fbpx Liv laga: Å fylle en bøtte som lekker Hopp til hovedinnhold

Liv laga: Å fylle en bøtte som lekker

Illustrasjonen viser en kvinne som bærer en stein på ryggen opp en trapp
EVINNELIG: Hvor mange årsverk bruker lederne våre hvert år på det sisyfosarbeidet det er å fylle de evig hullete vaktbøkene? Det er fristende å spørre: Hvor god butikk er det å skjære ned på bemanningen for så å la lederne våre bruke store deler av arbeidsdagen sin på å hente inn folk? Foto: Vige/Mostphotos

Å jobbe med bemanning i helsevesenet er som å fylle en lekkende bøtte: Det går an, du kan bare aldri ta den vekk fra krana og sette den fra deg, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.

Kanskje har du egentlig ingen planer, bare sett fram til en fridag, eller kanskje har du begynt å pakke strandbagen når SMS-en fra jobben kommer. Noen er ganske enkle og informative:  Ledig Aftenvakt – noen som har mulighet ? Andre mer desperate, og noen direkte tiggende:  Vi trenger så sårt … Alle gir de fridagen vår et lite anstrøk av dårlig samvittighet.

Hvem skal du skuffe: jobben som trenger deg, eller familien som trodde du skulle være hjemme i kveld?

Noen av oss er mer samvittighetsfulle enn andre, noen får lettere dårlig samvittighet, og for mange er det evige presset på å ta ekstravakter på fridager en alvorlig stressfaktor i sykepleierlivet. Hvem skal du skuffe: jobben som trenger deg, eller familien som trodde du skulle være hjemme i kveld?

Hullene i vaktboka

Men på den andre siden av SMS-en sitter det ledere, driftssykepleiere og fagutviklingssykepleiere – flinke og travle folk med utdanning, kompetanse og erfaring – og bruker timesvis hver uke på å ringe rundt til studenter, vikarer og allerede overarbeidede sykepleiere for å fylle alle hullene i vaktboka. Tid de skulle ha brukt på å lede, utvikle og sikre at våre helsetjenester er forsvarlige.

Å jobbe med bemanning i helsevesenet er som å fylle en lekkende bøtte: Det går an, du kan bare aldri ta den vekk fra krana og sette den fra deg. Du får ikke gjort så veldig mye annet.

Sisyfosarbeid

Siden bemanningsnormen de aller fleste steder samsvarer med det absolutte minimum man må være på jobb for å kunne gi forsvarlige helsetjenester, tåler vi ikke noe fravær, og må leie inn ekstra med en gang noen er borte. Mange steder er det allerede huller når turnusen er lagt, så kommer sykefravær, kursdager, fastvaktbehov og ferie på toppen, og våre avdelingssykepleiere må legge fra seg alle andre oppgaver og begynne å ringe.

Hvor mange årsverk bruker lederne våre hvert år på det sisyfosarbeidet det er å fylle de evig hullete vaktbøkene? Det er fristende å spørre: Hvor god butikk er det å skjære ned på bemanningen for så å la lederne våre bruke store deler av arbeidsdagen sin på å hente inn folk?

Selvoppofrende sykepleieres dårlige samvittighet

Og når vi sykepleiere avlyser middagsselskaper eller ofrer hardt tiltrengte fridager – er vi faktisk hjelpsomme, eller er vi med på å opprettholde et system som ikke holder vann? Det er ikke rent få arbeidsgivere som sørger for å holde alle i så lave stillingsbrøker at de gladelig takker ja til ekstravakter. Andre steder er det selvoppofrende sykepleieres dårlige samvittighet som holder skuta gående.

Er vi faktisk hjelpsomme, eller er vi med på å opprettholde et system som ikke holder vann?

Men noen steder har sykepleierne begynt å forhandle – de selger seg ikke bare for å rense samvittigheten, men ber om kompensasjon i form av tillegg eller avspasering. Om det koster mer å ta av fritiden vår, vil arbeidsgiverne kanskje også være mer tilbøyelige til å lage en grunnbemanning som tåler litt fravær, og da ville kanskje lederne våre få sette fra seg bøtta og faktisk få bruke tiden sin på å lede og utvikle helsetjenestene våre.

Les også: