1097/j.pain.0000000000001862

7.       Bakken, A. Ungdata 2018, Nasjonale resultater. NOVA Rapport 8/18.

8.       Haraldstad K, Sørum R, Eide H, Natvig GK, Helseth S. Pain in children and adolescents: prevalence, impact on daily life, and parents' perception, a school survey. Scand J Caring Sci. 2011;25(1):27–36. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2010.00785.x

9.       Harker J, Reid KJ, Bekkering GE, Kellen E, Bala MM, Riemsma R, et al. Epidemiology of chronic pain in Denmark and Sweden. Pain Res Treat. 2012;371248. DOI: 10.1155/2012/371248

10.     King S, Chambers CT, Huguet A, MacNevin RC, McGrath PJ, Parker L, et al. The epidemiology of chronic pain in children and adolescents revisited: a systematic review. Pain. 2011;152(12):2729–38. DOI: 10.1016/j.pain.2011.07.016

11.     Knudsen AK, Øverland S, Vollset SE, Kinge JM, Skirbekk V, Tollånes MC. Sykdomsbyrde i Norge 2016. Resultater fra Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study 2016 (GBD 2016). Rapport FHI. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2015/sykdomsbyrde_i_norge_2015.pdf (nedlastet 06.09.21).

12.     Kalapurakkel S, Carpino EA, Lebel A, Simons LE. «Pain can't stop me»: examining pain self-efficacy and acceptance as resilience processes among youth with chronic headache. J Pediatr Psychol. 2015;40(9):926–33. DOI: 10.1093/jpepsy/jsu091

13.     Hoftun GB, Romundstad PR, Rygg M. Factors associated with adolescent chronic non-specific pain, chronic multisite pain, and chronic pain with high disability: the Young-HUNT Study 2008. J Pain. 2012;13(9):874–83. DOI: 10.1016/j.jpain.2021.06.001

14.     Palermo TM, Valrie CR, Karlson CW. Family and parent influences on pediatric chronic pain: a developmental perspective. Am Psychol. 2014;69(2):142–52. DOI: 10.1037/a0035216

15.     Wilson AC, Holley AL, Stone A, Fales JL, Palermo TM. Pain, physical, and psychosocial functioning in adolescents at risk for developing chronic pain: a longitudinal case-control study. J Pain. 2020;21(3–4):418–29. DOI: 10.1016/j.jpain.2019.08.009

16.     Badawy SM, Law EF, Palermo TM. The interrelationship between sleep and chronic pain in adolescents. Curr Opin Physiol. 2019;11:25–8. DOI: 10.1016/j.cophys.2019.04.012

17.     Grasaas E, Helseth S, Fegran L, Stinson J, Småstuen M, Haraldstad K. Health-related quality of life in adolescents with persistent pain and the mediating role of self-efficacy: a cross-sectional study. Health Qual Life Outcomes. 2020;18(1):19. DOI: 10.1186/s12955-020-1273-z

18.     Sylwander C, Larsson I, Andersson M, Bergman S. The impact of chronic widespread pain on health status and long-term health predictors: a general population cohort study. BMC Musculoskeletal Disorders. 2020;21(1):36. DOI: 10.1186/s12891-020-3039-5

19.     Eckhoff C, Straume B, Kvernmo S. Multisite musculoskeletal pain in adolescence as a predictor of medical and social welfare benefits in young adulthood: the Norwegian arctic adolescent health cohort study. Eur J Pain. 2017;21(10):1697–706. DOI: 10.1002/ejp.1078

20.     Sørensen K, Christiansen B. Adolescents' experience of complex persistent pain. Scand J Pain. 2017;15:106–12. DOI: 10.1016/j.sjpain.2017.02.002

21.     Skarstein S, Lagerløv P, Kvarme LG, Helseth S. High use of over-the-counter analgesic; possible warnings of reduced quality of life in adolescents – a qualitative study. BMC Nurs. 2016;15:16. DOI: 10.1186/s12912-016-0135-9

22.     Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin- og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

23.     Østerås B, Sigmundsson H, Haga M. Pain is prevalent among adolescents and equally related to stress across genders. Scand J Pain. 2016;12:100–7. DOI: 10.1016/j.sjpain.2016.05.038

24.     Miró J, Castarlenas E, de la Vega R, Galán S, Sánchez-Rodríguez E, Jensen MP, et al. Pain catastrophizing, activity engagement and pain willingness as predictors of the benefits of multidisciplinary cognitive behaviorally-based chronic pain treatment. J Behav Med. 2018;41(6):827–35. DOI: 10.1007/s10865-018-9927-6

25.     Groenewald CB, Giles M, Palermo TM. School absence associated with childhood pain in the United States. Clin J Pain. 2019;35(6):525–31. DOI: 10.1097/ajp.0000000000000701

26.     Groenewald CB, Tham SW, Palermo TM. Impaired school functioning in children with chronic pain: a national perspective. Clin J Pain. 2020;36(9):693–9.

27.     Fegran L, Johannessen B, Ludvigsen MS, Westergren T, Høie M, Slettebø Å, et al. Experiences of a non-clinical set of adolescents and young adults living with persistent pain: a qualitative metasynthesis. BMJ Open. 2021;11(4):e043776. DOI: 10.21203/rs.2.16592/v1

28.     Fisher E, Heathcote LC, Eccleston C, Simons LE, Palermo TM. Assessment of pain anxiety, pain catastrophizing, and fear of pain in children and adolescents with chronic pain: a systematic review and meta-analysis. J Pediatr Psychol. 2018;43(3):314–25. DOI: 10.1093/jpepsy/jsz103

29.     Kvarme LG, Haraldstad K, Helseth S, Sørum R, Natvig GK. Associations between general self-efficacy and health-related quality of life among 12-13-year-old school children: a cross-sectional survey. Health Qual Life Outcomes. 2009;7:85. DOI: 10.1186/1477-7525-7-85

30.     Mundal I, Gråwe RW, Bjørngaard JH, Linaker OM, Fors EA. Prevalence and long-term predictors of persistent chronic widespread pain in the general population in an 11-year prospective study: the HUNT study. BMC Musculoskeletal Disorders. 2014;15:213. DOI: 10.1186/1471-2472-15-213

31.     Hoftun GB, Romundstad PR, Rygg M. Association of parental chronic pain with chronic pain in the adolescent and young adult: family linkage data from the HUNT Study. JAMA Pediatr. 2013;167(1):61–9. DOI: 10.1001/jamapediatrics.2013.422

32.     Holstein BE, Andersen A, Denbaek AM, Johansen A, Michelsen SI, Due P. Short communication: Persistent socioeconomic inequality in frequent headache among Danish adolescents from 1991 to 2014. Eur J Pain. 2018;22(5):935–40. DOI: 10.1002/ejp.1179

Les også:
Bildet viser en ungdom som har hodepine
KAN BLI KRONISK: De vanligste smerteplagene blant ungdommer på videregående skole er hodepine, smerter i skuldre og nakke, magesmerter og muskel- og leddsmerter. Jenter er mer rammet enn gutter. Illustrasjonsfoto: Aleksandr Davydov / Mostphotos

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Sykepleiere er avgjørende for god smertebehandling

Dame med smerter
RAMMER MANGE: Langvarig eller kronisk smerte er et folkehelseproblem som rammer rundt 30 prosent av befolkningen. Illustrasjonsfoto: Morten Bendiksen / Hilde Rebård Evensen (collage)

Sykepleierne har et stort ansvar for å lindre pasientenes smerte. Da er det viktig å kjenne til ulike smertelindrende tiltak og hvordan de best kan vurdere pasientens smerte.

The International Association for the Study of Pain (IASP) har kommet med et nytt forslag til hvordan smerte bør defineres: «An aversive sensory and emotional experience typically caused by, or resembling that caused by, actual or potential tissue injury.» (1)

Det nye her er at «unpleasant» (ubehagelig) er erstattet med «aversive» (aversjon). De hevder at denne endringen bedre får frem hvor plagsom smerte kan være. I tillegg påpeker de nå klarere at det foreligger smerte selv uten at det faktisk er påvist vevsødeleggelse.

IASP understreker at smerte er en subjektiv opplevelse påvirket av biopsykososiale faktorer, og at personens vurdering av egen smerte skal aksepteres og respekteres.

Kronisk smerte er et folkehelseproblem

Sykepleiere møter pasienter med både akutt og kronisk eller langvarig smerte. Langvarig eller kronisk smerte er et folkehelseproblem som rammer rundt 30 prosent av befolkningen (2, 3).

Dette høye antallet med langvarige smerter har store konsekvenser fordi smerte reduserer livskvaliteten samt kan føre til emosjonelle symptomer som angst og depresjon (4, 5). Samfunnsmessig får vedvarende smerte økonomiske omkostninger knyttet til behandling og sykefravær.

En norsk studie basert på data fra HUNT-undersøkelsen viste at nyoppdaget vedvarende smerte har god prognose, mens smerte som har vedvart over flere år, er vanskeligere å behandle (6).

Faktorer som forlenger smertetilstanden, er høy smerteintensitet, smerte flere steder på kroppen – ofte omtalt som widespread pain, katastrofetenkning, depresjon og vansker med å sove (6).

Ved å identifisere de som er belastet med disse faktorene, kan sykepleiere i et tverrfaglig samarbeid sette i verk tiltak og dermed være med og redusere en negativ utvikling. Det er også viktig å huske på at pasienter som har eksempelvis akutte smerter etter skade eller kirurgi, også kan ha langvarige smerter.

Kan mindfulness-trening lindre smerte?

Det gjennomføres i disse dager en randomisert, kontrollert studie med i underkant av 500 pasienter fra landets fire største tverrfaglige smertesentre (7).

Hovedmålet med studien er å se om aksept- og forpliktelsesterapi (ACT, acceptance and commitment therapy) med eller uten mindfulness-trening gir mindre smerte og plager, og bedre funksjon enn lærings- og mestringsorientert terapi til denne pasientgruppen.

Forskerne argumenterer med at det mangler dokumentasjon gjennom forskning i større studier på at disse ulike tilnærmingene kan ha en smertelindrende effekt. De vil også undersøke hvorfor, for hvem og under hvilke omstendigheter disse behandlingene har effekt.

Denne studien vil altså omhandle pasienter som oppsøker et smertesenter i Norge. Det er viktig og interessant at mestring og ikke-medikamentelle tilnærminger for å lindre smerte blir vektlagt og undersøkes av en bred gruppe forskere ved flere smertesentre.

Smertebehandling til kreftpasienter

En stor gruppe pasienter som sykepleiere møter, er de som lever med en kreftsykdom. Flere av disse pasientene kan ha smerter på grunn av spredning til for eksempel skjelettet, eller som et resultat av kirurgi, cellegift eller strålebehandling.

Smertebehandlingen vil være ulik for disse pasientene da den må bestemmes ut fra om de må leve lenge med smertene (langvarige smerter), eller om smertene går raskt over, som de oftest gjør etter kirurgiske inngrep (akutte smerter).

Tre sentrale leger som har arbeidet med smerte og smertebehandling, skrev artikkelen «Smertebehandling ved kronisk kreftsykdom» (8). De skriver at stadig flere lever lenge med stabil kreftsykdom, og mange av disse pasientene vil ha moderate til sterke smerter.

Hva slags type behandling som velges, har stor betydning hvis pasienter har lang forventet levetid. Opioidbehandling kan føre til alvorlige bivirkninger, og de vektlegger at behandling skal være rettet mer mot bedring av funksjon og mestring enn mot smertelindring.

Hva slags type behandling som velges, har stor betydning hvis pasienter har lang forventet levetid.

Ved alvorlig kreftsmerte anbefales derimot opioidbehandling hvis paracetamol eller liknende medikamenter ikke gir effektiv smertelindring. De trekker også frem at i Norge har vi vært svært tilbakeholdne med opioidbehandling ved langvarig ikke-malign smerte.

Denne restriktive linjen antar de har vært en viktig grunn til at vi ikke har fått en tilsvarende «epidemi» med avhengighetsproblematikk og dødsfall som i USA.

Smertehåndtering er et komplekst felt i utvikling. I denne artikkelen trekker vi frem noen områder vi mener er svært viktige for en vellykket smertehåndtering. Både ikke-medikamentelle tilnærminger og betydningen av å ha mange symptomer på samme tid i tillegg til smerte blir lite omtalt i dag.

Smertelindring ved mange symptomer

Vi vet i dag at mange pasienter har mange symptomer på samme tid, og kanskje må vi også hjelpe med andre symptomer for å kunne hjelpe med smertelindring? Vi snakker om både multiple symptomer, altså flere symptomer på samme tid, og symptomklustre.

Vi har gjort studier med ulike utvalg ved å kartlegge multiple symptomer ved hjelp av The Memorial Symptom Assessment Scale – Short Form (MSAS) (9). MSAS består av 32 ulike symptomer og kartlegger både tilstedeværelse, alvorlighet, hyppighet og plagsomhet for alle symptomene.

Ved hjelp av MSAS har vi funnet at pårørende til intensivpasienter i gjennomsnitt har ni symptomer etter at pasienten har blitt innlagt på intensivavdeling (10).

Kanskje må vi også hjelpe med andre symptomer for å kunne hjelpe med smertelindring?

Hjemmeboende pasienter med kols har i gjennomsnitt tolv symptomer (11, 12), og pasienter med kolorektal kreft har i gjennomsnitt ti symptomer før oppstart av cellegiftbehandling (13).

Denne kunnskapen er viktig da vi vet at symptomer påvirker hverandre negativt (14). Eksempelvis kan smerte oppleves mye verre dersom man også har fatigue (utmattelse), er deprimert eller kvalm.

At pasienter har så høy symptombelastning før oppstart av behandling med cellegift, er viktig kunnskap for å kunne tilby den beste oppfølgingen gjennom behandlingen.

Symptomklustre er nytt forskningsområde

Det er et relativt nytt forskningsområde å undersøke symptomklustre. Smerte inngår ofte som et av flere symptomer i disse klustrene. Et kluster er definert som to eller flere symptomer som er relatert til hverandre, og som oppstår samtidig (15).

Hvert kluster har en distinkt gruppe av symptomer, og relasjonen mellom symptomene i et kluster er sterkere enn med symptomer i et annet kluster. Hos kreftpasienter er det gjort en del forskning som viser at utmattelse, søvnløshet, smerte og depresjon er et vanlig kluster (16).

Det er også vist at symptomklustre har en rekke negative konsekvenser for pasienter, som redusert livskvalitet, og kan virke negativt inn på funksjon, dagligliv, emosjonelle forhold og relasjonen til andre (14).

Hvordan kan man identifisere symptomklustre?

Det er to hovedmåter å identifisere symptomklustre på. Den ene er «de novo»-identifisering av symptomklustre, mens den andre tilnærmingen er å identifisere undergrupper av pasienter med distinkte symptomopplevelser (16).

Ved «de novo»-identifisering av symptomklustre klustrer man de ulike symptomene, mens man ved den andre måten klustrer pasienter ut fra deres distinkte symptomopplevelser (16).

Et eksempel på klustring av pasienter ut fra symptombelastning var identifiseringen av undergrupper av pasienter med kols, basert på deres erfaringer med 14 symptomer (de hyppigste målt med MSAS). Vi undersøkte hvordan disse undergruppene skilte seg ut med hensyn til demografiske og kliniske egenskaper og livskvalitet (11).

Symptomer opptrer samtidig

Pasienter med moderat, alvorlig og veldig alvorlig kols (n = 267) fylte ut spørreskjemaer inkludert MSAS, og statistiske analyser (latent class analyses) ble utført for å identifisere undergrupper av pasienter med distinkte symptomopplevelser.

En gruppe rapporterte om høy intensitet på alle symptomer, en gruppe oppga moderat intensitet på de fleste symptomer, mens en gruppe rapporterte om lav intensitet på alle symptomer.

Mens pasienter med høy og moderat intensitet hadde høy forekomst av respirasjonssymptomer, hadde pasienter med høy intensitet høyest forekomst av psykologiske symptomer som engstelse og tristhet.

Sammenliknet med moderat intensitet var pasienter med høy intensitet yngre, oftere kvinner, hadde betydelig mer akutte forverringer av kols det siste året og rapporterte om betydelig dårligere livskvalitet.

Denne kunnskapen viser oss at symptomer opptrer samtidig, og det kan hjelpe oss å identifisere spesielt sårbare pasienter og dem vi bør følge spesielt godt opp.

Flere tiltak kan redusere smerte

Det er utført en rekke studier som viser at smerteforekomst og hvor intenst smerte oppleves, kan reduseres ved ulike tiltak. Bedre kompetanse og mer kunnskap blant helsearbeiderne er viktig.

Gelinas og medarbeidere implementerte et smertekartleggingsverktøy på en intensivavdeling. Før implementeringen fikk sykepleierne undervisning om skjemaet, og de ble opplært i å bruke det. Etter implementeringen viste det seg at antallet pasienter som ble kartlagt ved hjelp av smerteinstrumentet, økte.

Det viste seg også at færre pasienter fikk analgetika og sedasjon under studien (17). Kartlegging av smerte har også vist seg å være et kjernepunkt i et kvalitetsforbedringsprosjekt for å redusere forekomsten og intensiteten av smerte hos intensivpasienter før forflytning og under prosedyrer (18).

De Jong og medarbeidere gjennomførte tre delstudier. I den første delstudien implementerte forskerne egnede verktøy for å måle smerte, og de innførte en algoritme for sedasjon og analgesi på intensivavdeling.

I delstudie 2 undersøkte forskerne hvilke tiltak sykepleierne gjennmomførte, før de i den tredje deltstudien underviste sykepleierne som jobbet på intensivavdelingen, systematisk i smertehåndtering.

En viktig del av intervensjonen var at forskerne satte opp postere med informasjon og undervisning i hvordan a) kartlegge og kontrollere smerte før snuing, b) monitorere og vurdere analgesibehov ved snuing, c) vurdere behov for opptrapping av analgesi basert på smertetrappen til Verdens helseorganisasjon (WHO), og d) bruke ikke-medikamentelle tiltak som musikk.

Analgesitype og -dose var bestemt av en lege. Det viste seg at forekomsten av sterk smerte gikk ned fra 16 prosent til 2 prosent, og bruken av analgetika økte (18).

Slik kan smerte på sykehjem reduseres

Norske studier som er gjennomført på sykehjem, viser at ved å individuelt tilpasse og øke den medikamentelle smertebehandlingen for pasienter med demens, opplevde pasientene lavere smerteintensitet, færre atferdsutfordringer og bedret funksjon i dagliglivet (19, 20).

På sykehjem er det også gjennomført flere studier som undersøker smertekartlegging og pleiernes kompetanse i smerte. I en canadisk studie ble 345 beboere på seks sykehjem inkludert (21) i en mixed methods -studie for å evaluere et smerteteam ledet av en sykepleier med spesialkompetanse i smerte.

Seks ulike sykehjem ble allokert til en av tre grupper: 1) et smerteteam ledet av en sykepleier med spesialkompetanse i smerte, 2) en sykepleier med spesialkompetanse i smerte, men uten smerteteam (delvis intervensjon), eller 3) kontrollgruppe uten spesialsykepleier og uten smerteteam (21).

Til gruppe 1, med full intervensjon, ga forskerne opplæring til spesialsykepleiere i smertekartlegging og smertealgoritmer for behandling i et omfattende program for kompetanseheving. Forskerne innførte et smerteteam på hvert sykehjem, som fikk grundig opplæring.

En del av intervensjonen var at forskerne satte opp postere på alle vaktrommene med informasjon og påminning om smertehåndtering. Smerteteamet måtte dokumentere hvilke aktiviteter de hadde deltatt i.

Det viste seg at det ikke var nok med kun én sykepleier med spesialkompetanse for å redusere smerte hos beboerne; det var kun signifikant endring i smerteintensitet når det var implementert et fullt smerteteam med økt kompetanse.

Det er ikke nok bare å kartlegge smerten

Selv om disse studiene viser at det er viktig å kartlegge smerte, vil ikke det i seg selv bedre smertebehandlingen. Kartleggingen må følges opp av kompetent personale for å sikre kvalitet i smertehåndtering, gjennomføring av viktige tiltak og evaluering av effekt og bieffekt.

Det er nødvendig å innføre en retningslinje for smertebehandling eller en algoritme som kan veilede sykepleieren når han eller hun skal ta valg og vurdere sin egen kartlegging. Aller best er det når sykepleiere også har tilgjengelig helsepersonell med særlig kompetanse som kan konsulteres.

Selv om det er viktig å kartlegge smerte, vil ikke det i seg selv bedre smertebehandlingen.

I tillegg kommer kunnskapen om komplekse intervensjoner som adresserer flere utfordringer på samme tid, slik som ikke-medikamentell smertehåndtering, medikamentgjennomgang, samtaler med pasient og eventuelt pårørende og kommunikasjon helsepersonell imellom om hva som er viktig for den enkelte (advanced care planning).

Disse aktivitetene sammen har vist en svært lovende effekt på livskvaliteten for personer med demens (22, 23). Fremfor å bare kartlegge smerte eller ta bort medisiner må sykehjemspersonalet gjennomføre en grundig evaluering av hver pasient i et tverrprofesjonelt team, der ikke-medikamentelle intervensjoner og miljøbehandling integreres.

Kan ikke-medikamentelle tiltak lindre smerte?

Vi har gjennomført en litteraturgjennomgang av hvilke ikke-medikamentelle tiltak som er gjennomført på intensivavdelinger for å lindre smerte (24). Vi fant tolv artikler som hadde undersøkt ikke-medikamentelle tiltak, og som hadde brukt et smertevurderingsverktøy.

En rekke ikke-medikamentelle tiltak viste seg å være anvendt: hypnose, enkel massasje, distraksjon, avspenning, åndelig omsorg, harpespill, musikklytting, lytting til naturlige lyder, akupunktur, ispakninger og emosjonell støtte gjennom samtaler.

Ved å evaluere effekten av de ulike tiltakene var det kun hypnose, akupunktur og naturlige lyder som viste en klinisk og statistisk relevant endring i smerteintensiteten (24).

Både hypnose og akupunktur er avanserte og/eller invasive teknikker som kan være vanskelige å sette i verk for sykepleiere, mens det å høre på musikk og lytte til naturlige lyder er både anvendelig og enkelt å implementere i de fleste kliniske situasjoner.

En utfordring ved flere av de gjennomførte studiene var at de manglet metodisk styrke, med små og sammensatte utvalg av pasienter. Mer forskning må utføres før vi kan trekke holdbare konklusjoner.

Musikk kan ha god effekt

I en stor systematisk oversiktsartikkel der de undersøkte effekten av ulike typer musikkintervensjoner på ulike typer smerte, fant de en moderat forskjell i smerteintensiteten for intervensjon med musikk sammenliknet med uten musikk (25).

Den systematiske oversikten viste også hvilken effekt musikk har på forskjellige smertetyper, og fant at musikk reduserer smerteintensiteten i størst grad for vedvarende ikke-maligne smerter og fødselssmerter. Begge smertetypene ble redusert med en effekt som viste seg å være klinisk stor og relevant i favør av musikk (25, 26).

Musikk viser seg å være viktig når smerte skal håndteres.

I den systematiske oversikten hadde musikk lavest effekt på prosedyresmerte og akutt smerte. En nyere oversikt som omhandlet musikk som smertelindring under operasjon, fant at musikk ga en moderat reduksjon i smerteintensiteten, mens forkerne ikke fant noen forskjell i effekten musikk har på akutt smerte ut fra alder, kjønn, valg av musikk eller type anestesi (27).

Musikk viser seg å være viktig når smerte skal håndteres, men musikk skal ikke erstatte konvensjonelle metoder som analgetika og blokader, men være et tillegg.

Musikk er lite undersøkt ved demenssykdom

For mennesker med en demenssykdom kan atferdssymptomer og nevropsykiatriske symptomer som agitasjon, depresjon, angst og motorisk uro være en del av sykdomsbildet. Norske studier fra sykehjem viser at i løpet av ett år har 90 prosent av personer med demens hatt ett eller flere slike symptomer (28).

Årsaken til symptomene kan skyldes demensen i seg selv, men også udekkede behov som det å ha smerte uten å kunne fortelle om det selv (19). Psykofarmaka og antidepressiver har vært gitt for å lindre den store belastningen pasientene har av slike symptomer.

Disse medikamentene har vist seg å ha svært alvorlige bivirkninger i tillegg til å redusere livskvaliteten til de med demens, selv når man tar belastningen av de nevropsykiatriske symptomene med i betraktning (29).

Musikk har vist seg å ha svært god effekt på atferdssymptomer og nevropsykiatriske symptomer, særlig dersom intervensjonen varer over tre måneder (30). Musikkens eventuelle påvirkning på smerter er i liten grad undersøkt i denne populasjonen.

De ikke-medikamentelle tiltakene som er undersøkt for personer med demens som har smerte som hovedutfallsmål, er fysisk aktivitet, sensorisk terapi, slik som te-seremoni med lukt og smak, bad i temperert vann og aktiviteter.

En algoritme som viser hvordan smerte skal håndteres, der sykepleieren skulle velge ikke-medikamentelle tiltak før analgetika, har vist seg å ha svært god effekt på smerteintensitet (31, 32). Forskerne ba sykepleierne selv velge hvilke ikke-medikamentelle tiltak de mente hadde effekt på pasientens smerte.

Det er kombinasjonen av ikke-medikamentelle og medikamentelle tiltak som iverksettes basert på kartlegging og evaluering, som har effekt på smerte og livskvalitet (23, 33).

Behandling bestemmes ut fra type smerte

Både medikamentelle og ikke-medikamentelle tilnærminger er viktig i smertelindring. Hva man velger, er avhengig av type smerter, både hvor intens smerten er, og hvor langvarig den er.

Både medikamentelle og ikke-medikamentelle tilnærminger er viktig i smertelindring.

I mange situasjoner vil en kombinasjon av medikamentelle og ikke-medikamentelle tilnærminger være det beste valget. Vi foreslår at sykepleiere vurderer viktige tiltak som leieendring, musikk og andre typer tiltak som er tilpasset personen og situasjonen når smertehåndtering iverksettes, og som førstelinjehjelp ved milde smerter.

Ved moderate og sterke smerter er analgetika særlig vesentlige, mens ikke-medikamentelle tiltak kan benyttes som tilleggsbehandling. Det gjenstår mye forskning på ikke-medikamentelle tiltak. Sykepleierne som er nær pasienten, vil være sentrale i slik forskning.

Sykepleiere er avgjørende for god smertebehandling

Sykepleierens rolle og funksjon er avgjørende for god smertelindring. Den amerikanske sykepleierforeningen fremhever sykepleierens moralske plikt til å respondere når en pasient har behov for å få smerten behandlet (34). Det er da den enkelte sykepleierens moralske plikt til å ta ansvar for smertehåndteringen til den enkelte pasienten (34).

Dersom noen pasienter ikke har tilgang på smertelindring, er det sykepleierens oppgave å påpeke dette. De fortsetter videre med å påpeke behovet for at sykepleiere holder seg faglig oppdatert, forsker og implementerer ny kunnskap i praksisen sin.

Både for sykepleiere og leger fremheves interdisiplinære strategier som en kjernekompetanse, der kunnskap, kompetanse og holdning til smertehåndtering er kjerneverdier (35, 36). Både sykepleiere og leger trekker frem behovet for ikke-farmakologiske strategier som en naturlig del av den totale behandlingen.

Sykepleiere må ansvarliggjøres i smertehåndtering og være bevisst på det store ansvaret de har for å hjelpe pasienter med smerter. Bedre smertehåndtering krever både en holdningsendring og bedre kunnskaper hos sykepleiere og leger.

Tiltak må evalueres, ikke bare iverksettes

Det er viktig å trekke frem at det ikke er nok bare å kartlegge smerte. Det er nødvendig å gjennomføre de ulike fasene i sykepleieprosessen, fra datasamling til evaluering. Vi kan ikke bare iverksette tiltak, men vi må også evaluere om de har effekt eller ikke.

Kartleggingsverktøy som er tilpasset pasientens situasjon og type smerte, er nødvendig for å samle inn og evaluere data. Problemer identifiseres basert på kartleggingen, som også innbefatter vurdering av smertetype.

Når det iverksettes tiltak, er sykepleieren aktiv i å vurdere sykepleietiltak som kan lindre smerte, og sørger for at behovet for smertestillende medisiner er diskutert i et tverrfaglig team. Sykepleieren må identifisere pasienter med særlig komplekse situasjoner og følge dem nøye før, under og etter behandlingen.

Referanser

1.        International Association for the Study of Pain. IASP's proposed new definition of pain released for comment. Washington DC: IASP; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.iasp-pain.org/PublicationsNews/NewsDetail.aspx?ItemNumber=9218 (nedlastet 24.02.2020).

2.        Landmark T, Romundstad P, Dale O, Borchgrevink PC, Kaasa S. Estimating the prevalence of chronic pain: validation of recall against longitudinal reporting (the HUNT pain study). Pain. 2012;153(7):1368–73.

3.        Samuelsen PJ, Svendsen K, Wilsgaard T, Stubhaug A, Nielsen CS, Eggen AE. Persistent analgesic use and the association with chronic pain and other risk factors in the population-a longitudinal study from the Tromsø Study and the Norwegian Prescription Database. Eur J Clin Pharmacol. 2016;72(8):977–85.

4.        Skarpsno ES, Nilsen TIL, Sand T, Hagen K, Mork PJ. Physical work exposure, chronic musculoskeletal pain and risk of insomnia: longitudinal data from the HUNT study, Norway. Occup Environ Med. 2018;75(6):421–6.

5.        Rustøen T, Wahl AK, Hanestad BR, Lerdal A, Paul S, Miaskowski C. Prevalence and characteristics of chronic pain in the general Norwegian population. Euro J Pain. 2004;8(6):555–65.

6.        Landmark T, Dale O, Romundstad P, Woodhouse A, Kaasa S, Borchgrevink PC. Development and course of chronic pain over 4 years in the general population: The HUNT pain study. Euro J Pain. 2018;22(9):1606–16.

7.        Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Acceptance and commitment therapy with and without enhanced mindfulness training for chronic pain: a randomized controlled efficacy and mediator study. REK; 2019. Tilgjengelig fra: https://helseforskning.etikkom.no/prosjekterirek/prosjektregister/prosjekt?p_document_id=1117286&p_parent_id=1179872&_ikbLanguageCode=n (nedlastet 24.02.2020).

8.        Fredheim OMS, Kaasa S, Borchgrevink PC. Smertebehandling ved kronisk kreftsykdom. Tidsskr Nor Legeforen. 2019;139(13).

9.        Portenoy R, Thaler H, Kornblith A, Lepore JM, Friedlander-Klar H, Coyle N, et al. Symptom prevalence, characteristics and distress in a cancer population. Qual Life Res. 1994;3(3):183–9.

10.      Alfheim HB, Rosseland LA, Hofsø K, Småstuen MC, Rustøen T. Multiple symptoms in family caregivers of intensive care unit patients. J Pain Symptom Manage. 2018;55(2):387–94.

11.      Christensen VL, Rustøen T, Cooper BA, Miaskowski C, Henriksen AH, Bentsen SB, et al. Distinct symptom experiences in subgroups of patients with COPD. International Journal of Chronic Obstructive Pulmonary Disease. 2016;11:1801–9.

12.      Christensen VL, Holm AM, Cooper B, Paul SM, Miaskowski C, Rustøen T. Differences in symptom burden among patients with moderate, severe, or very severe chronic obstructive pulmonary disease. J Pain Symptom Manage. 2016;51(5):849–59.

13.      Røhrl K, Guren MG, Miaskowski C, Cooper BA, Diep LM, Rustøen T. No differences in symptom burden between colorectal cancer patients receiving curative versus palliative chemotherapy. J Pain Symptom Manage. 2016;52(4):539–47.

14.      Omran S, Khader Y, McMillan S. Symptom clusters and quality of life in hospice patients with cancer. Asian Pac J Cancer Prev. 2017;18(9):2387–93.

15.      Kim H-J, McGuire DB, Tulman L, Barsevick AM. Symptom clusters: concept analysis and clinical implications for cancer nursing. Cancer Nursing. 2005;28(4):270–82.

16.      Miaskowski C, Barsevick A, Berger A, Casagrande R, Grady PA, Jacobsen P, et al. Advancing symptom science through symptom cluster research: expert panel proceedings and recommendations. J Nati Cancer Inst. 2017;109(4).

17.      Gelinas C, Arbour C, Michaud C, Vaillant F, Desjardins S. Implementation of the critical-care pain observation tool on pain assessment/management nursing practices in an intensive care unit with nonverbal critically ill adults: a before and after study. Int J Nurs Stud. 2011;48(12):1495–504.

18.      de Jong A, Molinari N, de Lattre S, Gniadek C, Carr J, Conseil M, et al. Decreasing severe pain and serious adverse events while moving intensive care unit patients: a prospective interventional study (the NURSE-DO project). Crit Care. 2013;17(2):R74.

19.      Husebø BS, Ballard C, Sandvik R, Nilsen OB, Aarsland D. Efficacy of treating pain to reduce behavioural disturbances in residents of nursing homes with dementia: cluster randomised clinical trial. BMJ. 2011;343:d4065.

20.      Sandvik RK, Selbaek G, Seifert R, Aarsland D, Ballard C, Corbett A, et al. Impact of a stepwise protocol for treating pain on pain intensity in nursing home patients with dementia: a cluster randomized trial. Eur J Pain. 2014;18(10):1490–500.

21.      Kaasalainen S, Wickson-Griffiths A, Akhtar-Danesh N, Brazil K, Donald F, Martin-Misener R, et al. The effectiveness of a nurse practitioner-led pain management team in long-term care: a mixed methods study. Int J Nurs Stud. 2016;62:156–67.

22.      Ballard C, Orrell M, Sun Y, Moniz-Cook E, Stafford J, Whitaker R, et al. Impact of antipsychotic review and non-pharmacological intervention on health-related quality of life in people with dementia living in care homes: WHELD-a factorial cluster randomised controlled trial. Int J Geriatr Psychiatry. 2017;32(10):1094–103.

23.      Husebø BS, Ballard C, Aarsland D, Selbaek G, Slettebo DD, Gulla C, et al. The effect of a multicomponent intervention on quality of life in residents of nursing homes: a randomized controlled trial (COSMOS). J Am Med Dir Assoc. 2019;20(3):330–9.

24.      Sandvik RK, Olsen BF, Rygh LJ, Moi AL. Pain relief from non‐pharmacological interventions in the intensive care unit: a scoping review. J Clin Nurs. 27.02.2020. DOI: 10.1111/jocn.15194

25.      Cepeda MS, Carr DB, Lau J, Alvarez H. Music for pain relief. Cochrane Database Syst Rev. 2006;19(2).

26.      Olsen MF, Bjerre E, Hansen MD, Tendal B, Hilden J, Hróbjartsson A. Minimum clinically important differences in chronic pain vary considerably by baseline pain and methodological factors: systematic review of empirical studies. J Clin Epidemiol. 2018;101:87–106.e2.

27.      Kühlmann A, De Rooij A, Kroese L, Van Dijk M, Hunink M, Jeekel J. Meta‐analysis evaluating music interventions for anxiety and pain in surgery. Br J Surg. 2018;105(7):773–83.

28.      Selbæk G, Engedal K, Benth JŠ, Bergh S. The course of neuropsychiatric symptoms in nursing-home patients with dementia over a 53-month follow-up period. Int Psychogeriatr. 2014;26(1):81–91.

29.      Ballard CG, Margallo-Lana ML. The relationship between antipsychotic treatment and quality of life for patients with dementia living in residential and nursing home care facilities. J Clin Psychiatry. 2004;65 Suppl 11:23–8.

30.      Ueda T, Suzukamo Y, Sato M, Izumi S. Effects of music therapy on behavioral and psychological symptoms of dementia: a systematic review and meta-analysis. Ageing Res Rev. 2013;12(2):628–41.

31.      Pieper MJ, van Dalen-Kok AH, Francke AL, van der Steen JT, Scherder EJ, Husebø BS, et al. Interventions targeting pain or behaviour in dementia: a systematic review. Ageing Research Reviews. 2013;12(4):1042–55.

32.      Kaasalainen S, Brazil K, Akhtar-Danesh N, Coker E, Ploeg J, Donald F, et al. The evaluation of an interdisciplinary pain protocol in long term care. J Am Med Dir Assoc. 2012;13(7):664.e1–8.

33.      Kovach CR, Evans C-R. Assessing pain and unmet need in patients with advanced dementia: the role of the Serial Trial Intervention (STI). I: Moore JR, red. Handbook of pain and palliative care. Springer; 2018. s. 127–43.

34.      ANA Center for Ethics and Human Rights. The ethical responsibility to manage pain and the suffering it causes. ANA Position Statement. 2018.

35.      Tick H, Chauvin SW, Brown M, Haramati A. Core competencies in integrative pain care for entry-level primary care physicians. Pain Medicine. 2015;16(11):2090–7.

36.      Herr K, Marie BS, Gordon DB, Paice JA, Watt-Watson J, Stevens BJ, et al. An interprofessional consensus of core competencies for prelicensure education in pain management: curriculum application for nursing. J Nurs Educ. 2015;54(6):317–27.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.