Teknikker for å mestre sinne

Justis- og beredskapsdepartementets tall anslår at mellom 75 000 og 150 000 familier i Norge opplever vold per år. Samtidig er målet til Barne- og likestillingsdepartementet at barn i Norge skal vokse opp uten vold. Forskning viser at vi må se på forebygging av sinne og vold mot barn i et folkehelseperspektiv. ACE-studiet (1) fulgte 17 000 barn over 15 år, og fant at det å leve med frykt for sinne og vold fra foreldre er noe av det mest skadelige et barn kan utsettes for.

Å leve i beredskap svekker immunforsvaret over tid og øker risikoen for en rekke både fysiske og psykiske lidelser. Kirkengen (2) viser i sin doktorgrad «Hvorfor krenkete barn blir syke voksne» til at også mild vold i form av sinne kan være skadelig for barn. Det avgjørende er om sinne oppleves som noe uforutsigbart, og dermed skaper en utrygg situasjon for barnet over tid.

Aktuelt tema

Mossige og Stefansen gjennomførte en spørreundersøkelse blant 6800 norske ungdommer (3). Undersøkelsen viste at 4 prosent de spurte hadde opplevd grov vold fra foreldre, definert som slått med knyttneve eller gjenstand eller fått bank/juling. Mor og far utøvde like mye av den grove volden mot barna. Mossige og Stefansen viser videre til at 25 prosent av ungdommene oppgir å ha opplevd mildere vold (3). 19 prosent av mor og 13 prosent av far. Mild vold defineres som dyttet, ristet voldsomt, lugget, kløpet eller slått med flathånd. Studien viser at sinne og vold er et aktuelt tema i samtaler med både mødre og fedre.

Foreldre flest vil barna det beste, og de ønsker å være gode foreldre. På tross av dette opplever cirka 10 prosent av dem som tar kontakt med familievernet at de skremmer barna gjennom sinne eller vold. Og mange foreldre er bekymret for hvordan dette påvirker barna. En gjennomgang av 80 saker der sinne/vold ble avdekket ved familievernkontoret i Molde, viste at cirka 15 prosent av sinne-/voldssakene bar preg av at foreldrene fornektet volden og viste lite motivasjon for endring. I mange av sakene ble samarbeid med politi, krisesenter og barnevern viktig for å sikre barn og partner. I cirka 85 prosent av sakene var foreldre motivert til å jobbe med seg selv for å skape en hverdag med mindre konflikter og skremming av barn. Mange foreldre uttrykte takknemlighet for at sinne/vold mot barn ble tematisert.

Samtaler om sinne

Littsint.no, E-boken og littsint-appen tar utgangspunkt i den klassiske kognitive terapimodellen hvor sammenheng mellom tanker, følelser og atferd står sentralt (4, 5). Store metaanalyser viser at om lag tre av fire har effekt av kognitiv terapi som behandling for sinne/vold (6). Artikkelen vil videre presentere en kognitiv modell på hvordan man avdekker og snakker om hverdagssinne/-vold i familier. Eksemplene er hentet fra samtaler med cirka 800 foreldre som ønsket hjelp til bedre å mestre sinne overfor barna.

Sinne handler i liten grad om hva barnet gjør, men om hvordan du tenker om deg selv og barnet i situasjonen med barnet. Sinne er en normalfølelse vi alle har. Spørsmålet er derfor ikke om vi blir sinte, men hva som skaper sinne og om vi har kontroll over det. Når vi har overskudd klarer vi som oftest å tenke at barnet er som barn flest og at jeg er en god nok mor/far. På dårlige dager har vi en tendens til å bli urimelig selvkritiske og tenke tanker som at barnet er respektløst og at jeg er en dårlig mor/far.

Tanker om seg selv

Når det kommer til selvkritikk er vi ikke så kreative som vi kanskje tror. De aller fleste foreldre har 3–4 «favoritt» selvkritiske tanker. Den vanligste negative tanken om seg selv er: «jeg er en dårlig mor/far», etterfulgt av «jeg blir ikke respektert/lyttet til». Andre vanlige negative tanker er: «barnet er ikke glad i meg» og «jeg har ingen verdi for barnet mitt».

Det kan se ut som vi tenker de negative tankene som kan såre oss selv mest, og ikke de som er mest sannsynlige. Heldigvis er de negative tankene nesten aldri sanne. Ta for eksempel «jeg blir ikke respektert». Den tanken kommer ofte når barn ikke svarer. Mange beskjeder gitt på avstand med høy stemme fungerer som bakgrunnsstøy for de aller fleste barn. Barnet er ofte i sin egen tankeboble når det ikke svarer eller er konsentrert om noe annet. Det handler sjelden om mangel på respekt. Skal vi oppnå kontakt med barnet må vi gå nærme, sette oss ned, få øyekontakt og snakke lavt og rolig. Husk at du som forelder er en rollemodell for hvordan det er lov å snakke til hverandre i hjemmet.

Motivasjon til endring

Negative tanker om oss selv eller barnet blir opplevd som sanne når vi blir kroppslig aktivert ved sinne eller irritasjon. Jo mer aktivert vi er, jo sannere oppleves de negative tankene. De negative tankene får alt fokus. Det er som å være i en tunnel der det er vanskelig å snu og vi tar inn lite ny informasjon før vi «klikker» på barnet. For de fleste foreldre er dette noen av de minst stolte øyeblikkene i hverdagen og noe de ikke ønsker å ha på film. Men i møte med foreldre er det viktig å spørre konkret om nettopp disse hverdagssituasjonene, fordi det er i det å høre seg selv fortelle detaljert om situasjonene at motivasjonen til endring skapes.

Eksempel på spørsmål: Har du opplevd konflikter med barna siste ukene som du gjerne skulle vært foruten? Kan du fortelle om en slik situasjon? Hva var det helt konkret som skjedde? Hvor var du i rommet og hvor var barnet? Hva startet situasjonen? Hvordan hadde du det i kroppen da? Hva tenkte du om barnet? Hva tenkte du om deg selv? Hvordan var det for deg å tenke slik om barnet og deg selv? Hva gjorde du så? Hva avsluttet situasjonen?

Tanker om barnet – en øvelse

Tenk at du står i en kø, så kommer noen bakfra og sparker deg hardt i leggen. Før du snur deg og ser hvem som står bak deg: Hvilke tanker får du? Hvilke følelser blir aktivert? Hva kjenner du i kroppen? Hva får du lyst til å gjøre? Bruk et minutt på å finne dine svar før du leser videre.

Når du snur deg, ser du at det er en blind mann med en hvit stokk som har gått på deg. Still deg selv de samme fire spørsmålene en gang til. Bruk et minutt på å finne svarene dine før du leser videre.

Jeg har gitt denne øvelsen til cirka 800 foreldre. Den vanligste tanken er å tenke «hvilken idiot er det som sparker meg?». Cirka 80 prosent av foreldrene sier at de blir sinte/redde før de snur seg, at hjertet slår raskere, og at det kjennes ut som kroppen gjør seg klar til kamp eller flukt. De fleste foreldre svarer at de får lyst til å sparke tilbake.

Når de snur seg og ser den hvite stokken er den vanligste tanken at han er blind og ikke gjorde det med vilje. Den nye tanken, at det ikke var gjort med vilje, gjør at hjertet roer seg og følelsen går fra sinne/redsel til medfølelse. De fleste får lyst til å hjelpe den blinde.

Alternative tanker

Så er spørsmålet: Hvilke «hvite stokker» kan du gi barnet ditt, som kunne hjulpet deg til å føle mer medfølelse og mindre sinne overfor barnet? Sinne kommer ofte når vi føler at barnet gjør noe «mot» oss. Vi overvurderer ofte intensjoner og tanker bak handlingene, og reagerer som om barnet gjør en bevist handling mot oss. Slike negative tanker er i de aller fleste situasjoner bare selvplaging.

De vanligste «hvite stokkene» foreldre opplever effekt av er: å tenke alder på barnet – «han er jo bare 5 år», å tenke at barnet er som de fleste andre barn – «alle foreldre opplever liknende situasjoner», og å tenke at barnet ikke gjør noe «mot» meg – «han er bare konsentrert i spillet». De alternative tankene vekker mer medfølelse og mindre sinne overfor barnet.

Øve, øve, øve

Skal vi bli flinke til å spille piano eller fotball, vet vi at vi må øve. For å bli den forelderen vi ønsker å være må også det øves på. Bedre mestring av sinne handler om å øve på å være mindre selvkritisk og mer snill med seg selv. Videre å øve opp alternative fortolkninger av barnets handlinger (hvite stokker), og at samspillet med barnet bærer preg av det. Bedre mestring av sinne kommer ikke av seg selv, men på øves på over tid i situasjoner med barnet.

Eksempel på øvelse til foreldre: Når du gjenkjenner en negativ tanke om deg selv eller barnet, stopp opp i noen sekunder og trekk pusten dypt. Når kroppsaktiveringen har gått noe ned, spør deg selv: Hvilke tanker er mest sanne – de negative eller de alternative? For eksempel «barnet respekterer meg ikke», eller «barnet er konsentrert om noe annet». Du vet sannsynligvis at den alternative tanken er mest sann, men det oppleves ikke slik i situasjonen med barnet når du er sliten eller stresset.

Så neste gang du kommer i en liknende situasjon med barnet, om du klarer å få tak i de alternative tankene, hvordan vil det påvirke følelsene dine? Hvilke handlingsvalg vil du da få? Hvordan vil det oppleves for deg å klare å stoppe deg selv, i stedet for å «klikke» på barnet? Hvordan vil tankene om deg selv bli da?

Referanser

1.            Felitti VJ. The relationship of adverse childhood experiences to adult health: turning gold into lead. Z Psychosom Med Psychother. 2002;48(4):359–69. 

2.            Kirkengen AL, Næss AB. Hvordan krenkede barn blir syke voksne. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2015.

3.            Mossige S, Stefansen K. Vold og overgrep mot barn og unge. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring; 2007. NOVA Rapport 20/07. 

4.            Beck JS. Cognitive therapy: basics and beyond. New York: Guilford Press; 2006.

5.            Berge T, Repål A. Den indre samtalen. Lær deg kognitiv terapi. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2010. 

6.            Beck R, Fernadez E. Cognitive-behavioral therapy in the treatment of anger: a meta-analysis. Cognitive Therapy and Research. 1998;22(1):63–74.