– Gud velsigne deg, søster!

KVELDSRITUALE: «Hun lå i sengen i tussmørket og prøvde å lese i Bibelen, og det var jo ikke så lett. For det første så var det jo tussmørkt, og for det andre holdt hun den opp ned.»

Bibelen har jeg ikke lest i siden konfirmasjonsdagene, og det er virkelig en stund siden, skriver Tanja Vatnås.

Nattevaktene er ofte travle på medisinsk avdeling, men innimellom har vi også netter som er rolige. Denne natten var unormalt rolig, på runden sov alle bortsett fra en gammel dame som øyeblikkelig skulle runde 100 år.

Hun lå i sengen i tussmørket og prøvde å lese i Bibelen, og det var jo ikke så lett. For det første så var det jo tussmørkt, og for det andre holdt hun den opp ned. Krokete og slanke fingre hadde et godt grep rundt boken, som åpenbart var viktig for henne.

Brillene ligger hjemme

Jeg går inn til henne og spør om hun ikke får sove, jo da, svarer hun, men jeg må lese Herrens ord først. Det har jeg gjort hver kveld siden jeg lærte å lese, smiler hun. Jeg smiler forsiktig tilbake og sier prøvende, men du holder Bibelen opp ned. Hun skynder seg å snu den rett vei, og forteller at hun har ikke klart å lese etter at hun ble innlagt, for brillene ligger hjemme.

Før jeg i det hele tatt rekker å tenke meg om, hører jeg meg selv si, skal jeg lese høyt for deg?

Å ja, stråler hun mot meg. Det er åpenbart at hun kjenner denne boken godt, for uten å nøle ber hun meg lese Salmenes bok 23. Om ikke hun nølte, så begynte jeg nølende å bla. Bibelen har jeg ikke lest i siden konfirmasjonsdagene, og det er virkelig en stund siden.

Jeg startet først i boken, men nei, ingen innholdsfortegnelse å lene seg på. Så bakerst, men nei, heller ikke noe stikkordsregister som kan redde meg. Min pasient skjønte at jeg ikke var like godt kjent med Bibelen som det hun var, hun tok den, bladde kjapt opp og sa smilende, sånn cirka her finner du den. Og ganske riktig, hun bommet med noen få sider.

Lytter smilende

Sittende ved siden av sengen hennes i tussmørket begynner jeg forsiktig å lese «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger …». Det blir en magisk stemning der vi leser om både grønne enger og dødsskyggens dal. Vi vet begge at hennes liv på denne jorden snart er over. Likevel er hun så rolig og trygg, så fredfull der hun ligger med lukkede øyne og lytter smilende.

Magien blir etter en god stund avbrutt av en hissig klokke. Hverdagen kommer brått tilbake til oss begge, noen andre er dessverre våknet. Jeg legger Bibelen i nattbordet og reiser meg for å gå videre. Retter på puten og ønsker henne en god natt.

Idet jeg går ut av rommet, hører jeg «Gud velsigne deg, søster» med hennes milde, skjelvende stemme. Blir gående og smake litt på ordene, det føltes faktisk godt. Hennes ønske for meg var det største hun kunne ønske for et annet menneske, nemlig Guds velsignelse.