Jeg husker deg

Jeg husker deg. Du var så sint, rastløs. Nylige funn av demensmarkører. Alzheimers sykdom, du også.

– Hvorfor jobber du her? Du som ikke kan hjelpe meg med noe! Nei, jeg vil hjem igjen nå. Jeg har eget hus, jeg trenger da ikke å være her! Kan noen ringe en drosje?

Du spiste knapt. Sobril og kompani, jevnt fordelt gjennom døgnet for å holde deg i sjakk. Etter at en råtten tann ble trukket kom du frem fra skyggene. Du hadde hatt vondt, du.

Da jeg drev med sprangridning sa en trener at hvis en hest er vanskelig, må man først må sjekke om den har smerter. Deretter få ut overflødig energi, og så til slutt korrigere atferden. Hest, menneske.

Vi er vel ganske like til sjuende og sist.

Uten tannen prøvde du så godt du kunne å passe inn i dette nye livet. Du unnskyldte deg for at du var glemsk, at du lett kunne bli sint. Jeg så deg kjempe med kaoset i hjernen din. Du begynte å takke oss for den minste lille ting. Men du ble raskt dårligere. Du ble sint og rastløs igjen.

«Dette kommer til å gå fort», sa sykehjemslegen.

Jeg husker deg.

Sengeposten

Jeg husker deg. Du hadde blitt så sliten etter å ha klipt plenen, og nå sto du der, på kirurgisk sengepost med blanke, gule øyne og gulaktig hud.

– Det er som om jeg ikke har krefter igjen. Tror du det er alvorlig? Det er vel ikke kreft? Jeg håper det ikke er kreft.

Men det var kreft.

Kvinnen som nylig var blitt pensjonist, hadde nå omlag tre måneder igjen å leve. Hun var tynn, og bare det å ta en dusj var så krevende at hun trengte hjelp. Hun fortalte om hytta hun og mannen hadde, bare en times tid unna byen. De hadde pusset opp i fjor.

– Dette blir en lang sommer, sa du.

Jeg husker deg.

Sykehjemmet

Jeg husker deg. Du hadde fått et hjerneslag for tre år siden, og her satt du, på sykehjemmet. Dag ut og dag inn. Hele høyre side var lammet. Stolheis, og fem tynne puter eid av det offentlige under armer og bein. Men du var der du, selv om du var over 90 år gammel. Klinkende klar, alltid vennlig.

Du fikk den beryktede «mosamaten», jul som påske. Vi matet deg mens vi så på klokka og planla neste oppgave. Vi hadde alltid dårlig tid.

Du forsøkte så godt du kunne å hjelpe til, og du sa alltid takk.

Jeg husker deg.

Stranden

Jeg husker deg. Du hadde den laveste Hb-verdien jeg har hørt om etter å ha tappet ut blod i vasken på rommet ditt.

Du så så trist ut, og det var du også. Du hadde aldri fått en sjanse til å ha det bra. Du ble slått og misbrukt fra du var en liten unge. Du var ikke planlagt, fikk du høre. Du var en byrde, du dugde ikke til noe.

Nå sa du det til deg selv.

Du var vakker, med langt, bølgete hår og fregner. Hadde jeg gått forbi deg på gaten hadde jeg aldri gjettet hvordan du hadde det.

– Livet er ikke for meg og nå orker jeg ikke mer, sa du.

Og mens jeg satt på stranden den lørdagen hadde du bestemt deg for å aldri mer kjenne sol og sand mellom tærne igjen.

Jeg husker deg.