Flere i helsevesenet bør vite mer om traumer og traumediagnoser

Bildet viser en ung kvinne som får en fysioterapi-behandling av en annen kvinne.
Å MØTE TRAUMEUTSATTE: – Da jeg skulle møte en ny fysioterapeut etter at den forrige byttet jobb, var jeg innstilt på at jeg skulle slippe å forklare masse om bakgrunnen for traumediagnosen, og at jeg skulle få god og forutsigbar hjelp videre, skriver kronikkforfatteren.

Jeg ønsker selv å kunne velge hvor mye av mine ubearbeidede traumer jeg skal dele med et nytt menneske, skriver @liksomliv.

Etter en oppvekst preget av utrygghet og omsorgssvikt sitter jeg i dag som heltidssykmeldt bruker av det norske helsevesenet. Traumer sitter i kroppen så vel som i hodet, og med spenningshodepine og betente armer har fysioterapi vært en god hjelp på veien tilbake til bedre helse og arbeidsliv.

Når jeg møter helsepersonell for første gang, opplyser jeg alltid om at jeg har en traumediagnose, og at denne er grunnen til at jeg er sykmeldt. Det gjør jeg for å gi vedkommende informasjon om min grunnleggende helsetilstand og hva som er hovedårsaken til sykmeldingen. Det er opplysninger som det er greit at helsepersonell vet om, på linje med annen kronisk sykdom.

Når jeg forteller at jeg har posttraumatisk stresslidelse (PTSD), er det for å gi den jeg snakker med, informasjon om at jeg har en sykdom som må tas hensyn til.

Legekontor-møter som trigger

Jeg har vært så heldig å ha en fysioterapeut som til enhver tid møtte meg der jeg var. En periode med angst og traumereaksjoner, som satte seg som en krampaktig spenning i ryggen med stråling opp i nakke og hode, sto i veien for min egentrening. Fysioterapeuten hjalp i gang sirkulasjonen igjen, slik at jeg klarte å slappe av nok til å gjøre øvelsene som lovte sterkere muskulatur med færre spenninger og betente sener.

Mitt første møte med denne fysioterapeuten besto i at hun spurte hva jeg trengte hjelp til. Jeg forklarte at jeg har PTSD og mye spenninger og betennelser i kroppen, spesielt armene. Deretter fulgte en forespørsel om det var greit å ta av meg på overkroppen, slik at hun kunne undersøke muskulatur, sener og nervefunksjon i armene. At jeg ble møtt på denne måten, ga meg trygghet om at mine grenser ville respekteres, og at det jeg fortalte om min opplevelse av armsmertene, ble hørt og forstått.

Fysioterapeuten spurte aldri om bakgrunnen for min diagnose, hun opptrådte alltid rolig overfor meg og informerte alltid om hva som skulle skje. For meg som har legekontor-møter som en trigger, var dette med på å gjøre fysioterapitimene så forutsigbare og trygge som mulig, noe som igjen bidro til at jeg klarte å slappe av i muskulaturen når jeg fikk beskjed om det.

Ny terapeut

Da jeg så skulle møte en ny fysioterapeut etter at den forrige byttet jobb, var det denne opplevelsen jeg var innstilt på: at jeg skulle slippe å forklare masse om bakgrunnen for traumediagnosen, at mine opplevelser og smerter skulle tas på alvor, og at jeg skulle få god og forutsigbar hjelp videre.

Dessverre var det det motsatte som skjedde: Da jeg forklarte at jeg var sykmeldt på grunn av PTSD, fikk jeg spørsmål om hvorfor og hva traumene besto i. Jeg ble spurt om hva som var mest triggende. Jeg ble spurt om jeg hadde vært hos mange terapeuter, om jeg hadde «shoppet rundt». Først etter at jeg hadde gått gjennom en liste over mine tidligere og nåværende terapeuter, spesifiserte fysioterapeuten at det var fysioterapi hun mente. Jeg fikk spørsmål tre–fire ganger om hva jeg faktisk gjorde på dagene.

Etter 25 minutter med disse spørsmålene fikk jeg beskjed om å ta av meg på overkroppen så hun fikk undersøke meg. Jeg var forberedt på dette, men det var likevel ganske triggende å stå halvnaken og forsvarsløs med ryggen til denne personen. Det var først nå jeg fikk vite at timen var 40 minutter og ikke 30, som jeg var vant til.

Mest av alt ga denne nye fysioterapeuten inntrykk av å være en personlig trener som ville sette i gang et treningsopplegg av langt høyere intensitet enn det jeg var klar for. Mine spørsmål og innvendinger ble ikke hørt.

Kartlegging og stabilisering

Når jeg får en bråte spørsmål, særlig spørsmål som er ganske invaderende og triggende, tar autopiloten over. Autopiloten svarer så godt som mulig på spørsmålene i håp om at de en gang skal ta slutt, og at jeg skal komme meg ut av situasjonen. Dermed blir det nærmest umulig å stoppe opp, og reaksjonene underveis og i etterkant kan bli ganske voldsomme å takle. Når jeg i tillegg fikk beskjed om å stå til observasjon mens jeg gjorde øvelser kun iført BH rett etter denne regla med invaderende spørsmål, ble det ganske mye på en gang.

Uken som fulgte, var fylt med flashbacks, traumeminner, angst, muskelspenninger og søvnløshet. Det ble umulig å gjøre en eneste øvelse, ettersom hele systemet var i lås og vonde minner om barndomstraumer ble satt i gang bare jeg tenkte på øvelsene og dermed fysioterapien. Ukens psykologtime ble brukt til å kartlegge reaksjonene og å forsøke å finne stabiliseringsteknikker som kunne hjelpe litt.

Tips for møter med traumepasienter

Samme dag som jeg skulle til ny time hos fysioterapeuten, forsøkte jeg fortsatt å finne en god løsning for denne timen. Angst og traumeminner gjorde at alt i kroppen min heller ville flykte enn å møte til ny time.

Jeg visste at min fysioterapeut ikke hadde ment å trigge meg, ikke hadde ment at jeg skulle ha det sånn. Hennes ønske var at jeg skulle få trent opp kroppen for å få det bedre. Skulle jeg få utbytte av timene, var jeg likevel nødt til å gi en tilbakemelding om det jeg opplevde som veldig triggende i det første møtet.

Jeg hadde lyst til å forsøke å invitere til en dialog rundt hennes praksis og mine behov som traumepasient. Om ikke jeg klarte å fortsette hos henne, ville det kanskje kunne hjelpe den neste pasienten, om ikke annet.

Jeg noterte ned følgende liste med generelle tips for møter med traumepasienter:

  • Ikke spør hva traumet besto i, når det skjedde, osv.
  • Ikke spør hva som er mest triggende.
  • Ikke bruk tid på spørsmål rundt behandlingshistorikk eller om pasienten har «shoppet rundt» etter terapeuter. Mange av oss har måttet be om hjelp flere steder fordi traumer forstås dårlig i samfunnet.
  • La pasienten selv få bestemme hva som skal deles. Ikke still masse spørsmål om psykisk helse når dette ikke er ditt fag.
  • Det er invasivt å be noen om å gjenoppleve sine verste minner første gang du møter en person (å snakke om ikke-bearbeidede traumer er å gjenoppleve dem). Dette er utrygt for traumepasienten.

Forutsigbarhet, trygghet og å velge selv

Dette er mitt ønske i møte med helsearbeidere: Når jeg forteller om min diagnose, tas denne hensyn til der det er mulig. Jeg ønsker forutsigbarhet og trygghet. Jeg ønsker selv å kunne velge hvor mye av mine ubearbeidede traumer jeg skal dele med et nytt menneske.

Jeg ønsker at flere i helsevesenet visste mer om traumer og traumediagnoser, slik at vi som har disse diagnosene, kunne møte større forståelse. Jeg tror ikke behandlingen av traumeutsatte ville blitt dårligere med mer forståelse, snarere tvert imot.

Les også: